Bjørn Stenersen - Moralistens perspektiv

På sofaen i den rotete leiligheten i Via Magenta, sitter Lance Armstrong og forarger seg nok en gang over den kjøringen til sin norske lagkamerat. I den rutete skjorta og med capsen bak fram ligner han mer på en rampete tenåring enn en elegant syklist, synes Bjørn og ler høyt. Han kan ikke huske hvor mange ganger Lance har dratt frem episoden fra VM for tre år siden. Men hadde den bøllete texaneren vasket leiligheten for hver gang han fortalte om målgangen i Japan, hadde de bodd i Italias reneste bofellesskap. 

Naboene har allerede klaget over amerikaneren, som pleier å kaste søpla fra balkongen, gjerne ned til etasjen under. Om Bjørn har lært seg to ting siden han har flyttet inn i Motorola-kollektivet til Lance Armstrong og Frankie Andreu, så er det å være raus hva gjelder renhold, og guttas røffe omgangstone. For på sykkelen har de forstått hverandre fra første øyeblikk, på treningsturene rundt Comosjøen er det som om de alltid har vært lagkamerater. Når de etter øktene sitter på Piazza Volta og drikker espresso, prater de gjerne om livet i Norge, om familiene deres og om hvilke ritt de en dag skal vinne. Frankie og Bjørn drømmer om å gjøre det stort i Tour de France, mens Lance helt enkelt vil bli verdens beste syklist. De tier i ett sekund, før alle brister ut i latter samtidig.

I mars hadde Bjørn møtt lagsjef Jim Ochowicz i Paris og fått undertegnet kontrakten som forfremmet ham til proffsyklist. Begge hadde blitt enige om å slippe nyheten først etter sommer-olympiaden, men allerede under Fossen GP få uker senere, hadde den norske pressen fått nyss om saken. Bjørns fremtidige lagkompis, Dag Otto Lauritzen, hadde i lang tid snakket varmt om ungguttens kvaliteter, og slik fått han inn i Motorola. Rett etter OL i Barcelona i august hadde Bjørn endelig fått lov til å sykle for det nye laget. Guttedrømmen hadde endelig gått i oppfyllelse da han tok på den rødblå trøya til det amerikanske mobilselskapet. Så snart vinteren var omme hadde Bjørn blitt kastet i ilden og syklet Flandern rundt og Paris-Roubaix. Gutten fra Markaneset utenfor Bergen hadde utvilsomt talent for brosteinsrittene, som ikke bare krevde en enorm utholdenhet, men også mental styrke. Hans fremskutte plassering i «Helvete i Nord» hadde til syvende og sist overbevist lagledelsen i Motorola om at han skulle prøve seg i Giro d’Italia i slutten av mai.

Bjørn hadde telt ned dagene, men nå var han her, på den lille øya Elba utenfor Toscanakysten. Full av glede og nysgjerrighet på hva som venter ham på det tre ukers lange eventyret gjennom Italia, står han på startstreken i Porto Azzurro. Bjørn får øye på stilrene Miguel Induráin fra Banesto, som har vunnet fjorårets Giro, og som nok en gang anses som favoritt til sammenlagtseieren. Med de ekstreme fjelletapper i både Dolomittene og Alpene er 1993-utgaven som skapt for klatrespesialister som han. Men det virker ikke som om lagkapteinene har tenkt å utsette slaget om den rosa ledertrøya til stigningene opp til Pordoi eller Oropa. Rytterne sykler som besatt, og det allerede på den første dagen. Bjørn har alltid hørt at det i Giroen kjøres rolig bortsett fra den siste timen på hver etappe, men en slik råkjøring er han uforberedt på. På vei til Porto-ferraio taper han åtte minutter, selv om han føler seg i toppform. Han venner seg nok snart til måten det sykles på, og minner seg selv om at Giroen er den første Grand Tours han stiller i. Tilbake på fastlandet fortsetter ferden sydover mot sitronplantasjene på Sicilia.

I den stekende sola og på de 242 kilometerene til Agrigento er det våpenhvile mellom sammenlagtrytterne. Bjørn har alltid taklet å sykle i varmen, og er optimistisk på at det snart vil løsne. En dag sitter han der i et avgjørende brudd, akkurat som i VM i Utsunomiya for tre år siden. Tidlig i det rittet hadde Bjørn pratet med broren Karsten om taktikken. «Nå går jeg!», hadde han sagt og bare jaget etter de andre rytterne som hadde kommet seg løs. Han tettet avstanden opp til frontgruppen med Lance Armstrong fra USA, og det som senere skulle bli vinneren, italieneren Mirko Gualdi. At verken Bjørn eller Lance hadde vunnet rittet den dagen skyldtes helt enkelt mangel på erfaring. Like fullt hadde bergenseren Stenersen forsvart Norges ære på mållinjen, og spurtslått texaneren Armstrong. Mens Bjørn hadde blitt nummer ti, måtte Lance ta til takke med en ubetydelig ellevte plass, et nederlag han aldri klarte å overvinne. Etter målgang hadde gutta gratulert hverandre med et godt løp, uten å vite at de tre år senere skulle bli lagkompiser.

Nå hadde begge blitt proffer i Motorola, men hvor lang veien til verdenstoppen faktisk er, viser Bjarne Riis. Sammenlignet med hvordan den danske mesteren spretter opp fjellene på Giro-etappen, føler Bjørn at han har klister på hjulene. Den store forskjellen er desto underligere siden begge har lik kroppsbygning. På en annen side er det kanskje bare smart av Bjørn ikke å sløse bort kreftene i det kuperte terrenget nå, men heller spare seg til tempoetappen i Senigallia. Kampen mot klokka har alltid vært Bjørns force.

Om han husker rett, hadde det vært under Solomesterskapet i 1985 at han hadde vunnet sin første tempo. Bjørn hadde nettopp begynt å sykle for Fana IL, men etter kun få treninger hadde mentoren Knut Bøe vært overbevist om at unge Stenersen var den fødte temporytter. Ingen klarte å gå i kjelleren som Bjørn. Bergenseren kunne pine seg til han nærmest besvimte, og var råsterk i tillegg. I NM-tempoen hadde han vunnet gull hele åtte år på rad. Best minner hadde han fra Baltic Sea Race i 1989, da han på tempoen i St. Petersburg hadde triumfert over den samlede østblokkeliten. Til slutt vant han et halvt sekund foran russeren Asjat Saitov, og med dette knust hans ambisjoner om etappepremien.

Bjørn sto på toppen av seierspallen med en svær Finlux-TV, mens sovjetrusseren tittet ned på en liten keramikkbolle. Onsdagen kommer, og Stenersen legger ut på den snaut tre mil lange tempoen ved Adriaterhavet. Han har forhåpninger om et godt resultat. Hans åpningsfart lover godt, og halvveis ser det fortsatt lyst ut for Motorola-rytteren. Men når Bjørn kommer i mål, er han langt bak. Stadig flere syklister plasserer seg foran ham, deriblant ryttere som aldri har gjort det bra på tempo før. At Induráin vinner med god margin er til å forstå, men at det er så mange andre som plutselig presterer, gjør at Bjørn stusser.

I juniorritt for bare for noen år siden hadde han banket dem alle sammen. Det var nordmannen som på hvert løp han hadde stilt i, hadde hatt favorittstempelet. Fanas astronomiske krav på 200.000 kroner i overgangspenger, når Bjørn hadde byttet til Glåmdal SK foran 1989-sesongen, hadde ikke oppstått ut av ingenting. Bergenseren var blant de beste i sin generasjon.

Derfor er det noe irrasjonelt ved måten hans tidligere konkurrenter nå sykler på. Styrtregnet som faller på etappen til Dozza dagen derpå, vasker på ingen måte bort nordmannens rådvillhet. Om feltet fortsetter med kamikaze-kjøringen når de kommer inn i Dolomittene, vil Bjørn for alvor slite med å henge på. Visst er han hjelperytter for Andy Hampsten, men det er begrenset hva Bjørn får gjort når de store kanonene virkelig begynner å kjøre. I dag kan han bare sørge for å levere Hampsten trygt inn i Passo di Eores, men når angrepene kommer, dingler Bjørn snart på halen av feltet. Amerikaneren Hampsten, som har vunnet Giroen i 1988, har ennå futt i beina, og åpner opp en god luke ned mot gruppen rundt ledertrøyen. Men det tvinger bare Induráins Banesto-lag til å øke tempoet også. Feltet er sprengt i fillebiter, idet teten nærmer seg målbyen i Corvara. På de siste meterne blir Hampsten hentet inn igjen, og favorittene kan puste lettet ut. Ingen skade skjedd. Men det gjelder ikke for Bjørn og de andre hjelperytterne, som krysser målstreken halvtimen senere. 23-åringens bein er så vonde, at han ikke vet hvordan han skal overleve morgendagens «Sella Ronda». Da venter det flere førstekategori-klatringer, deriblant Pordoi, Marmolada og Campolongo. De få timene mellom fjelletappene er alt for kort til at Bjørn kan hente seg inn igjen etter strabasene.

Bjørn hadde alltid vært flink til å restituere seg underveis i etapperitt. I tøffe Rheinland-Pfalz Rundfahrt hadde han i 1989 sittet med ledertrøya i flere dager, og forsvart seg mesterlig mot de beste statsamatører i verden. Han var overbevist om at de lange fjellturene hjemme med Karsten som barn hadde gitt både ham og lillebror en unik evne til å tåle store kraftanstrengelser.

Men på Giroens kongeetappe neste dag er han utmattet allerede fra start. Bjørn er i trøbbel, mens mange av konkurrentene ser uanstrengte ut. Opp Passo Pordoi kommer angrepene i front og pulveriserer ikke bare feltet, men også nordmannens håp om en komfortabel tidslimit på etappen. Bjørn sliter seg med i gruppettoen, men også her kjøres det umenneskelig fort for ikke å havne utenfor kontrolltiden. «De bare flyr», roper enkelte ryttere og rister på hodet. En annen gjør en gest som om han stikker seg i låret. Heller ikke Bjørn tviler lenger. Det er helt åpenbart at det brukes doping i feltet. Mye doping. Ny doping. På treningsleiren i St. Moritz tidligere på våren hadde Bjørn sammen med Lance, Frankie og andre fra Motorola-laget vært på et foredrag til lagets lege Massimo Testa, og hørt om et nytt preparat med navn epo. Ifølge Testa stimulerer stoffet produksjonen av røde blodlegemer, slik at utøveren kan ta opp mer oksygen. Dette fører ikke bare til økt kapasitet, men også raskere restitusjon. Testa hadde forklart hvordan epo skulle anvendes, men også påpekt at det kunstige hormonet var livsfarlig om det ble brukt i for store doser. Bjørn hadde skjønt at preparatet var i ferd med å endre syklingens premisser, ikke minst fordi det var umulig å påvise stoffet. For Bjørn hadde det dog aldri fristet å prøve ut dopingens virkninger. Han hadde klare prinsipper, som omfattet verken det å jukse eller utsette kroppen sin for skadelige stoffer. Men Bjørn var heller ikke naiv og visste at andre ryttere hadde en annen moralforestilling. Etter foredraget hadde Motorola-gutta diskutert epo og flere hadde vært nysgjerrige. Så lenge alle tok det, kunne det ikke være snakk om juks heller. Veksthormoner, amfetaminer, og kortison ble jo brukt allerede, og det kunne neppe være galt å be Testa bestille epo en gang iblant også, for så å plukke det opp på kontoret hans i Como. 

Men for Bjørn var det galt. Her i stigningen opp Marmolada var det nok. Epo ville for all fremtid så tvil ved enhver rytter, ren eller ikke. Det ville så tvil ved hver eneste prestasjon, om hvorvidt den var oppnådd på lovlig vis eller ei, og det ville ikke slutte før syklingen lå i grus. Først når sporten som Bjørn elsket så høyt hadde gått under i en mørk strøm ville det være over. For Bjørn hadde sykling alltid handlet om mestring, men hva betydde vel mestring i en verden full av manipulasjon? Hva var det han da mestret? Når nordmannen etter åtte timer i sadelen endelig triller over målstreken, er han tom i blikket. Det skyggelagte ansiktet søker tilflukt, men det er ikke ly å få. Målstreken i Corvara er så mye mer denne dagen. 

Det er en sluttstrek.

Det bisarre skue av sammenlagtryttere som syklet opp fjellsider like fort som om det var flatmark hadde vart i en uke til. Miguel Induráin var nok en gang vinneren av Giro d’Italia. Av ren pliktfølelse ovenfor sine lagkamerater hadde ikke Bjørn stått av rittet. Han hadde pint seg gjennom de resterende etapper, men hver gang med den samme følelsen av at drømmen hadde blitt knust. Bjørn visste at han i dag var sjanseløs i en idrett som han en gang ble ansett som et talent i. En seier eller bare et godt resultat var uoppnåelig langt unna. Bjørn ville bare hjem. Ikke til Como, men hjem til Markaneset. Plutselig savnet han sin bror Karsten, og trenerne Knut Bøe og Jan Erik Gustavsen. Han ville hjem, dit sykling fremdeles var sykling.

Bjørn Stenersen

Født: 9. februar 1970 i Bergen

Død: 12. september 1998 i Trondheim

Klubber som aktiv: Fana IL 1985-1989, Glåmdal SK 1989, Bjørgvin CK 1990-1992, 1995-1998

Profflag som aktiv: Motorola (1992-1995)

Viktigste meritter: 3. plass på lagtempo i VM i 1991, 10. plass i VM for amatører i 1990, 24. plass i Paris-Roubaix i 1993, 1x etappeseier i Vuelta y Ruta de Mexico i 1994, 1x etappeseier i Baltic Sea Race i 1989, 1x etappeseier i Rheinland-Pfalz Rundfahrt i 1989, 2. plass sammenlagt i Rheinland-Pfalz Rundfahrt i 1990, 3x etappeseier i Tour of Norway i 1991, 1992, 2. plass på andreetappen i Ronde van Nederland i 1992, norgesmester på fellesstart i 1990, norgesmester på individuell tempo i 1989-1992, norgesmester på 170km-lagtempo/lagtempo i 1989-1991, 1996-1997, nordisk lagtempomester i junior-klassen i 1988, juniormester på individuell tempo i 1987-1988, juniormester på bane i 1000 og 3000 meter i 1988.

Livet etter proffkarrieren: Bjørn Stenersen syklet ytterligere to år for det amerikanske Motorola-laget til han i 1995 ga seg som proffsyklist. Bortsett fra en seier på lagtempo i Mexico rundt i 1994 fikk han ingen topplasseringer i tiden som profesjonell. Stenersen var klar over dopingmisbruket både i Motorola-laget så vel som sykkelsporten forøvrig. Desillusjonert og mentalt knust flyttet han tilbake til Norge i 1995, men fortsatte sykkelkarrieren som amatør. Han syklet for satsningslaget Bjørgvin CK, og ble blant annet norgesmester på lagtempo i 1996 og 1997. Stenersen fikk dog aldri tilbake sin tidligere treningsmotivasjon. Til tross for en stygg velt i Roserittet og store smerter i både brystet og ryggen, valgte Stenersen å sykle norgescupavslutningen i Trondheim i 1998. Sammen med blant annet Thor Hushovd og Kenneth Flesjå hadde Stenersen gått i brudd, men allerede etter få mil kollapset han på sykkelen. Han kjørte av veien, men ble ikke funnet før mange minutter senere. Bror Karsten oppdaget Stenersen, og selv om det umiddelbart ble igangsatt hjerte-lunge-redning stod livet hans ikke til å redde. Obduksjonen viste at Stenersen i dødsøyeblikket hadde syklet med betennelse i hjerteposen, som hadde forårsaket akutt hjertestans. Bjørn Stenersen døde den 12. september 1998, kun 28 år gammel.