100 VELANDVENDTE KRONER

En ting jeg minnes fra jeg syklet aktivt var all kjøringen til start og utgiftene til påmelding. Det jeg drev med var både kostbart og langreist, og det er en av årsakene til at jeg kjører langt mindre løp nå enn da jeg var aktiv, selv om jeg fortsatt har lyst. Når jeg må reiste to-tre timer i bil og betale 500 kroner i påmeldingsavgift, blir både fallhøyden og forventningene store. Om verken min egen prestasjon eller arrangement er bra, får jeg ikke spesielt lyst til å delta mer.

Det er denne typen ritt, i tillegg til gigantrittene det er flest av.Jeg har ikke tall på hvor mange ritt jeg har kjørt der det er dyrt å delta, målportalen er en strek i asfalten og det ikke en gang er en vaffel å få kjøpt etter målgang. Vil en hjem så fort som mulig etter et ritt, er det et dårlig ritt.

Les også: Dette er Jonas Strømbergs favorittritt

Skal jeg delta på eksempelvis Trondheim-Oslo koster det meg gjerne 5000 kroner for den ene rittdagen, om en tar med reise, overnatting, utgifter til service og påmelding. Fra Lillehammer kan det fort koste litt over halvparten. Det er forferdelig mye penger om en skulle ha en dårlig dag på setet eller kjedet ryker på Støren bakeri.

All den tid Norge tilsynelatende har blitt dominert av de store gigantrittene, få med deg dette. Alle giganters mor, Birkebeinerrittet, greide aldri å få Landeveisbirken til å gå rundt. Det rittet ble for mye styr til at syklister ville delta. Det var nok andre store ritt en kunne svi av mye tid og like mye penger på.

Les også: Stor misnøye med Styrkeprøven

Styrkeprøven var også et svært godt eksempel på et dårlig ritt. Etter 540 kilometer var stemningen i mål bare pinlig. I USA ville du blitt møtt av en giganfest og et gavedryss uten like, mens på Løren ville du bare hjem.

Styrkeprøven har hatt en solid oppvask og intern omorganisering siden i fjor, og har satt inn store krefter på å forbedre dette. Vi ser frem til nyhetene fra det som kanskje er landets mest kjente sykkelritt.

Les også: Styrkeprøven med solide forbedringer

Tilbake til hundrelappen

Da jeg begynte å sykle kjente jeg til flere mindre gateritt med hundre kroner i påmelding. Disse foregikk eksempelvis på industriområder med minimal trafikk, eller store utfartsparkeringer uten biler. Vi har også sett samme rittform rundt skolegårder, på lokale gangveier og til og med på private veier. Det kreves mer om dette skal arrangeres på åpne veier, men å registrere et ritt som trimritt hos NCF krever lite, i tillegg til at de fordelene det gir er store.

Den korte dialogen det krever med de organisatoriske myndighetene gir arrangementet både plass i terminlisten, samt gir deltagerne forsikring.

Men hvorfor trenger vi de enkle og gode rittene? Er det ikke kappsyklingen som lager rittet?

 Å konkurrere på sykkel er moro. Kortreiste, lokale ritt er moro. På Østlandet har terrengsyklistene i lang tid hatt United Bakeries Cup. Dette er et kveldsarrangement der både far og datter deltar. Påmeldingsavgiften er lav og laktatverdiene tilsvarende høye. Det er kortreist moro og lav terskel for å delta.

Er ikke dette bare for amatører? La oss ta en titt på Stavanger og deres SSK-Cup. Dette et gateritt der ryttere på flere ulike nivå starter samtidig. De yngste kjører først, med neste nivå bak. Når det laveste nivået er ferdig, gir mellomnivået bånn gass, med eliten på slep. Den siste timen er det eliten som gjør opp om seieren. Rittet arrangeres seks ganger i sesongen, og dette er et arrangement som både Alexander Kristoff og Tormod Hausken Jacobsen frekventerer.

Når det er både enkelt og rimelig å delta og rittet i tillegg går i umiddelbar nærhet vil flere være med. At flere av landets beste syklister har sitt utspring fra denne typen ritt er heller ikke tilfeldig. Det skaper høyst rittkompetente syklister. Jeg mener flere klubber er bedre tjent med å arrangere denne type ritt for lokale deltagere, heller enn å prøve å skape det neste store rittet.

Det er lett å gjøre noe ofte når en faktisk ikke trenger mer enn en liste over de tre første samt et kaffebord med kaker etter målgang. I dag er det mange arrangører som tar 500 kroner for akkurat samme tjeneste. Det er alt for dyrt, og alt for dårlig.

Jeg er lei av reise langt for å bli blakka og få sinnsykt med stryk i tillegg.

På Bjerkebanen brukte jeg 100 kroner på å få stryk og pådra meg strekk. Opplegget var forbausende likt med ritt som koster både fem og syv ganger så mye.

Strekk og stryk til tross, den kortreiste hundrelappen er den mest velanvendte hundrelappen på lenge.