Amnesty Norge og Raftostiftelsen: Derfor er Bahrain-regimet så omstridt

– [H]an reiser ned dit om han ønsker det. Han må bare ikke putte hodet i sanda. Satsingen gjøres av et regime som begår omfattende brudd på menneskerettighetene, sier Conde Tandberg til Landevei.

Træen er forelagt uttalelsene i denne saken.

– Har du gjort deg noen tanker rundt å bli brukt aktivt i et sportsvaskingsøyemed og direkte eller indirekte være en reklameplakat for styresmaktene i Bahrain?

– Nei, som sagt: De refleksjonene jeg har gjort meg opp rundt dette konseptet er tatt på grunnlag av performance. Motivasjonen min er å bli best mulig på å sykle. Blant de alternativene jeg hadde, mener jeg Bahrain er stedet jeg har best mulighet til å oppnå det.

Du kan lese mer om Træens vurderinger i denne saken.

– Fritar deg ikke ansvaret

Menneskerettighetsorganisasjonene forsøker i stedet å legge seg på en linje der de gjerne bidrar i den offentlige debatten, og stiller seg til rådighet overfor både utøvere og forbund.

– Jeg kan forstå enkeltutøveren, og kanskje særlig de som driver med en individuell idrett som triatlon, der det bare er ytterst få som klarer å leve av det.

Det sier Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder i Raftostiftelsen.

Mellom Universitetet i Bergen og den populære Nygårdsparken, ligger Raftohuset plassert. Passende nok på adressen «Menneskerettighetenes plass 1, 5007 Bergen».

Her jobber den ideelle organisasjonen Raftostiftelsen med å fremme menneskerettigheter og demokrati.

Det Kobbeltvedt synes er viktig, er at forbundene jobber med dette.

– For det fritar deg ikke ansvaret du har som idrettsutøver. Jeg ville nok ikke anbefalt noen å være på et bahrainsk lag, men det er viktigere at forbundet tar tak i problematikken og utvikler retningslinjer. Jeg vet for eksempel at triatlonforbundet har vært tydelige rundt dette, og at det har vært bekymring for utviklingen innenfor idretten de holder på med.

Les også

Opplevde at familiemedlemmer ble fengslet og torturert

Menneskerettsaktivisten Sayed Ahmed Alwadaei forteller at han selv ble fengslet og gjort statsløs av Bahrain-regimet, etter å ha protestert. Han mener utøvere som Torstein Træen svikter.

Tortur og sultestreik

Et viktig ledd i arbeidet til Kobbeltvedt og Raftostiftelsen, er den årlige utdelingen av Raftoprisen.

I 2013 ble den delt ut til Bahrain Centre of Human Rights (BCHR). De fikk prisen for «langvarig og modig arbeid for fundamentale menneskerettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet».

Grunnleggeren av prisvinnende BCHR, Abdulhadi al-Khawaja, er fremdeles plassert bak lås og slå på livstid i sitt eget hjemland.

– Han sitter fengslet fordi han var del av fredelige protester mot regimet under den arabiske våren. Han er en av de mest kjente samvittighetsfangene og har fått mye oppmerksomhet, også den siste tiden, påpeker Kobbeltvedt.

Så sent som i august i år har det foregått en sultestreik i Jau-fengselet, der 800 politiske fanger har protestert mot soningsforholdene.

– En av dem som deltok var al-Khawaja. Han har blitt torturert og senere forhindret fra å motta medisinsk hjelp for både grønn stær og hjerteproblemer, sier Conde Tangberg i Amnesty.

– For noen uker siden fryktet datteren Maryam at han ville dø, så hun forsøkte å reise ned sammen med, blant andre Agnes Callamard, Amnesty sin generalsekretær, for å kreve at faren skulle få den medisinske behandlingen han trengte og løslates.

Han forteller at reisefølget opplevde å bli stanset av British Airways på flyplassen etter ordre fra myndighetene i Bahrain.

Conde Tangberg mener dette er et eksempel på hva slags oppmerksomhet det sittende regime ønsker og ikke ønsker at skal spres internasjonalt.

– De vil mye heller at oppmerksomheten rettes mot Bahrain Victorious eller Endurance 13 (triatlonsatsingen er nå omdøpt til Bahrain Victorious 13, red. anm.), enn omtale rundt Abdulhadi-al-Khawaja, påpeker han og legger til:

– Heldigvis virket det som om presset kan ha gitt noen positive resultater ettersom han til slutt fikk medisinsk hjelp og avsluttet sultestreiken.

– En del av det – enten du vil eller ei

Innenfor sykkelsporten har det etter hvert dukket opp mange satsinger der statseide aktører ønsker å pumpe midler inn i de forskjellige konseptene.

På mange måter synes veien til toppen langt lettere med to hjul under seg.

Å knytte navnet på et regime til lagnavnet for en klubb i Premier League eller La Liga er ikke mulig, selv om sportsvasking også foregår der i rikt monn.

– Hva slags effekt er det sportsvaskerne ønsker, og hva slags risiko løper utøverne som skriver under for et av disse konseptene?, spør vi Frank Conde Tangberg i Amnesty.

– For å ta det siste først: Dersom du signerer for Bahrain Victorious, Endurance 13 eller deltar i Bahrain Grand Prix (Formel 1), så er du en del av sportsvaskingen – enten du vil det eller ei, svarer han bastant.

– Hvis vi igjen holder oss til Bahrain som eksempel, så lanserte de i 2008, «Bahrain 2030». Det er en omfattende økonomisk visjon for landet som skal sikre flere alternativer inntektskilder, slik flere land i regionen har gjort etter dem. Satsing på sport fremheves i myndighetenes strategier. Så langt har kanskje ikke Bahrain fått de samme overskriftene som Saudi-Arabia eller De forente arabiske emirater, men sett opp mot størrelsen på landet, så har myndighetene klart å gjøre seg til en stor aktør i idretten. I likhet med sine naboer kjøpes det og sponses idrettsklubber som bidrar til å bygge merkevaren til staten. Dette bidrar til å skape positive assosiasjoner til landet, og ender opp med å gi økt legitimitet. Men dette er altså regimer som står bak omfattende menneskerettighetsbrudd. Myndighetene ønsker at Bahrain skal gi assosiasjoner til idrettsprestasjoner, ikke til Abdulhadi al-Khawaja. Vi i Amnesty er opptatt av at de ikke skal få feie de vilkårlige fengslingene, torturen og diskrimineringer av utsatte grupper under teppet, påpeker Conde Tangberg.

Lagde falsk hilsen

I sykkelsporten er det statseide aktører inne i blant annet Israel - Premier Tech, Bahrain Victorious, UAE Team Emirates, China Glory og Astana-Qazaqstan.

For å sette styresmaktene i godt lys, benyttes flere forskjellige strategier.

En gjenganger er at idrettsutøverne inviteres til team building eller treningssamling i hjemlandet, slik både UAE Team Emirates, Israel - Premier Tech og Team Jayco-AlUla alt har gjort.

Under oppholdet blir utøverne vartet opp etter alle kunstens regler, mens de er i følge med en fotograf. I etterkant blir de oppfordret til å dele noen av opplevelsene deres i sosiale medier.

I 2018 dro Alexander Kristoff på ferietur til Emiratene, og var påpasselig med å poste proffe bilder via Instagram underveis, med hashtags #abudhabivacation #ferrariworld og #yasmallabudhabi.

Da Kristoff syklet for UAE Team Emirates ble han tillagt ord han aldri hadde sagt i etterkant av seier på den siste etappen av Tour of Oman i 2018:

«Forhåpentligvis kan denne seieren inspirere oss til å skape flere fantastiske resultater foran våre UAE-fans på hjemmebane, som helt sikkert feirer denne seieren med å dedisere den til minnet om Sheila Zayed bin Sultan Al Nahyan, 100 år etter hans fødsel».

Kristoff uttalte i etterkant til NRK at han «aldri har sagt det der».

– Opplevde det ikke som noe tvang

I sosiale medier er også Sven Erik Bystrøm blant rytterne som har lagt ut flotte bilder som viser fram turistattraksjoner i Abu-Dhabi.

– Hvor ofte tok du selv turen ned til Emiratene da du syklet for UAE Team Emirates?

– Det ble vel et par ganger i året mens jeg hadde kontrakt der. Én gang i forbindelse med UAE Tour og så var vi der i oktober hvert år på en off season-samling som varte i 3-5 dager, sier Bystrøm til Landevei.

– Det har vært i etterkant av en lang sesong, så aller mest ønsker du å være hjemme. Det var noen kjekke aktiviteter, blant annet har vi syklet på Formel 1-banen der nede, og vært innom en bank på et slags sponsorevent. Jeg opplevde det ikke som spesielt uvanlig. De ønsker å ha noe tilbake når de sponser et sykkellag, på samme måte som sponsorene under samling med Intermarché-Wanty hadde ønsket det samme.

– Blir man som rytter oppfordret til å dele bilder fra slike turer i sosiale medier i etterkant?

– Det er valgfritt. Jeg har aldri opplevd noe tvang. Men vi hadde fotograf med oss og bildene ble gjort lett tilgjengelige etterpå, svarer han.

– Følte du på noe punkt at dere fungerte som poster boys for regimet, og har det noen gang føltes feil å konkurrere i fargene til UAE?

– Det er litt vanskelig å svare på. Alle rytterne representerer jo laget og sponsorene sine utad. Det gjelder jo både i konkurranse på trening og for øvrig i medier og på SoMe, så man kan jo si at man fungerer som en reklameplakat. Om det føltes feil? Det synes jeg ikke. Jeg er trygg på hvor mitt eget moralske standpunkt står, og synes ikke enkeltutøvere skal trenge å forsvare hva som er etisk riktig/feil. Det bør være det forbund og arrangører sin oppgave, påpeker han.

Penger, idrett og politikk

Da Qatar arrangerte fotball-VM i 2022, skjedde det dels kraftig kritikk fra deler av den vestlige verden på grunn av vilkårene migrantarbeiderne som bygde hele infrastrukturen rundt mesterskapet lever under.

I landet er også ytrings-, presse- og forsamlingsfriheten sterkt begrenset.

Foran mesterskapet i 2030 frykter menneskerettighetsforkjemperne at Saudi-Arabia skal få tilslaget.

Det er åpenbart at det pågår et rått spill som innebærer både store pengesummer og storpolitikk på toppen av idretten på verdensbasis. Nylig avslørte avisen New York Times detaljer fra en avtale fotballspilleren Lionel Messi har gjort med myndighetene i Saudia-Arabia.

Totalt er avtalen med Visit Saudi verdt rundt 270 millioner norske kroner, og innebærer blant annet reiser for Messi og inntil 20 venner i landet, bonus for bilder fra landet via Instagram og deltakelse i turistkampanjer.

Argentineren har også skrevet under på en klausul som gjør at han ikke kan uttale seg slik at han på noen måte snakker ned Saudia-Arabia.

– Når man er til stede i landet og blir tatt flotte bilder av til bruk i sosiale medier, så forsterker det effekten ved å bygge opp merkevaren. Det er noe av grunnen til at de også ønsker å tiltrekke seg idrettsarrangementer og bruke tilgangen til utøverne sosiale medier for å bidra til økt turisme. Emiratene har gått foran de andre ved å klare å tiltrekke seg mange turister fra hele verden og har gjort seg selv veldig synlig via sosiale medier. De fikk de til selv midt oppe i en pandemi, påpeker Conde Tangberg i Amnesty International.

– Er slike ting noen idrettsutøvere bare må godta, eller har man et reelt valg?

– Det blir jo litt som med valget av klubben i utgangspunktet; man må vite hva det er man holder på med. Man skal ikke forsøke å late som det ikke er det det dreier seg om: En markedsføringskampanje for landets myndigheter. Jeg skal ikke være den som sier at folk ikke skal kunne reise hit eller dit, men det er en bevisst plan bak det hele, påpeker Conde Tangberg.

Fikk vrien sak i fanget

I 2020 fikk Norges Triatlonforbund en sak inn i styrerommet de syntes det var vrient å løse på en god måte.

Det som allerede den gang var landets største triatlonprofil, Kristian Blummenfelt, ble høsten i forveien tilbudt en plass på profflaget Bahrain Endurance 13.

Også her er satsingen knyttet direkte opp mot Nasser bin Hamad Al Khalifa, sønn av Bahrains konge, Hamad bin Isa bin Salman Al Khalifa. Triatlon og Ironman er nemlig en idrett Prince Nasser selv konkurrerer i på toppnivå.

Målet var å samle 13 av verdens aller beste utøvere innenfor utholdenhetsidrett. Det inkluderer OL-medaljører, verdensmestere og de største talentene. Høyt opp på den ønskelista sto navnet til en norsk utøver.

Forbundet var skeptiske til at deres største profil skulle reklamere for kongedømmet Bahrain, og endte i første omgang opp med å sette hardt mot hardt.

På et styremøte i slutten av januar det året vedtok forbundsstyret følgende: «Når man er på landslaget, kan man ikke delta på et annet profesjonelt lag. Når man er på landslaget, kan man ikke promotere et annet land gjennom noen form for avtale».

I klartekst sto Blummenfelt i fare for å miste landslagsplassen. Utøveren endte opp med å takke nei til tilbudet fra profflaget, og var krass i uttalelsene sine etterpå:

– Forholdet til forbundet er ikke så bra. Jeg føler meg motarbeidet, og de er ganske arrogante og nedlatende, lød kraftsalven fra Blummenfelt servert via Bergensavisen.

I februar 2020 kom en pressemelding om at triatleten likevel var enig med proffsatsingen.

Løsningen ble at han skulle trene og konkurrere for landslaget, men det ble åpnet opp for at han kunne representere Bahrain i Ironman-konkurransene (langdistanse).

Til Dagbladet har Blummenfelt uttalt følgende om koblingen til Bahrain-regimet.

– Jeg tenker at man ikke skal blande idrett og politikk for mye. Hensikten med dette laget er å komme i kontakt med de lokale i Midtøsten og inspirere dem til å starte med idrett,

Amnesty bisto

Triatlonforbundet har fått hjelp av Amnesty Norge til å sette seg inn i problematikken, og har også arrangert egne kurs med landlagsutøvere til stede.

– Før jul i fjor hadde vi en felles samling med Frank (Conde Tangberg) i Amnesty, som holdt et innlegg om menneskerettigheter, sportsvasking og klargjorde hvordan de ser på det. Da var hele landslaget til stede, forteller president i Norges Triatlonforbund, Anette Brurås.

Brurås satt ikke som leder da saken først dukket opp, men sier følgende om utfordringene som dukket opp.

– Det var en veldig annerledes situasjon for forbundet da den første kontrakten dukket opp, enn slik ting er i dag, innleder hun.

– Den gang var ikke Kristian olympisk mester, blant annet. Triatlonforbundet er et lite forbund med krevende, finansielle utfordringer hvert eneste år. Her fikk han muligheten til å skaffe seg en økonomisk frihet, og det er veldig vanskelig å kjempe imot. Vi skulle helt klart ønsket at vi hadde finansielle muskler til å levere et bedre tilbud enn dem, men etter hvert er det nesten umulig.

Hun peker på at konfliktene spesielt kommer til overflaten i forbindelse med de internasjonale mesterskapene.

Etter at Blummenfelt tok OL-gull i Tokyo, i regi av det norske landslaget, ble nyheten kjørt ut på hjemmesiden til triatlonsatsingen fra Bahrain der de selv tok æren for prestasjonen.

– Da Georgia Taylor Brown tok VM-medalje i fjor, skjedde det med Bahrain Victorious-logo på drakten hennes. Dette har vi også diskutert med det britiske forbundet, men vi må bare innse at de ser litt annerledes på disse tingene i Storbritannia enn vi gjør her hjemme.

– Og dere har samtidig sikret dere mot at det samme skal skje via utøvere som representerer dere?

– Her hjemme gjelder regelen om at man konkurrerer i landslagsdrakten til Norge med det norske flagget på. Det er uaktuelt å godkjenne sponsorer fra et annet land på drakta. Det er prinsippet vi bruker, forteller hun.

Da Brurås reiste til World Triathlon-kongressen i Abu Dhabi i fjor, presenterte hun et forslag om at de skulle melde seg inn i UN Global Compact. Initiativet skal blant annet sørge for at idretten unngår negativ påvirkning på bærekraft, og har et spesielt ansvar for å ikke å bryte menneskerettighetene.

– Vi følte nok litt på et ansvar for å ha med noen egne innspill da vi ankom kongressen i Abu Dhabi, og innmeldelsen i UN Global Compact var en viktig sak for oss. En av tingene vi har satt som aksjonspunkt for landslaget, er at utøverne skal være opplyst og informert om hvilke situasjoner de kan sette seg selv i. Det er blant annet en årlig konkurranse i Abu Dhabi, og da er det bra at de vet hvilke problemstillinger som kan dukke opp, forteller Brurås.