Etter å ha vunnet Gran Fondo World Tour to år på rad klatret jeg i helgen tilbake på pallen i sammendraget i verdens-touren. Takket være at jeg klarte å kare meg til mål på tøffe etapper over legendariske fjellpass kjent fra Tour de France, skaffet jeg meg nok poeng til å klatre opp til andreplass i sammendraget av årets Gran Fondo World Tour. Ikke nok med det: lagkamerat i rittet, Jon Breivold, stakk av med selveste seieren!
Poeng å hente
Årets Gran Fondo World Tour består av 15 ritt der de tre beste resultatene gir poeng til sammendraget.
I år startet jeg min Gran Fondo-sesong med Saddleback Gran Fondo i Los Angeles i midten av mars. Mitt neste ritt var Den Store Styrkeprøven i juni. Syklingen fra Trondheim til Oslo ga meg full score og jeg klatret oppover på rangeringen. Sist helg tok jeg turen til Alpene for å sykle Trilogie de Maurienne: Tre dager med brutale fjellpass.
I Frankrike skulle jeg samtidig møte kollegaer i Green Cycling - Eco Cycle, samarbeidspartnere av mitt norske prosjekt Green Cycling Norway. Jeg hadde invitert med meg Greverud-gutten Jon Breivold, og han skulle vise seg å være en real fjellgeit i disse bakkene.
Saken fortsetter under
ETAPPE 1: Col du la Madeleine
Mål ved Col du la Madeleine (selv om profilen også viser løypa tilbake til start.)
Første etappe startet fredag morgen fra rittets hovedbase ved Saint-Jean-du-Maurienne. Etter få kilometer med nøytral start begynte en smal og teknisk klatring opp Col du Chaussy. Det er en ganske ekstrem bakke: 13 kilometer, 1000 høydemeter og en gjennomsnittlig stigning på 7,3 prosent. Jeg merket tidlig at jeg ikke hadde klatrefarten til feltets raskeste. Jon og 15 andre gled ifra, og jeg måtte finne min egen fart. Jeg klarte ikke helt å nyte den flotte naturen eller den utrolige veien som slynget seg langs fjellveggen med et utall krappe serpentiner.
Atter om lenge nådde vi toppen og deretter gikk det raskt ned til La Chambre før neste klatring begynte. Den berømte stigningen Col du la Madeleine er benyttet hele 26 ganger i Tour de France, og nå var det denne som skulle bestiges. Col du la Madeleine er enda mer brutal enn Col du Chaussy: 14,5 kilometer og 1100 høydemeter. Det var bare å finne flyten. Etter en drøy times sammenhengende stigning nådde jeg målstreken ved Col de Madeleine. Jeg var et godt stykke bak vinneren, som gledelig nok viste seg å være selveste Jon. Imponerende!
LES OGSÅ: Din egen store Tour - Viking Tour 2019
Saken fortsetter under
ETAPPE 2:Col du Galibier
Mål på Col du Galibier.
Etter en natts søvn var klart for en ny etappe. En 14 kilometer lang nøytral start ledet oss til bunnen av Col du Telegraphe, som på mange måter var en fortopp på vei oppover mot dagens målgang ved Col du Galibier på 2700 meter over havet! Opp den 12 kilometer lange bakken med 7 prosent til Col du Telegraphe satt jeg bedre med enn dagen i forveien, men måtte gi noen meter til teten mot toppen. Jeg var drøye halvminuttet bak, men den korte utforkjøringen før bakken fortsatte oppover var ikke nok til å hente teten. Snart handlet det om å finne sitt eget tempo oppover.
Saken fortsetter under
Col du Galibier ligger på 2600 meter over havet og de siste åtte kilometerne av bakkens 18 kilometer har en gjennomsnittlig stigning på 8 prosent. I denne høyden er det betraktelig mindre oksygen enn ved havnivå, og det merket jeg godt. Det tror jeg de fleste gjorde. Dermed hadde jeg ingen godfølelse, men trøkket greit og kom opp til toppen på en 30. plass. Jon var med i finalen, men måtte ta til takke med en tredjeplass.
Det var kanskje ikke resultatmessig noen høydepunkt, men naturen var ganske fascinerende, med alpine topper, stupbratte fjellsider og frisk fjelluft, spesielt på toppen. Det kan bli faktisk bli kjølig i Frankrike på sommeren. I horisonten kunne vi skimte flere isbreer og selveste Mont Blanc.
ETAPPE 3: Col du Gladon, Mollard, La Toussuire, Col des Croix de Fer
Da beina begynte å be om en hviledag kom selvfølgelig kongeetappen. 128 kilometer med over 4600 høydemeter ville koste, og det gjorde det. Og denne søndagen var varm, selv på 2000 meter over havet, en høyde vi skulle nærme oss både tre og fire ganger.
Som de tidligere dagene skulle feltet fort dele seg i det vi kom inn i første bakke på utrolige 22 kilometer og 1500 høydemeter. Etterhvert måtte jeg igjen slippe teten. Det var kanskje ikke så rart, da Jon og de andre raskeste syklet ned mot bakkerekord på de lange bakkene. Det er ikke langt unna farten til de beste rytterne i Tour de France.
Saken fortsetter under
Etter de første fjellpassene ble det stadig seigere, og mange slet, naturlig nok. Jeg hadde ingen topp dag, og som om ikke slitne bein var nok, begynte også ryggen å verke. Men å gi seg var aldri noen alternativ. Det var bare å jobbe videre i eget tempo.
Atter om lenge nådde jeg dagens siste topp med Col du Gladon og fikk høre at Jon hadde virkelig tatt storeslem med en klar soloseier :fire minutter foran nestemann, som faktisk var feltets tredje nordmann, Jonas Ellingsen. Takket være de snille foreldrene til min navnebror unngikk jeg dehydrering i varmen. Takk for langing!
Jons prestasjon sikret han også sammenlagtseieren i tredagersrittet, og det var selvfølgelig en stor dag for Green Cycling Norway. Våre franske kollegaer var også henrykte av å kunne se de grønne fargene på toppen av resultatlisten.
Saken fortsetter under
En lagseier kunne kanskje en slu mann pårope seg, men jeg skal ikke være sleip og ta noe av æren for dette. I disse bakkene er det nærmest mann-for-mann, og dette gjorde Jon på egen hånd. Jeg er imponert, både over en sterk sykkelprestasjon, men også over hvordan han ivaretok våre grønne verdier og fulgte vår «null-toleranse» for forsøpling underveis. Han var sikkert også sliten oppi bakken, og kunne nok tenke seg å spare vekt, men å kaste innpakningspapir eller flasker i naturen var ikke aktuelt. Det er forbilledlig oppførsel som viser at det er ikke prestasjonshemmende å ta vare på miljøet.
Saken fortsetter under
Opp på pallen i Gran Fondo World Tour
Jeg endte på en 21. plass sammenlagt, og samlet dermed nok poeng til å klatre opp til andreplass i sammendraget i Gran Fondo World Tour. Jeg har egentlig vært litt uggen etter Trondheim-Oslo, og skal være ok fornøyd bare med å ta med meg mange poeng fra Trilogie de Maurienne, selv om det ikke ble helt full score.
Det kan dessverre virke som det blir vanskelig å hente inn sammenlagtleder Stephane Cognet fra Frankrike. Jeg mistet noen gode ritt i starten av sesongen, men jeg skal se nærmere på hvilke muligheter som finnes i det siste arrangementet i Gran Fondo World Tour, for det er klart det hadde vært moro å ta seieren for tredje året på rad.
Nå venter noen gode og rolige dager i fjellheimen før neste helgs L'Etape du Tour.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
