Denne teksten ble først publisert 13. august, i forbindelse med at 15 av 16 jenter ble tatt ut av ungdomsmesterskapet, arrangert i Sylling.
Dagbladets kommentator Esten O. Sæther fant som vanlig raskt noe å skrive om, da det umiddelbart kunne virke som om vi var vitne til en særdeles diskriminerende behandling av kvinnelige syklister.
Kommentar? Innspill til debatten sendes til redaksjon()landevei.no
Men før vi begynner på den oppsummeringen, dette skal vi være klar over:
Det som skjedde under UM arrangert av Asker CK var et resultat av at dommerne i rittet var underlagt politiets ordre, og når politiet sier ryttere skal tas ut slik at veien kan åpnes igjen, da ble det slik.
Dette rittet var ikke var beviset på en forskjellsbehandling av kvinner og jenter i sykkelsporten, det var bare en tendensiøs artikkel. Sykkelsporten har helt andre utfordringer. Da etapperittet Tour te fjells ble presentert i forrige uke, ble det klart at damene ikke får sitt eget felt - det må de dele med juniorgutta.
FORTSATT MANNSDOMINERT: Anna van der Breggen, i samtale med sportsdirektøren. Sykling er fortsatt så mannsdominert at det i seg selv vil være krevende å være kvinne i sporten. Foto: Cor Vos.
Om vi zoomer ut er det lett å se det virkelige problemet - Sykkelsporten er full av kjønnsundertrykkende strukturer.
Sykling er en mannsdominert idrett, både hva gjelder deltagere, men også arrangører, utøvere og ledelse.
Titter vi på det internasjonale forbundet og deres utøvende maktorgan, UCI Management Committee, finner vi 18 medlemmer. Kun to av dem er kvinner.
Tar vi en titt på solgte helårslisenser her hjemme anno 2018, er 9600 lisenser tilhørende mannlige utøvere, 1400 tilhører kvinner.
Eller vi kan ta for oss våre årlige Norgesmesterskap, der tv-dekning er et sentralt tema.
Kvinnenes fellesstart starter gjerne 08.00 om morgenen med målgang cirka 11.30.
TIDLIG OPPE: Kvinnene starter ofte 08.00 om morgenen for å sikre tv-bilder i opptak når det er NM. Miriam Bjørnsrud vinner NM på Lillehammer, 2016. Foto: Henrik Alpers.
Argumentasjonen er enkel. Skal kvinnene ha tv-dekning er det da de må sykle, for et tv-team kommer ikke to dager på rad. Og tv-dekning vil de jo ha, så da starter de jo gladelig 08.00.
For det er fortsatt herrene, altså proffene, som er det store trekkplasteret for en tv-sending.
Eller som en profilert proffsyklist så fint sa det: Herrene er proffer – vi er bare damer.
Eller kanskje bare vi kan reise til Klatrekongen Kleivstua som et annet eksempel. Jeg står fortsatt for at det er et av de deiligste rittene som har blitt arrangert i min tid, og jeg erkjenner gladelig at jeg er en del av problemet som ikke nevnte bismaken. 10 ryttere klatret i koronaensomhet fra Sundvolden til Kleivstua, et kjent segment på Østlandet, eksklusivt invitert som en del av det gode selskap.
Ingen kvinner var invitert.
KUN MENN: Andreas Leknessund vant klatrekongen Kleivstua. Ti menn - ingen kvinner - var invitert til rittet. Foto: Johannes Wiken.
Eller vi kan dra til Italia, og tenke at 2020 og korona kanskje var en fin anledning til å avvikle podiepiker, men heller får se at den store utfordringen der, var å få de til å se bra ut – med munnbind.
Eller vi kan kanskje stoppe litt for å rydde i egne rekker. URLen i denne artikkelen har en undermappe som heter «kvinnesykling». Som om det var en egen gren.
Sykkelsporten slik den er i dag er i forbausende stor grad tuftet på det darwinistiske underholdningskonseptet det var for over 120 år siden. En mann til mål. Om noen døde underveis, helt topp.
Det var av menn – for menn. Kvinner deltok i VM for første gang i 1958, og frem til 1990 kjørte de distanser på 46 kilometer. I OL deltok de for første gang i 1994.
Fortsatt er det en mannsdominert idrett – fortsatt er det en mannsorganisert idrett.
INTENS DUELL: Yara Kastelijn (t.v) og Ceylin carmen del Alvarado har hatt dueller lik Mathieu van der Poel og Wout van Aert. Om kvinneklassen noen gang blir hovedproduktet i et krossritt vet vi ikke ennå. Foto: Cor Vos.
Og etter to dager på telefon med norske og internasjonale referansepersoner fra sykkelsporten, er konklusjonen den samme:
Alle kan se at det finnes kjønnsundertrykkende strukturer i sykkelsporten. Få vil innrømme at de selv kan være en del av problemet. Alle insisterer på at de gjør noe med det.
Den stygge fellesnevneren for flere av de som jobber mest med kvinnesykling, er at de vekter både uttalelser og handlinger i større grad enn de som ikke har noen utøvende deltagelse i sporten, simpelthen for at meningene ikke skal få konsekvenser for utøvelse av virke.
Og om det er slik at de som lever av eller for sykling, må moderere uttalelser eller atferd fordi en er kvinne eller jobber for kvinner, da skal du være ganske blind for å si at det ikke finnes kjønnsundertrykkende strukturer.
HERRELIGA: David Lappartient er president og øverste leder for det utøvende organet i UCI, Management Committee. Der sitter 16 menn og to kvinner. Foto: Cor Vos.
