Marco Pantantis mange statuer

Jeg vil se statuen med egne øyne. Jeg reiser dit.

Stranden strekker seg gul langs Adriaterhavet. Italienske strandstoleiere raker vekk skjell og andre ujevnheter mens de ser drømmende utover den tomme aprilstranden.

Blikkene lengter etter turister som bruker koronaoppsparte midler mens de svir sine koronakropper i solen. Jeg passerer disse gribbene i en fart som sikrer oss fra å bli sjanghaiet til årskort på en strandstol.

– Der er den!

En grå statue glinser i solen.

Marco Pantani, i egen udødelige versjon. Han, eller rettere sagt statuen, klatrer inn i himmelen, der han kanskje er nå.

Vi som fulgte sykkelsporten allerede på 1990-tallet forstår godt hvorfor den lille, skallede Pantani så ofte omtales i forbindelse med Giro d’Italia.

Proffsyklisten ble kalt «Il pirata» på grunn av sjalet han ofte brukte på hodet. Han ble kalt den lille elefanten - et pek mot ørene hans.

Han var en gudbenådet klatrer, og på sitt beste, som i hans sinn var det absolutt verste, syklet han såpass gode tempoetapper at han sikret seg sammenlagtseier i Giro d’Italia og Tour de France – i samme sesong. Ingen har gjort det siden. Ei heller lidd hans grusomme skjebne.

Verdig mangt et monument for evigheten.

Han ble ikonisk i sin gule sponsortrøye for supermarkedet Mercatone Uno, og aller mest i den rosa trøyen fra sine beste år i Giro’n.

I 1999 var det plutselig stans. Pantani, lederen av Giro d’Italia med over 4 minutter, startet ikke den siste fjelletappen. En test før start hadde målt blodverdiene til 52 prosent med hematokrit . 49 prosent anses som høyt, over 50 dødelig for mange. Han fikk to ukers konkurranseforbud av helsemessige årsaker.

 I dag ville han ha blitt utestengt i flere år, potensielt livstid, for tallene tydet sterkt på at det var EPO som hjalp den lille kroppen å pedalare så raskt oppover fjellsidene.

Utestengingen ble Pantanis bane.

Siden så man bare Pantanis styrke i blaff, som da han slo Lance Armstrong opp Mont Ventoux i Tour de France. De ble samtidig uvenner fordi Armstrong lot Pantani ta seieren uten kamp, noe Pantani fant krenkende. Han var jo italiener!

Armstrong svarte med å gjøre narr av italienerens store ører. Han var jo texaner!

I 2004 Pantani døde av en overdose kokain, nettopp her på østkysten av Italia, i dette praktfulle sykkellandskapet som var hans eget bakgård.

Hva får en slik ulykksalig rytter og et sorgens kapittel i sykkelsportens historie til å forbli ikonisk – særlig i Italia?

Giro’d Italia i 2014 ble i stor grad dedikert til den lille juksemakeren. Han har sitt eget minneritt: Memorial Marco Pantani, der særlig de beste italienske rytterne stiller, og i fjor vant Sonny Colbrelli, samme år som han seiret i Paris-Roubaix.

Det forteller en del om Pantanis status. Rittet har blitt arrangert helt siden dødsåret og starten går i nettopp byen der vi finner statuen: Cesenatico, Pantanis hjemby.

Det er vanskelig å svare på om en idrettsutøver i andre land enn Italia kunne kommet seg gjennom det samme som Pantani og likevel vært så populær – både hos arrangører og folk flest.

Ryttere som Richard Virenque, Johan Museeuw og Eric Zabel lider ikke under hatkampanjer i hjemland og hos sykkelfans flest. Og som alltid i Italia florerer konspirasjonsteoriene.

Var egentlig Pantani dopet? Døde han av overdose eller ble han drept?

Hvem i det internasjonale sykkelforbundet orkestrerte hans exit, hvem trengte en syndebukk?

Spørsmålet er ikke så utrolig i et land der flere sesonger av toppfotballen i den nyeste tid var rigget på forhånd. En teori sier at mafiaen hadde satt store penger på at Pantani ikke skulle vinne Giro’n i 1999 og at blodtesten derfor ble fikset til et skyhøyt tall.

Virkeligheten er nok tristere. Selv Emanuela Pierantozzi, kunstneren bak statuen, legger ikke noe imellom når det gjelder Pantanis vei til toppen. Pierantozzi, som vant OL-medalje i judo både i 1992 og i 2000, har også laget en byste av Pantani som hun viser frem for unge judo-elever med en klar moral:

Å vinne for en hver pris, er det samme som å tape.

Men mye blir glemt, og statuen av Pantani evig tråkkende i motbakke i sin hjemby vitner om en syklist som vant hjerter både fra nær og fjern – og aldri mistet dem.

På tilbakeveien passerer vi gjennom bydelen Valverde, en kuriositet som ikke unngår oppmerksomheten vår. Alejandro Valverde er jo en spansk syklist som fikk sin første proffseier i et spurtoppgjør i Vuelta al Pais Vasco, en spurt som også inkluderte Pantani, i det som skulle bli hans siste sesong. Valverde har hatt samme tendens som Pantani: med tiden har vi snart glemt alle hans gamle synder.

Du finner større monumenter dedikert til Pantani på Mortirolo, Galibier, Colle Fuaunieri, Montecampione, Ghisallo, Montevecchio på Sardinia, mausoleet i Aulla og Cippo di Carpegna. Legger du til byster, plaketter og minnestener er det ingen som har tall på hvor mange og hvor de befinner seg. Marco Pantani har også fått et eget museum i hjembyen.