Stine Borgli mistet gnisten som hjelperytter i FDJ-Suez

– Jeg informerte laget i sommer om jeg at jeg ikke ønsket å fornye kontrakten. På det tidspunktet var jeg usikker på hva de også tenkte om at jeg skulle fortsette. Jeg har heller ikke vært på søken etter noe nytt denne sommeren, sier Borgli til Landvei.

Som 33-åring føler hun at hun står ved et veiskille. Hun har merket at motivasjonen gradvis har begynt å dabbe av.

– Jeg kom fram til at jeg måtte ta noen runder med meg selv nå som jeg er litt ute av bobla. Jeg må se om jeg kan tenke litt klarere og om det egentlig er dette jeg vil. Da jeg forlenget kontrakten med FDJ i fjor, visste jeg ikke om det var en lettelse eller ikke da jeg signerte den. Jeg følte mer at jeg kjøpte meg tid til å tenke, mer det enn å nyte øyeblikket med å få et nytt år, sier hun ærlig.

Les også

Slik blir neste års Tour de France Femmes

Alle etappene for 2024 ble presentert onsdag.

Har fått tilbake den gamle jobben

Borgli hoppet på sjansen i det franske laget halvveis ut i 2019-sesongen.

Hun har tidligere jobbet som bore- og vedlikeholdsoperatør på Valhall IP boreplattform i Nordsjøen.

Den jobben går hun tilbake til nå, samtidig som hun planlegger å studere neste år.

Da Borgli først hoppet ut i profflivet, kjørte hun med frihet og resultatansvar på en helt annen måte enn hun gjør nå.

Samtidig som laget stadig har vokst seg større og mer internasjonalt, har hun samtidig følt at hun har falt nedover det interne hierarkiet.

– Jeg strålte sånn da jeg kom inn i laget. De første ukene og månedene var helt bekymringsløse. Da var alt reddet. Jeg hadde en fri rolle og kunne gjøre at jeg hadde lyst til, og fikk mange sjanser, forteller hun.

– Hva skjedde i årene som fulgte?

– Jeg var veldig i tvil i fjor og, da jeg forlenget med ett år. Det var et bevisst valg fordi jeg var usikker på hva jeg ville få ut av det. Jeg hadde håpet at jeg skulle få større glede av å sykle i år. Det er ikke alltid så lett å være i et stort lag med mange gode ryttere der noen alltid skal jobbe for noen andre. Det er en rolle som har fungert for meg å være hjelperytter, men da jeg kom inn i laget var situasjonen en helt annen, forteller hun.

Det er danske Cecilie Uttrup som er lagets store stjerne i dag. I år har hun blant annet tatt topp 10-plasseringer sammenlagt under Tour de France og Giro d’Italia. Hun var også ekstremt nær å vinne Tour of Scandinavia sammenlagt, men to etappeseirer underveis.

I laget er også Grace Brown, Evita Muzic og Marta Cavalli toneangivende.

Les også

I den tunge perioden fikk Uno-X-rytteren en vill idé

– Jeg skjønte det var noe ille, sier Ola Sylling. To år senere har han fremdeles ikke syklet ritt.

Ønsket seg flere sjanser

At man er nødt til å jobbe for andre i sykkelsporten, er ingen nyhet. Men det er også flere måter å gjøre det på.

Überlojale Tim Declercq i Soudal-Quick Step blir som oftest satt til å taue hovedfeltet gjennom de fleste vårklassikerne, men også han får muligheten til å gå i brudd innimellom.

Det er et moment Borgli har savnet i FDJ-Suez.

– Jeg føler at jeg sakte, men sikkert har sklidd ut av rollen jeg først hadde. Du prøver å godta det, og vil gjerne fungere i alle roller og den laget mener du skal være god i og kan være god i. For min del begynte jeg å kjenne på at gnisten og gleden begynte å avta litt ved å være hjelperytter hele tiden. I FDJ er vi 15 jenter i stallen og er ikke like store som herrelagene som kan ha 30 ryttere.

– Da mener jeg også at alle bør kunne få sin mulighet underveis i sesongen. Jeg tenker da ikke på ritt som Flandern rundt eller WorldTour-ritt for øvrig, men heller fordele rollene under litt mindre ritt. For min del har det nok gjort at gnisten og gløden av forsvunnet litt. Selv om man er på et av de beste lagene i verden, mener jeg det er viktig at disse tingene er på plass, sier hun.

– Familien absolutt med i vurderingen

På vei tilbake i gamlejobben vil hun også få mer tid sammen med familiene, på tross av at det også innebærer en del reising ut til oljeplattformen.

Og det gjør det ikke enklere at samboeren også jobber i Nordsjøen.

– Familien er absolutt med i vurderingen her. Det blir gjerne sånn at man går rundt og har konstant dårlig samvittighet. Det er ikke sikkert at jeg hadde hatt det om jeg hadde gjort andre ting, men det kan også være jeg kjenner på det i forbindelse med reiser til Nordsjøen og. Selv som toppsyklist har jeg hatt lengre periode hjemme der jeg har sett hvor viktig det har vært for familien og hva det har ført til. Det er veldig bra og veldig positivt å få lov å ta en større del i livet som skjer der hjemme. Det veier tungt for at jeg mener tiden er inne for en forandring, sier hun.

– Det blir så brutalt

Selv om det blir store endringer i hverdagen, påpeker 33 år gamle Borgli at det ikke er det samme som at hun legger opp.

Hun ønsker å ta en fot i bakken, men utelukker samtidig ikke at hun vil stille seg til disposisjon for comeback igjen.

– Jeg søker litt nye utfordringer og er nødt til å finne det en annen plass. Jeg har ikke lyst til å si at jeg legger opp. Det blir så brutalt. Jeg føler ikke at jeg har en grunn til å gjøre det, da det ikke handler om en kontrakt jeg ikke har fått eller tilbud fra andre lag, sier hun.

– Kan vi kalle det en pause?

– Det er egentlig ikke det, heller. Jeg kommer til å holde ting i gang med trening, både i kraft av sykling og løping. Det er på en måte del av en livsstil. Jeg skal ikke trene som om jeg er på et topplag og skal prestere deretter, så jeg trapper nok litt ned. Jeg har en jobb jeg fint kan kombinere med idretten, og det var jo slik jeg startet karrieren min også. Du skal ikke se bort i fra at jeg plutselig girer opp satsinga igjen eller blir med på en litt mindre satsing. Det har jeg i hvert fall diskutert med treneren min. For meg har aldri pengene vært motivasjonen for å gjøre dette, samtidig som du er økonomisk avhengig av å ha en inntekt.

Les også

8 nye tester: Disse sykkellyktene anbefaler vi

En god sykkellykt er helt elementært om du skal være en helårssyklist.

Giroen står igjen som høydepunktet

Fra tiden i FDJ-Suez trekker hun spesielt fram Giro d’Italia, høsten 2020 som en stort høydepunkt.

I et år som egentlig ble grundig torpedert av COVID-19-restriksjoner, fikk hun sjansen Strade Bianche, Plouay, La Course/TDF, Giro d’Italia, Gent-Wevelgem og Flandern rundt.

Blant de forskjellige rittene er det de flamske brosteinsrittene og Strade Bianche som spesielt har pekt seg ut.

– Du hadde først et mislykket forsøk på å komme deg til starten av Strade Bianche i mars, 2020?

– Ja, fytti katta, jeg husker det der. Vi hadde akkurat rukket å komme inn på rommet og hadde bestilt pizza på en restaurant i Bergamo, og så fikk vi beskjed om at det ikke ble noe av det. Det var ikke et lite stykke vi hadde reist for å komme oss dit, sier Borgli som blant annet fikk kansellering og to mellomlandinger midt i det verste korona-kaoset.

Siden har hun deltatt tre ganger i grusklassikeren i og rundt Siena.

Videre utover blir det nok mer tid til konkurranser i nærmiljøet. Det mangler ikke på tilbud, heller.

– Jeg har fått spørsmål om å være med å springe både her og der. Delta på en triatlonstafett der noen vil toppe laget ved å ha med meg på sykkeletappen. Det er gøy å bli spurt, og det er sentralt for meg å holde kroppen i gang. Jeg tror jeg kommer til å nyte og sette meg nye mål med litt lavere skuldre. Gjøre ting som er gøy, men som også er gøy fordi man kan gjøre det sammen med andre.

– Har du ordnet deg med sykkel og rulle til trening på boreplattformen?

– Jeg har faktisk hatt med sykkelen ut dit en gang, men jeg kommer ikke til å gjøre det nå. Det koster litt det og, man må blant annet leie en container for å få det til. Sist jeg var der ute var det i hvert fall tredemølle og spinningsykler. Jeg vet ikke om de har oppgradert det noe, men jeg håper nå det, sier Borgli.