Denne teksten er også publisert som leder i Landevei #10.
Vi ser dem ikke, men sidemannen har radio og oversetter fra fransk. Vi har stått i fjellsiden hele dagen og forventningene er skyhøye. Der kommer de! To tomme blikk. Sikkel. lukten av tre ukers hardt arbeid kommer i full fart. Svette. Arbeidsoppgaver. Så er de borte. Minuttene tikker, se, Schleck! Contador! Blodet bruser. Vi er i et slags vertigo. Så kommer spurterne og hjelperytterne. De har organisert seg for å jobbe sammen mot tidsfristen, slik sebraer står i flokk og beskytter seg mot fiender. Bakerst kommer feiebilen med gråtende ryttere om bord. Den er fylt opp med dem som brøt Tour de France 2010 på rittets nest siste dag, i rittets siste bakke. Fryktens bil passerer. Så er alt over. Noen skrur av lyset. Ett år til neste gang. En hel dags venting. Sekunders opplevelse. Tomrommet etterpå. Jeg får frysninger på ryggen av å prøve å beskrive hvorfor jeg vil dette igjen, igjen, og igjen, for så lite som et par sekunder. Ingvar Ambjørnsen sa en gang at ‹det er lyden av feltet» som gjorde at han som ikke var interessert i sykling ville se på sirkuset passere. Så enkelt, og så vakkert. For meg er det er litt som å sykle selv. Til tider ubeskrivelig vondt og slitsomt, men savnet er så enormt at jeg ikke får sove om natten.
Det er ferie i Europa, og Tour de France får tid til å vise frem langt mer enn bare den siste milen før spurten. Vi ser vinnerne. Vi møter den glemte fjerdeplassen. Franskmannen som har trent hele livet men tapte spurten. Hjelperytterne som har jobbet i skyggen i ti år, og som endelig får sjansen i et brudd. De store masseveltene. Den gale fansen. Borgermesteren som pynter den lille byen rytterne skal fare gjennom. Kommentatorene som forklarer til nybegynneren og opplyser den allvitende. All statistikken om spanjoler som har vunnet på den franske nasjonaldagen versus italienere som burde ha gjort det. Hele rittet fyller tv-stua med glede, og det er der du og jeg kommer inn. Vi som ser på.
Sykkelfansen.
Jeg er en av de som finner det helt naturlig å heise et flamsk flagg i hagen når Boonen vinner etapper, og naboene ringer ikke lenger politiet for husbråk om jeg skulle rive kjøkkenet i fortvilelse over feil vinner. Under Giro d’Italia sykler jeg i rosa jakke, og styrebåndet mitt er gult de tre ukene det er Tour de France. Jeg har aldri grått i bryllup, men når gultrøya deles ut renner tårene. Hver kveld må jeg sykle en time for å roe nervene, syklistens night cap. Blant fansen er jeg bare en i mengden, men i år skal jeg virkelig flotte meg for å gjøre ekstra ære på gutta som sykler Touren og alle som en gang har gjort det. Tidligere proffsyklist Mads Kaggestad fortalte meg i en bartediskusjon på Twitter at det i 1913 ble reagert på fraværet av bart hos vinneren av Tour de France. Med hvilken rett kunne Philippe Thys droppe barten! Jeg tar herved bladet fra munnen, og i sterk kontrast til uskrevne stilregler for syklister anlegger jeg bart som jeg skal bære med stolthet under hele Tour de France. Barten skal bæres til ære for den første Tour de France-vinneren som ikke hadde det! Med barten skal jeg røre i sykkelhistoriens overflate og tilegne meg historisk kunnskap. Historien er kanskje ikke det vi tenker mest på under den moderne tv-sendingen, men det er jo faktisk historien som har formet sykkelsporten til det den er i dag. Det er alt som har skjedd som skaper bakteppet som gjør fem timers tv-sending ulidelig spennende. Med gårsdagens historie i bakhodet og dagens etappevinner friskt i minne gleder jeg meg til å trille rundt på kveldstid. Rakrygget og stolt skal jeg representere sykkelnerden med bart. Tenk om jeg blir en del av historien!
Da ønsker jeg dere herved en riktig god Tour!
NÅ, MED BART! Normalt sett velbarbert, min bartehyllest til Tour de France billedligjøres underveis i Touren!
Med vennlig hilsen, Henrik Alpers. Foto: Kristoffer Kippernes.
