Landevei sykler Milano-Sanremo

– Har dere den i svart? Undrer Tore. Han lar seg friste, men med tre hvite toppmodeller hjemme vinner fornuften.
– Vi har masse kunder fra Norge, fortsetter Di Giorgio.
– Og Skandinavia. De kommer for å sykle landevei, og de kommer for å sykle terreng, sier han.

Les også: Alt du trenger å vite om Milano-Sanremo

Italiensk-engelsken er stødig og gjestfri. Han legger ut om kunder og kultur, og lover at her kan vi sykle i ukesvis uten å bli lei. Han henviser videre til andre siden av gaten, for frokost med cappuccino og sjokoladebakst.

UTSTYR: Danilo Di Giorgio har alt du trenger for en runde shopping i Sanremo.

Middelhavsbyen Sanremo begynte med noen små boliger ved vannet. Nå består den av store klynger med murhus rundt bykjernen, og ca 60000 innbyggere. Sentrum nynner av skutere og fortauskaféer, uegnet for landeveissykling.

Men femti meter lenger syd, nede langs vannet, finner vi en fantastisk rute. Langs middelhavet gikk det tidligere en toglinje, som i dag ligger lenger inne i byen. Der finner vi nå en bred sykkelsti, på hverdager okkupert av eldre menn, i helgene et mer representativt utvalg av befolkningen.

Turtips? Ta del i diskusjoner og turforslag gratis, på vårt diskusjonsforum

Én gang mørke tuneller er opplyst, og gjør veien spennende. Vi sykler mot nordøst, for å sjekke ut hvordan Poggio og Cipressa virkelig er. På papiret ser vi at de ikke er spesielt krevende, selv om fjellene på venstre side, de Liguriske Alper, er bratte vegger som stiger til himmels. Områdene rundt San Remo er som skapt for landeveissykling. Byen kryr av rimelige hoteller, du har massevis av gode sykkelbutikker, og området har stigninger som den fantastiske bakken opp til Ceriana, Bajardo eller Apricale.

TØFFERE ENN TOGET: Gjermund og Tore triller gjennom den tidligere jernbanetunellen like utenfor Sanremo.

I tillegg får du får god kaffe overalt. Med jevn temperatur hele vinteren, er San Remo en sykkelhistorisk destinasjon verdt å besøke for langt mer enn bare vårklassikeren. På et tidspunkt er vi nesten mer fristet til å prøve områdene rundt selve Sanremo, enn bakkene vi er her for, Capo Berta, Cipressa og Poggio.

Men når vi ankommer de historiske bakkene, skjer det et eller annet. Klikket fra pedalen setter oss i rittmodus, selv om det er tidlig november. Vi blir til ville hingster, eller biler med 1,4 liters motor og 1200 hester om du vil. Det spinner og spoler i oss, ikke ulikt rittet er vi tre ryttere med helt ulik agenda. Det lukter kjørekåt hingst allerede i bunnen av Capo Berta, og testosteron opp Cipressa.

Gjermund forteller:

«– Plutselig er det der. Det blå skiltet, som peker til høyre opp mot Cipressa. Vi har for kun kort tid siden hatt kaffestopp i Imperia, og jeg kjenner at pausebeina ikke helt har sluppet taket. Skal jeg sykle rolig, nyte hver eneste meter og suge inn alle inntrykkene jeg kan få med meg? Eller skal jeg eksplodere inn i bakken, satse på å riste av meg Tore og Henrik og avgjøre det fiktive rittet som jeg forestiller meg? Jeg klinte til, selv om lårene skriker. Jeg fosser oppover. Det tar en

stund, og endelig våger jeg å snu meg. Ingen der. Jeg er faktisk avgårde. Kun sekunder senere end- te bruddforsøket da jeg hører et velkjent vræl lenger nede i bakken: «Bilde!». Jeg snur meg, og med halen mellom beina triller jeg ned mot de to andre. Vi er på reportasjetur og ikke i ProTour.

Henrik er på jakt etter det perfekte motivet og ville gjerne ha troppene samlet. Veien sniker seg gjennom italienske olivenlunder, og i neste serpentinsving åpner landskapet seg. Men Henrik forsvin- ner avgårde mot toppen, fremdeles på leit etter det bildet.

Jeg og Tore fortsetter rolig oppover og titter på navnene til både gamle og nye helter, malt på asfalten. Vi sykler gjennom et trangt smug som fører oss inn på den lokale markedplassen. På toppen, føler jeg ikke at vi har syklet en bakke. Cipressa er ikke hard. Kun en lang fartsdump, som forståelig nok svir godt etter 280 kilometer. Før vi vet ordet av det er utforkjøringen i gang, kortere og brattere enn oppstigningen. Veien bukter seg nedover mot havet og byr på høye hastigheter, feilparkerte biler og spektakulære serpentinersvinger.»

Gjermund har fortsatt gåsehud etter å ha blitt trollbundet av Cipressa. Vi nærmer oss Poggio, og selv er jeg hissig på grøten. Jeg mister hodet. Jeg freser. Hveser. Bruker en buss og en breislædd til å komme meg løs. Jeg er i solobrudd, min kanskje svakeste egenskap, Føkk it. Jeg er løs. På vei mot hyllest i ensom majestet opp Poggio. Med en sekk full av kamerautstyr. Tungt, stygt, og feil.

500 meter opp i bakken peser Tore forbi. Han forteller:

«– Poggio er italiensk for knaus eller kolle. Ti kilometer før mål, med 288 km i beina, dundrer proffene inn bakken. Da gjør selv knauser ulidelig vondt. Bakken stiger 135 meter over 3,6 km. Åtte kilometer til mål. Poggio flater ut, men jeg klarer ikke å øke farten. Hos proffene støtes det i front.

Jeg tviler på om proffene er nede på lilleskiva. De kjører bakken med snittfart på 35 km/t. Vi bruker åtte minutter på Poggio, minuttet raskere enn hovedfeltet i 2012. Imponerende? Dessverre. Sammenligner vi oss med teten blekner prestasjonene.

Cancellara klatrer Poggio to minutter raskere enn oss. Han bruker 13.30 på den siste mila, inkludert klatringen og utforkjøringen ned fra Poggio. De aller færreste klarer den tiden på mila, selv om de hadde syklet flatt, på temposykkel, uten Poggio, uten vending og med friske bein. Midt på torget i Poggio kaster de seg utfor den smale utforkjøringen. Seks kilometer til mål.»

SNART UTE: Slutten på utforkjøringen av Poggio. I midten ser du v-krysset der utforkjøringen kommer ut.

Utforkjøringen er spektakulær, med åtte hårnålssvinger som snor seg mellom husvegger og drivhus. Det kjempes en desperat kamp for å kjøre seg opp til teten. Sikten i inngangen og utgangen av svingene er ofte blokkert av bygninger og gjerder som går helt inn til vegbanen. Mellom svingene er det rettstrekk og åpnere partier der man skyter fart. Jeg grøsser på ryggen når jeg tenker på hvordan det må føles å jage rundt hushjørnene i rittet. Som en diger vannsklie der du til slutt spyttes ut på det flate oppløpet.

Tre kilometer til mål.

ingen Av oss tar spurten i Sanremo. Oppløpet er fullt av biler og hverdagsliv. Gjermund og Tore vinner hver sin topp. Vi er bergtatt av stigningene. Skremt av utforkjøringene. Du skal være bra sinnsyk for å holde hjulet til de beste ned Poggio og Cipressa, enda kaldere for å holde igjen til spurten.

Men for å nyte omgivelsene og alle de andre bakkene rundt byen, trenger du bare å like sykling på hellig grunn.

Vi har fortsatt gåsehud.