VM FOR KVINNER

· Arrangert for første gang i 1958.
· Frem til 1990 var distansen mellom 46 og 70 km.
· Ble ikke arrangert i 1984, 1988 og 1992 på grunn av OL.
· Lengste utgave arrangert i 2008 i Varese, på 138 km.
· Arrangeres dagen før herrenes ritt.

– Damenes inntreden i norsk sykkelsport kom på 1970-tallet, omtrent samtidig som debatten om kvinnelige biskoper i kirken startet opp, forteller Karl Lima, sportsdirektør i det norske, kvinnelige profflaget Team Hitec Products.

Annonse

Beskrivelsene er mer enn treffende. Men hvorfor er det slik? Hvorfor er damehåndball så populært, men ikke sykkel? At vi er en nasjon som hyller våre langrennskvinner viser at det ikke er konidsjonsidrett som sådan vi ikke vil følge med på.

Hvordan er forholdene i Norge? Er det grunn til å tro at gutta favoriseres når Norges Cykleforbund sender syklister til VM? I fjor ble det rabalder da forbundet kun sendte tre kvinner til VM, selv om kvoten var på fem syklister.

Les også: Giro d'Italia for dummies del 1

Det er vanskelig å få bildet fra møtet mellom verdensmester Marianne Vos og modellpene podiedamer i sykkel-VM i København 2012 til å stemme. Jentene ville nok helst fått medaljene utdelt av attraktive podiemenn, men slik er det ikke. Sykkelsporten synes fortsatt å være «a Man’s World».

I et middelaldermuseum i den svenske byen Skara, fortelles historien om sensuringen av heltehistorier med sterke kvinner i hovedrollen. Før kristningen av Norge fantes det sagn og fortellinger om modige kvinner, men disse passet ikke inn i bibelens kjønnsrollemønster. De sterke kvinnene ble eliminert fra historien ved at skildringene av dem ble brent og kjent ulovlig å formidle av kirkens menn. Diskriminering er slettes ikke ulikt mye av det vi ser også i dag. Forsøk å spørre en konservativ republikaner i USA om hva han synes om at den første kvinnelige presidenten i landet kan hete Hillary Clinton.

DE HØYE HERRER: Bildet er av UCI Managment Committee, sykkelsportens høyeste organ etter kongressmøte. Tracey Gaudrey er eneste kvinne. Foto: UCI.

Det tradisjonelle mediebildet i dag er preget av noe av den samme sensuren i sportsnyhetene, spesielt fra sykkelverdenen. Journalister og fotografer fra hele verden ligger og sover lenge i hotellsengene mens damene sykler de første rundene i VM-rittene sine før gutta, vel vitende om at redaksjonene hjemme vil bruke minimalt med spalteplass fra damenes ritt. Det bidrar til at det er glissent med publikum før herrene stiller på startstreken.

Les også: Hva gjør vi med setevesken?

At kvinner ikke alltid blir tatt på alvor i idrettens verden speilet også kåringen av årets kvinnelige idrettsutøver i Australia i 2012 i avisen Sydney Daily Telegraph. Prisen gikk til galopphesten Black Caviar som vant 22 løp av 22 starter det året. Det samme året vant syklisten Sally Pearson OL-gull i friidrett for Australia. Hadde Simon Gerrans kommet hjem med OL-gull på bane, hadde han neppe blitt slått av en hest i kåringen av årets mannlige idrettsutøver, aldri så full pott hesten hadde tatt.

ENDRING PÅ 70-TALLET

Det var først på 1970-tallet at damene ble synlige på resultatlistene fra sykkelritt. Da startet også Gro Harlem Brundtland sitt løp mot statsministerstolen, som den første kvinne i Norge. Hun kom i mål i 1981. Kirken godtok fortsatt ikke kvinnelige biskoper, og bare noen få homoseksuelle turte å forlate skapet.  

Langrennsjentene og håndballdamene har vunnet hjertene til hjemmepublikummet med gull etter gull. Monica Valen vant VM gull i 1994 på landevei, og storesøster Anita Valen tok VM-bronse i 2004. Søstrene fra Skien var med å løfte damesyklingen.

KLOVN: Tidligere UCI-president Pat Mcquaid ble først fjernet i 2013. Han huskes blant annet for utsagnet «kvinnesyklister fortjener ikke lønn». Foto: Cor Vos.

Men eksponeringen da var liten. Tilsvarende resultater i dag ville gitt sterkere profilering i media. Likevel, det er lenge til profesjonelle kvinnesyklister består av et fullt felt der alle hever lønn.

– Det har mye med tradisjon å gjøre. Vi gikk mye på ski i oppveksten, sykkel var mer spesielt, mener Anita Valen.

– Sykkel er jo veldig tøft. Har du en velt og går på trynet roper du ikke på hjelp, men finner sykkelen og tenker på å komme videre. Du må være tøff i knotten, mentalt sett er sykling tøffere enn andre idretter. Du må regne med å få skrellet av det noe hud og hår i velt, sier hun.

Anita peker på Tour de France og veksten i antall norske syklister, spesielt på turritt-siden. Hun takker Tour de France for gjennombruddet til de norske syklistene i media.

– For at damesyklingen skal løfte seg trenger man mer profilering. Det har vært et tema mange ganger. Det er en man’s world! Du kan kalle det diskriminering eller rasisme eller hva du vil. Det satses ikke så mye på jentene fordi det er for dårlig nivå. De spytter heller penger i de som er bra og får de til å bli bedre, sier hun.

Valen har flyttet tilbake til Norge fra Holland, og da vi pratet med henne var hun i samtale med sykkellinjen på toppidrettsgymnaset i Larvik om et engasjement. Hun forberedte seg også på å sykle jorda rundt på tre måneder i selskap med organisasjonen Bikes for Peace, i lag med tre menn.

– Jeg syklet ritt og trente med gutta. Det var slik jeg kom i form til de større rittene, tipser Valen dagens håpefulle.  

Les også: Giro d'Italia for dummies del 2

FREKKIS: Anita kjørte flere gateløp sammen med gutta, selv om hun egentlig ikke fikk lov av arrangøren. Foto: Cor Vos.

«DAMENES KNUT KNUDSEN»

May-Britt Nilsen var Norges første storsyklist på damesiden. Hun vant nordisk mesterskap i 1974 og 1979 og ble kalt damenes Knut Knudsen.

– For å komme opp på nivå med håndballdamene og langrennsjentene må det dukke opp profiler som er spesielle og har medietekke. Det må satses hardere fra forbundet, og de aktive må ut på lag i Europa. Det må satses og trenes mer, mener May-Britt Nilsen.

– Herrene har jo heldigvis noen store profiler. Tour de France og På Hjul med Dag Otto er også med på å løfte sykkelsporten. Her kommer damene i andre rekke. Vi har Gunn Rita, men det holder ikke med tanke på landevei, sier Nilsen.

Skeptikere hevder at damenes sykkelritt er kjedelige å se på. De mangler testosteron, og det blir for lite action. Et eksempel var damenes fellesstart i VM i København i 2011. Feltet kjørte gjennom uten temperament foruten de siste par hundre meter, og kommentatorene måtte slite seg gjennom. Til og med speakeren i København gav i klartekst uttrykk for hva han mente om kjøringen.

Sportsdirektør Karl Lima for Team Hitec er uenig i det. Han hevder at VM i København i 2012 var unntaket. Lima ser de fleste internasjonale ritt i dameklassen av betydning hvert år.

– Hollenderne hadde det sterkeste laget i København, og de valgte av en eller annen grunn å kjøre defensivt. Løypa var i letteste laget. Disse to faktorene ga et uvanlig passivt hovedfelt.  

Lima mener ikke bare at kjøringen i Danmark var et engangstilfelle, men at damene også står for den underholdene delen av sykkelsporten.

– Kvinnene er normalt mye mer offensive enn herrene. Her smeller det som regel fra start av. Slik de har det vært i de siste OL- og VM-rittene. Ofte er det favorittene blant de som rykker i fra først. Kvinnenes rittutvikling er mer aggressiv fordi de kjører kortere distanse enn herrene. De tre første timene av herrenes ritt er så forutsigbare. En liten gruppe med sjanseløse ryttere får et forsprang, mens hovedfeltet bak sitter og spiser sjokolade. Det er først mot slutten at herrene får fart på seg. Jeg er ikke i tvil om hvilke ritt som har størst underholdningsverdi, det er damenes, sier Lima, og gir sportsjournalistene grunn til å dekke damenes ritt fra start.

Les også: Fri Flyts test av allsidige frikjøringsski

KJENDIS: Emma Johansson er en av kvinnesyklistene som får mye oppmerksomhet. Mye for resultater, men også mye for utseendet. Foto: Cor Vos.