Har du spurt deg selv hvorfor du sykler?

– Kjør Arjan, kjør!

Arjan smiler lurt. Og kjører. 

Klokken viser formiddag i Helgeroa, og de fastboende har for lengst fyrt opp grillen. Meteorologisk institutt melder overskyet, men vg.no melder rekordpinse. Det er varmt, forbausende vindstille i Dag Erik Pedersens hjemsted, en klynge av hvite hus og stakittgjerder nede ved havet, femten kilometer vest for Larvik.

– Vi skal bare et par kilometer oppover hovedveien før vi tar til venstre, forteller Peter.

Det er han som er turleder i dag, og han har med seg et ensemble av tidligere snøbrettkompiser. Brødrene Joakim og Tobias Lien er to av mange vintersportsutøvere som plutselig la sin elsk på landeveissykling. En tredje er Arjan Boldingh, en nederlender som har bodd hele livet i Norge. Han er kortvokst med tynne ankler, glatt i tråkket, rask i spurten og en hvilken som helst hvit sokk ser på magisk vis ut til å stoppe usedvanlig høyt og lekkert på bena hans. Også er det Kjetil, pinnedyret fra rett utenfor Hamar et sted, han som er sjefen for Gylne Gutuer. 

På vei fra Helgeroa til Langangen er tempoet høyt, og i de mange småkulene kjenner jeg fort at jeg har syklet lite i 2018. Det har vært en sesong full av forvirringer, og ved en inkurie fikk jeg løpedilla. Hjerte-og lunger blir trent, men er dette farten for dagen, skal jeg slite med 120 kilometer.

Det åpner seg opp i terrenget.

– Ja dette er jo gamleveien, jeg husker at jeg kjørte her som guttunge, forteller Kjetil. Kalenderen hans viser 53 år. Under to av de mest brutale betongbroene vi har langs E18, de to voldsomme byggverkene mellom Oslo og Kristiansand der en får følelsen av å kjøre i løse luften, under der ligger fortsatt den gamle veien ved tettstedet Langangen. Gamle sørlandske hovedvei ble på midten av 70-tallet erklært for smal, både på grunn av tettstedet, men også på grunn av spiralen lenger opp i veien. I denne asfalterte kanelsnurren ble det alltid kork, en ting var at det var severdig ingeniørkunst, men også utsikten er fabelaktig, i tillegg til den smale bropassasjen. Men elendigheten begynte lenge før det, og tyskerne var de første som klaget på byggverket. Skjønt, de lot seg ikke plage av kø, problemet deres var at de ikke fikk pansrede kjøretøy gjennom spiralen. De to nye broene, som på det meste rager 70 meter over vannet under, ble åpnet i 1979. Den gamle spiralen har ofte blitt brukt til bakkeløp i rally, og dette var en av stedene Petter Solberg i sin tid viste sin kapasitet.

Slike severdigheter er også magneter for syklister, og i tillegg til oss treffer vi et titalls andre. Basert på klesstilen virker det som om de simpelthen bare liker å sykle, uten å vite at sykling er en livsstil, der sånne som oss er slaver av kutymen. Til og med Joakim, som stiller i flagrete designerskjorte, er slave av en uskreven hipsterrealitet han ennå ikke har forstått at har fått kloa i ham. 

Vi vender nordover. Fra Langangen finner vi en form for innkjørsel, et piskeslag av en asfaltstripe som strekker seg gjennom gjengrodde løvskoger. Den er uforutsigbar både i sin form og forfatning, det fortsatt finkornet løsgrus igjen fra den harde vinteren. Over det åpne landskapet ser vi asfaltflekker noen hundre meter lenger fremme, veien dit er lagt like uforutsigbart som en treårings første forsøk på å tegne en rett strek.

– Ingen veier anno fortiden kan være lagt i edru tilstand, tenker jeg nok en gang for meg selv. 

Ved Oklungen er det slutt på asfalten for en liten stund.

– Her er det bom og strenge skilt, sier Kjetil. Vi løfter syklene over bommen, i det som virker som et ugjestmildt klima. Men opp den bratte, smaragdgrønne grusveien møter vi uendelig mange turgåere, Fritzøes skoger er åpenbart et slags Nordmarka for de lokale. Jeg undres over hva den grønne steinarten som utgjør underlaget består av, men jaget gjør at jeg ikke har tid til å finne det ut. Det er flere skilter langs veien som forteller gammel historie, men i jakten på nye historier er det liten tid til stopp. Hele gjengen er drevet av en slags frykt for å bli avkjørt. Den ni kilometer lange grusveien binder sammen nordpassasjen mellom øst-og vestsiden av Farrisvannet. Vi kunne tatt asfalten rundt, men dette sparer oss for mange mil.

– Vi må følge litt med her, for nå skal vi til høyre ved Farrisvannet. Dette er en av de fineste stedene på turen, forteller Peter.

Like før Slettsjø tar vi skarpt til høyre av Riksvei 215. Vi skal inn på nummer 213, bedre kjent som «Farrisveien». Et skilt advarer om billøp om en måneds tid, terrenget her er skapt for å kjøre fort. Farrisvannets marineblå overflate er såvidt synlig gjennom bjerketreærne, og overflaten blinker som stjerner i natten. Veteranbiler putrer forbi, det er snakk om estetisk overlegne, men ellers ganske ræva kjøretøy. De krenger dypt i svingene, og det rister hardt i sprukken asfalt. Slike veier oppleves best med kjøretøyene de ble bygget for. Eller enda bedre, på landeveissykler.

Om jeg skulle testet sykler hver eneste dag resten av livet er det i slikt terreng det skulle skjedd. Kneikene er lange og bratte, du kan akkurat mose over dem på storskiva om du er i form, men stort sett må du ta dem som en lang klatring. Svingene i utforkjøringene er uforutsigbare, uten rytme og du kan ikke se utgangen av dem. Asfalten er hullet, og når du endelig har funnet flyten kommer en ny kneik og ødelegger alt. Så kommer en ny sving, en ny kneik, melkesyre og tror du ikke Tobias kommer togende forbi - igjen. Han er like lang som meg, litt tyngre og mye sterkere. Han leker med meg, de andre er avkjørt for lengst, eller er de det? Vi ser bare hundre meter foran og bak oss. Det er som å sykle i en tørketrommel som bytter rotasjonsretning hele tiden, i en overgrodd løvskog. Det er vondt, men det er morsomt. Det er et ritt i miniatyr. De som nå er borte nå, kommer kanskje snart tilbake. Plutselig er vi spyttet ut på den store hovedveien som går sydover i Telemark. Det er tid for lunsj på Esso i Kvelde. 

– Her har da Landevei vært tidligere? Den gangen dere syklet Gregershølet? Spør Peter når han kommer opp igjen.

– Det stemmer det. Vi var litt lenger øst og nord i området, men det var like kupert der som her. Det er litt morsomt at vi knytter kartet sammen, sier jeg.

Vi sitter på en gammel parkbenk utenfor en slitt bensinstasjon. Trafikken fra hovedveien buldrer av gårde. Motorsykkelgrupper er ute i samme ærend som oss. Alle spiser is. Alle drikker Cola. Det er stille før stormen. Det er geografisk vending, vi skal sydover mot startpunktet igjen og det er motvind. Etter tre uker med motvind i USA ler jeg av norske mikrokast. 

Kriblingen om hvorfor jeg sykler prikker i låra. Jeg begynner å få bein. De andre får bare henge seg på. 

Sydover langs lågen setter vi i gang et voldsomt tempo. Det er Arjan som har vært min store nemesis så langt på turen, han er lei i skiltspurtene og vond i kneikene. Men han er blitt daff av lunsjen. Tobias er også en mare, men jeg tar han i skiltspurt. Tok det bare en halv dag å kjøre seg i form denne gangen?

Peter har laget en rute på tilfeldig utvalgte og ytterst øde asfaltveier, strekninger der vi ikke møter biler selv om det er utfartsdag. Vi ruller i små dalsøkk mellom overgrodde svaberg og knauser. Plutselig er vi inne i dype skoger der stier på furubunn løper mellom trærne. Sekunder etter er vi ute på store jordbærmarker, og i neste øyeblikk gjaller det mellom trehusene som ligger tett på veien, når vi girer stadig tyngre. 

Sydover mot kystveien før Larvik står vinden rett i mot, men siden veien skifter retning fortere enn de bytter partner i Paradise hotel, er det umulig å finne le i feltet. Jeg går i et kortvarig hodeløst solobrudd, jeg merker Arjan sliter. Lenger bak sitter Kjetil, Joakim og Peter i sitt eget bakbrudd, kommer de opp igjen tro, og hvordan kjører de mot hverandre der bak? De er nødt til å kjøre, såpass kan jeg regne, for de slipper oss så godt som aldri ut av syne.

Det blir kjøligere nede ved vannet, ved Kaupang, der det i år 800 ble anlagt en vikingby. Historien forsvinner i sidesynet, dette er en dag det ikke skal være fred å få, verken fra vind eller venner. Det satans jaget fra det som er selve opplevelsen av sykling for meg, å legge bak seg stort landskap, godt akkompagnert av noen som vil gjøre det samme, bare litt fortere, skyver oss videre. I Larvik er tempoet til de fleste lavt, hit drar folk for å nyte skjærgård, utepils, Farris Spa eller store bøkeskoger. Men noe skjedde i den lunsjen, og selv om hele feltet er på stålet øker tempoet fortsatt.

– Kan noen fortelle meg hvor langt det er til Helgeroa nå eller, jeg er helt ferdig, sier jeg.

– Det er vel et parogtjue kilometer, sier Peter. Han har hytte der, og bør vite.

– GPS’en sier 15, svarer Arjan.

– Skiltet sier 25, sier Tobias.

– Google maps sier 11, svarer jeg.

Det er bare en ting å gjøre. Angripe.

Veien farer forbi skilter til Stavern, den gamle orlogsstasjonen som har vekslet mellom å være by og tettsted. Skilt etter skilt peker i retning byen, hvor mange veier er det her ute egentlig? Vi koster videre på det som skal være en slags hovedvei, før lillehjernen brått kobler inn og forteller meg at akkurat her har jeg vært før, i omtrent samme tilstand som nå.

Les også: Den gamle vegen over Strynefjellet

– Du kjenner deg igjen nå Henrik, det ligner veldig på Flandern, ikke sant? Spør Arjan.

Om jeg gjør. Jeg følte meg alltid sterk i slikt terreng da jeg var aktiv, helt til det var sesongstart og jeg satt i et felt fullt av norgescupryttere. Det var Ronde van Berg. En vårklassiker for de sterkeste på Østlandet. Løypeprofilen skremmer ingen, men smale veier, mange kryss, krappe svinger, titalls kneiker og konstant vind gjør at feltet da som nå rives i filler på null komma niks. Førstegangsrytterne føler det går lett i feltet, tar med farta fra utforkjøringene og angriper opp bakken ved Berg kirke. Men så knekker veien til venstre mot havet, sidevinden treffer som et politisk jordskjelv og bakfra kommer vifter av erfarne ryttere som tar hele veibredden. På sekunder havner de håpefulle helt bakerst sammen med andre hodeløse, og ingen får organisert en vifte. Så sitter de der med skjegget i postkassen, og ennå skal det ta noen år før de skjønner hvorfor de ble tatt ut av rittet en runde før mål. Men dette er historie for min del, selv om følelsen er den samme.

Det kan ikke være mange bakker igjen. Og endelig skjer det. Tobias, den lange og stramme satan, den store mannen som har vært sterkest hele dagen, har begynt dødsrallingen. En meter. To meter. Luka vokser. Fem meter.

– Kjør Arjan, kjør!

Og Arjan kjører. Det går i 50 på flata, i motvind, jeg greier så vidt å holde hjulet bak den lille nederleneren. Han koster videre mens stadig flere trehus forsvinner i sidesynet. Lange flaggstenger med vimpler i rødt, hvitt og blått står rett ut, i sterk kontrast til den blå himmelen som lyser i horisonten, der kun noen tynne, langstrakte skyer skygger for det sterke sollyset. Etter lang tids pause husker jeg endelig svarene på det superpretensiøse spørsmålet det ikke går an å oversette til norsk, «why do you ride». Det finnes ikke dybde i de svarene for meg, det er såre og enkle svar:

Jeg liker å kjøre folk av hjul. Jeg liker å erobre landskap, hake av fjell, krysse fylker og land, jo større og lengre – jo bedre. Jeg nærmest forakter skateboard og vollebayll, de knoter for ingenting på få kvadratmeter, idretter uten vidsyn bør kun utøves som hyttelek.

Klokken er seks på kvelden og seks mann er blitt til to. Arjan kan kjøre meg av hjul når han vil, men lar nåde gå for rett mens vi romler inn i Helgeroa. Nede på kaia spiser de is og har glemt hva klokke er. Inni meg gjør alt vondt og det kjennes ut som jeg snart skal dø. 

Det oppleves som gjenoppliving når Kjetil noen minutter senere proklamerer:

– Plutselig skulle alle ha dårlig tid. Og det var en veldig fin tur.

Les også: Vår test av sykkellytkter

Peter Gløersen

Å sykle her gir meg et eller annet. Det er på sin plass med litt kjør når det er forskjellig nivå. En kan prøve å henge seg med eller slippe seg bak om det ikke går. Men jeg ble sittende midt mellom, og ta mye vind. Konstant.

Joakim Lien

For meg er sykling en liten escape, fra livet.. Cheesy? Haha. Det gir meg litt av det samme som snowboard, jeg kommer meg ut, ser ting, og gjør noe jeg liker. Det var fader for et kjør på slutten, jeg tror jeg gikk tom tre ganger. Det er jo helt greit å bli forlatt av og til.

Kjetil Haaland

Etter 20 år har jeg ennå ikke funnet svaret på hvorfor jeg sykler. Jeg har vel ikke noe annet å finne på? De andre hadde det veldig travelt etter lunsj, men jeg er ikke i stand til å ha det så travelt. 

Arjan Boldingh

Når man lukter det å være fremme er det fort å bli fristet. Jeg klarer sikkert å si nei til å spurte fra de andre når sjansen byr seg. Det er kanskje ikke sånn det skal være, men hehe..

Tobias Lien

Det er ofte et kjør på slutten. En kommer seg nærmere hverandre på den måten. Det er litt kjemping, og så blir en venner etterpå. Om ikke har en ikke noe å snakke om i bilen. Jeg var litt sur da jeg måtte slippe, jeg følte meg utnyttet, og det er jeg ikke glad i.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker