– Uansett hvor jeg gikk, så fulgte han etter

Hjemme i Bærum satt en rystet Knut Knudsen nærmest frokostkaffen i halsen:

– Det kom som et sjokk. Jeg hørte det på NRK Radio tidlig på morgenen. Det preger deg og du blir satt ut. Så summer du deg litt i løpet av dagen og prøver å ta fram de gode minnene, sier Knut Knudsen til Landevei.

73-åringen var tett knyttet til familien Pedersen, først og fremst på grunn av Odd. Tidligere skøyeteløper og syklist, og president i det norske sykkelforbundet i to perioder.

– Jeg skal bli verdensmester

Med seg ut på sykkelløp hadde han sønnen Dag Erik. Han var sykkelfrelst på sin hals og raste rundt i Larvik sentrum iført sykkeltrøye og -caps.

Det var ikke til å komme unna at det var stort å møte en vaskeekte sykkelproff i Knut Knudsen.

– Dag Erik var en gutt jeg kjente veldig godt, i starten var det mest på grunn av faren. Jeg bodde mye hos dem i Larvik da jeg var hjemme og syklet. I starten var han bare en guttunge, men hadde lue og sykkeltrøye på. Han skulle bli stor syklist, og aller helst verdensmester. Så det var litt sånn at uansett hvor jeg gikk, så fulgte han etter meg. Jeg var det store forbildet hans i den perioden, forteller Knudsen.

Da Dag Erik var 13 år stilte han opp i en serie på NRK der unge talenter skulle få møte sitt store forbildet. Opptaket ble spilt inn på velodromen i Steinkjer. En spesiell plass for Knudsen som en av Norges beste temposyklister gjennom tidende, og en disiplin han tok OL-gull i under lekene i München i 1972:

Men også den unge gutten ved hans side skulle da også vitterlig leve opp til forventningene og bli en stor syklist. Etter at Pedersen ble proff høsten 1981, ble det ti fulle sesonger på det øverste nivået.

For evig tid står tre etappeseirer i Giro d’Italia knyttet til hans navn. «Don Pedro» kan også slå i bordet med 10.-plass sammenlagt fra La Corsa Rosa. Kun Tobias Foss og Andreas Lekenssund har maktet noe liknende. Totalt ble det over 40 seirer som proff.

Ordnet proffkontrakt

Både forkjærligheten til Italia og oppholdet i Bianchi-laget skal Knudsen ha sin del av æren for:

– Det var jo litt gøy at han kom inn på det samme laget som jeg syklet for. Det var en del diskusjoner i Bianchi og lagledelsen om den gutten der. Jeg sa at: «Han kjøper vi, for da vinner vi også sykkelritt». Han gjorde jo også en del ting der som forsvarte posisjonen hans i laget.

– Han kom fort inn i profflivet i Italia. Han slapp å gå den lange læreveien og jeg hjalp til så godt jeg kunne. Jeg tror det var viktig for ham, at han hadde en han kunne støtte seg på. Han har takket meg for det mange ganger. Så ble han også veldig glad i Italia, og ble på en måte en italiener. Jeg har jo et hus der nede og han har besøkt meg flere ganger, forteller han.

Knudsen og Pedersen fikk én sesong sammen, før læremesteren ga seg med proffsyklinga.

– Vi har vært litt sporadisk sammen siden. Vi har møtt hverandre innimellom og hatt noen flotte båtturer utenfor Helgeroa med reker og noe godt i glasset. Det var en tradisjon faren hans egentlig startet, og så tok Dag Erik over da faren døde og han overtok båten, sier Knudsen og legger til:

– Vi har hatt det veldig hyggelig, så det er fryktelig trist at han ikke er med oss lenger. Tankene går til familien hans, Atle (Pedersen, broren vår anm.) og de rundt ham, sier Knudsen.

Et supertalent

Hjemme på gården i Viggja i Sør-Trøndelag har dødsbudskapet også nådd fram til en annen norsk pioner, nemlig Jostein Wilmann.

I 1982 gikk han seirende ut av både Tour de Romandie og Setmana-Catalana. Begge ganger sto også Dag Erik Pedersen på startstreken. Det hørte med til sjeldenhetene at de to syklet ritt sammen.

– Dag Erik var egentlig et supertalent. Han var flink til alt: Spurt, temposykling og klatring. Han kunne gjort det veldig stort på sykkelen sånn sett. Han er en av de suverent beste syklistene Norge har hatt. Samtidig var han veldig turbo. Jeg tror han kunne ha kommet mye lenger som syklist om fokuset hadde vært enda mer rettet mot det, sier Wilmann.

– Hvordan var det å motta beskjeden om at Dag Erik hadde gått bort?

– Jeg fikk det med meg via nyhetene. 64 år er ingen alder, men han har nok hatt sine utfordringer med helsa. Alt kan skje og sånn er livet. Dessverre. Man har aldri noen garantier for noe som helst.

– Men dette var selvsagt altfor tidlig, legger 70-åringen til.

Han drar fram en historie som strekker seg 20 år tilbake i tid. Wilmann skulle runde 50 og hadde invitert til stor gårdsfest i den anledning.

Dag Erik kunne dessverre ikke komme:

– Han var jo en veldig god formidler. Jeg fikk et brev av ham, ettersom han ikke kunne komme. Det var invitert 100 gjester og det var en stor fest. Han hadde sendt en diger blomsterkrans oppover, og skrevet et brev som Arild Karlsen leste opp i forbindelse med feiringen. Det er et brev jeg aldri glemmer; det var helt fantastisk. Jeg har det fremdeles, sier han.

Utstrålingen, den positive energien og stå-på-viljen gjorde Pedersen til en populær skikkelse i så vel sommer- og vintersports-dekningen til NRK.

Wilmann gir ham de aller beste skussmål:

– Det var jo en formidlingsevne og et engasjement der som åpnet veien for ham som foredragsholder og alt det der. Alle kjenner vel til ham via TV-skjermen. Der gjorde han en veldig god jobb. Det er det ingen tvil om. Han er én av de beste som har vært i NRK, vil jeg si, mener Wilmann.

Snudde capsen etter målgang

Atle Kvålsvoll var også aktiv toppsyklist i det samme tidsrommet som Pedersen. Der førstnevnte sverget til Tour de France og hjelperytter-jobbing for blant annet Greg LeMond, så var Pedersens fokus som oftest vendt mot det vel så vakre Italia.

De syklet dog en del ritt på landslaget sammen, blant annet under Postsparebanken-rittet på starten av 90-tallet.

– Vi stilte jo der som et profflag, mens resten av feltet besto av amatørlag, amatørlandslag og noen klubb/regionlag. Det ble vist på TV med Andreas Lunnan som reporter og greier. For vår del var det jo litt show, samtidig som vi ønsket å vinne løpet. Jeg husker vi kom dit med Norwegian Salmon og Farris som samarbeidspartnere. Etter målgang fikk vi på oss sykkelcapser med Norwegian Salmon på toppen og Farris på undersiden av bremmen. Så hvis vi var på TV etter målgang, sto vi og brett opp og ned på den capsen etter hvilket sponsormerke vi ønsket å vise fram. Vi drev og skiftet trøyer, og hadde litt av et opplegg, sier Kvålsvoll til Landevei.

– Som rytter var han jo relativt komplett, opplevde du at han banet litt vei for dere som gikk ut etter ham?

– Han var utvilsomt en god rytter. Han vant noen tunge etapper i Italia rundt og ble vel nummer 10 sammenlagt. Han var en smarting rent taktisk også. Han fikk sykkelsporten inn tidlig via faren Odd, så han levde på en måte i sykkelverdenen hele livet. På mange måter var han født til å bli syklist. Han var en som jobbet seg fram og var tidlig ganske bevisst på at han ønsket å bli proffsyklist.

Ablegøyer og formidling på høyt nivå

Etter karrieren har han blant annet skapt seg et navn som programleder i skiskytter-sendingene til NRK, men naturlig nok også i «Mesternes Mester».

Kvålsvoll mener det går an å trekke paralleller til jobben Johan Kaggestad har gjort i sykkelsendingene hos TV 2.

– Dag Erik var folkelig å klarte å formidle utøverne og deres opplevelser og måten de tenker på. Han folkelig-gjorde på en måte toppidretten litt. Han viste fram engasjementet sitt da han intervjuet trenere og utøvere underveis. Han gjorde noe av det samme for NRK og sportssendingene som Johan Kaggestad har gjort for TV 2. Det var på en litt annen måte, men også han kunne spissformulere ting. Det var en styrke at han selv hadde bakgrunn som toppidrettsutøver og hadde konkurrert på det øverste nivået.

Pedersen var en slags multikunstner, som fikk til det meste han prøvde på. Via Liv Grete Skjelbreid har Kvålsvoll fått et visst innblikk i hvordan det var å jobbe i tospann med ham:

– Det var lite som kunne stoppe Dag Erik, hvis det for eksempel dreide seg om å få tak i en utøver, så klarte han å snakke seg igjennom alt. Jeg kjenner Liv Grete godt, hun kommenterte jo skiskyting sammen med ham. I hvert fall tidlig i karrieren hennes som ekspert, så kunne Dag Erik dukke opp et halvt minutt før de gikk på lufta. Han kunne kanskje virke uforberedt, men da kamera ble skrudd på var også han skikkelig på. Sånn sett var han kanskje en litt «kald fisk» og han hadde alltid mange baller i lufta. En litt kreativ gründertype. Jeg kan ikke huske at han sa noe negativt, det handlet mer om å finne løsninger, sier Kvålsvoll.

Da trønderen gikk til topps under Postgiro Open i 1989, havnet selv Pedersen-brødrene litt i skyggen av Kvålsvoll.

De fant en løsning på det, også.

– Jeg passerte målstreken på den siste etappen, og norske medier var til stede. Jeg stanset opp og det ble tatt noen bilder av meg. Da kjente jeg at det var én rytter på hver sin side av meg som tak i armene mine, og slik kom også Dag Erik og Atle (broren, vår anm.) med på det bildet, gliser Kvålsvoll.

– Det var nok litt for å få oppmerksomheten, men samtidig for å gratulere meg, legger han til.