SIKKERT: Damefeltet, NM 2016. Dette feltet syklet på stenge løyper. Ofte ser vi turritt i samme formasjon, på åpne veier, med minimalt med sikkerhet. Foto: Henrik Alpers.
TURRITTET ER DØDT – LENGE LEVE TURRITTET
KOMMENTAR: Turrittene lever farlig med de nye løypevaktkravene. Kanskje vi kan få noe positivt ut av det likevel?
TEKST: HENRIK ALPERS
Publisert: tirsdag 16. mai 2017 kl. 15.25

La meg understreke to ting:

En: Jeg elsker sykkelritt, uansett form. Jeg er absolutt for trimritt med kurv på styret, turritt som opplevelser, aktive ritt som utøves av aktive utøvere, norgescupritt for de sterkeste og internasjonale UCI-ritt for proffene.

LES OGSÅ: Det nye regelverket kan føre til massedød blant sykkelritt

To: Jeg er helt og holdent i mot veimyndighetenes komplett inkompetente vurdering av hva som skal til for å arrangere et sikkert sykkelritt på vei. Men, når livet gir deg sitroner – lag limonade. Veimyndighetenes nye krav til løypevakter kan være en fin anledning for å justere den største rittparaplyen av dem alle, turrittet.

Akkurat denne rittformen trenger å fornyes.

Turritt i Norge blir ofte utøvet langt utenfor de tiltenkte rammer. Verken arrangører, forbund eller utøvere har gjort noe med problemstillingen. Arrangøren viser til at det er utøverens ansvar å ta hensyn, forbundet viser til det samme, mens utøverne på sin side finner henvisningen ulogisk.

LES OGSÅ: Grenserittet vil endre norsk rittkultur

Hvorfor inviterer noen til ritt om det ikke er trygt? Da er det jo en tur de bør legge opp til?

Turritt har blitt gjennomført som alt fra nettopp det som ligger i navnet, en tur, til alt annet enn intensjonen, nemlig fullformats-ritt med følgebiler og flere titalls norgescupsyklister. Arrangementsformen som skal være en inngangsportal til sykkelsporten, har i stedet blitt den mest utydelige arrangementsformen av dem alle.

Dette er ikke særlig strategisk om en ønsker at sykkelsporten skal vokse, og det er heller ikke spesielt trygt.

I et turritt er det ikke like strenge krav til sikkerhet som i et aktivt ritt, og det legges opp til at deltagerne selv skal utøve en selvjustis ovenfor regelverket.

Men når ikke utøverne gjør så, arrangørene lar det passere og forbundet ikke kommenterer praktisen, da har vi en stor utfordring. Vi har nemlig fått sykkelritt på åpne veier, der ingenting annet enn tilfeldigheter avgjør om det går bra eller ikke, og ingen vet hva normen for deltagere eller nivå måtte være.

Hva som synes å være konsensus blant de deltagende er det hvertfall ingen i omgivelsene som forstår.

TURRITT? Enebakk rundt er et turritt der de store lagene holder over 45 i snitt. Uten å klandre rytterne, er dette forsvarlig med rittformens intensjon? Foto: Ola Morken.

TURRITT FOR OPPLEVELSER - AKTIVE RITT FOR PRESTASJONER

I de store sykkelnasjonene er fellesstartrittene vi ser på tv anerkjent som en konkurranseform.

Det er anerkjent som en konkurranseaktivitet det krever forutsetninger for å delta på. Det er anerkjent at både rytterne som skal delta, og arrangøren, har forståelse for hva det er som skal foregå denne dagen, og iverksetter tiltak deretter.

Skal det kjøres fellesstart er veiene sikret i tilstrekkelig grad, det er nok motorsykler og biler i feltet til å sørge for sikkerheten, og det er nok kommisærer tilstede for å sørge for at regelverket er ivaretatt.

Det er de som vet at de har forutsetninger for å være med på noe slikt som deltar, ikke en som akkurat har kjøpt seg ny sykkel, men ikke vet om annet.

Den tilsvarende rittformen i Norge er aktive ritt. Problemet er bare at turrittene ofte forløper seg minst like aktive som de aldersbestemte rittene, hvor de mange utøverne egentlig skulle kjørt. Det er i turrittklassen – ikke master- klassen – at farten og nivået ofte er høyest, og sikkerhetsutfordringene er deretter.

Da jeg først begynte å sykle fikk jeg aldri et kurs for å kjøre sykkelritt, jeg kunne strengt tatt løpe før jeg kunne gå. Jeg kjøpte altså en landeveissykkel og en hjelm, meldte meg inn i en sykkelklubb. Det var alt jeg trengte for å kjøre fellesstartritt, enten det var et tur-eller norgescupritt.

VIL ENDRE: Thor Fagereng i Grenserittet ønsker å endre norske turritt tilbake til intensjonen. Foto: Privat.

Hvorvidt jeg hadde kunnskap eller forståelse for å ligge i et felt var det ingen som stilte spørsmål til. Min egen eller andres sikkerhet syntes å være ivaretatt ved en det-går-bra-holdning. Jeg husker godt jeg ble forundret over at det hele foregikk på åpne veier, med en tanke om at «så lenge en skvetter unna biler er det jo greit».

Det var få steder det var løypevakter, og det virket absolutt ikke som konsensus var å følge trafikkreglene. Det er syklistens eget ansvar å sette seg inni regelverket, og jeg prøvde til en viss grad å gjøre det. Men jeg fikk ikke dermed forutsetningene for å forstå at aktiviteten ble utøvet langt utenfor både regelverk og intensjon.

Jeg måtte jo ta feil? For hvordan kunne ellers turritt bli arrangert helg etter helg, over hele landet?

DET FINNES INGEN INSENTIVER FOR Å ARRANGERE TRYGGE, AKTIVE RITT

Hvorfor syklet, og sykler fortsatt, mange av oss fellesstartritt i et format som ikke er tilpasset det vi driver med? I mine år som rittsyklist har jeg deltatt på mange turritt. Under denne rittparaplyen har jeg vært nybegynneren som lurer på hvorfor det går så fort, turrytteren som vinner et turritt – i den grad det går an – og norgescuprytteren som synes det går for tregt med alle turrytterne.

Fellesnevneren for alle deltagerformene har vært at det sjelden har føltes særlig trygt. Det, og at feltet har vært fylt opp med utøvere som ikke skulle vært der, men som er der fordi de ikke har andre rytt å kjøre.

Et solid problem er kategoriseringen av norske ritt. Arrangerer du et turritt er det ingen øvre grense for deltageravgiften, og heller ingen krav om hva inntekten går til. Det er også enklere krav til løypevakter, arena og sikkerhet.

Skal du derimot arrangere aktive ritt, altså rittformen som mange av turrittene burde hatt, er det strengere krav til både arena og sikkerhet. Dette medfører selvsagt økte kostnader.

Men så kommer også det litt ubegripelige: Arrangøren av aktive ritt har tak på deltageravgiften, i tillegg til at deler av påmeldingsavgiften skal gå til premiering. Arrangørene har altså negative insentiver for å arrangere trygge ritt.

Da er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor det i mange år har vært svært mange turritt og få aktive ritt.

Vi er havnet i en suppe vi skulle vært ute av for lengst. Gjen- tatte ganger hører vi fra arrangørene at «det er utøvernes ans- var å følge trafikkreglene», samtidig som de lar semiproffer uten riktig lisens delta. Flere ganger har jeg hørt forbundet si «jamen de skal jo ikke kjøre turritt» om disse utøverne.

Men hva skulle utøverne gjort? Ikke blir de nektet start i turrittet, og på kalenderen er det mange hull uten aktive ritt. At en lokal kontinentalrytter kan få dispensasjon til å kaste glans over det lokale turrittet kan jeg gjerne være med på, men det er ikke akkurat slik det har vært i praksis.

Jeg har ingen problemer med å si at turrittet har vokst ut av sine rammer, og at det nå er på tide å lage nye rammer for rittene igjen, og ikke minst, håndheve regelverket.

Veimyndighetenes nye regelverk får vi trolig gjort lite med. Det vi får gjort veldig mye med, er kategoriseringen av de ulike rittformene vi selv deltar i. La turritt være nettopp det, en opplevelse av en tur, og la de aktive rittene være nettopp det – en rettferdig konkurransearena for aktive syklister. Da kan jeg sykle turritt når jeg vil ha en fin dag på sykkelen med andre, mastercup når jeg har lyst å konkurrere, og se på tv når jeg vil se toppidrettsutøvere klemme ut de siste kreftene i en spurt.

Å blande alle disse elementene inn i et turritt har aldri vært en god idé.

Greier vi å få turrittet til å bli nettopp det, en tur eller opplevelse, går det også an å jobbe mer med myndighetenes håpløse vaktkrav.