Sommernettene er lyse i hele landet, men på Senja har ikke solen planer om å gå ned før til høsten. Det er midt i juli og ti grader ute. Jeg sitter på loftsværelset i et gammelt hus som eieren sier er pusset opp. Det er vanskelig å si om det er sant, eller om interiøret fra da huset ble forlatt er in igjen. Jeg er alene, og titter ut på store fjellrygger i horisonten. Mellom meg og dem er måker, en fjordarm og en lun sommervind. Bak meg har jeg timer i bil og foran meg noen timers søvn, gitt at jeg vinner slaget mot midnattssolen og det som i glansdagene var rullgardin. 

Mot vest strekker veien seg mot havet, inn i det ukjente. Jeg har sett et lignende bilde før, og det blir med videre inn i en halvvåken tilstand av søvn.  

– Det er Gavia, husker jeg Øyvind sa.