Mark Cavendish sitt gråtkvalte comeback

Seieren var ingen gave fra feltet for å slå Eddy Merckx rekord på 34 etappeseiere, og seieren var aldri enkel fordi Caleb Ewan er ute og Peter Sagan er på nedadgående. I feltet sitter tre generasjoner med toppspurtere, og flere tidligere etappevinnere.

Ingen vinner en etappe i Tour de France uten å være den suverent beste.

Mark Cavendish har simpelthen brukt fem år på å havne i den posisjonen igjen.

At han i det hele tatt sykler Tour de France er et under, at han i det hele tatt er i sykkelsporten fremdeles likeså.

For aldri så god du er og aldri så stort navn du har – du er ansatt på et lag for å prestere. Enten så vinner du eller så vinner laget, eller så sykler du ikke lenger.

Cavendish var på nedadgående allerede i 2017, avskrevet av så godt som alle. Og hvem vil ansette verdens tidligere beste spurter, en rytter med skyhøye lønnskrav, som trolig ikke kommer til å prestere?

Det er så enkelt som det.

Så da Mark Cavendish signerte for Deceuninck - Quick-Step tidligere i år var årsaken enkel. Manager Patrick Lefevre sa han ikke hadde hjerte til å se Cavendish’ karriere ebbe ut på grunn av uhell, og tilbød han en plass på laget.

En siste dans.

En kan selvfølgelig diskutere de noble hensiktene til sykkelsportens sleipeste og slueste leder – men også Lefevre har et hjerte, så lenge han har noe å tjene på det selv. Han gråt han også i dag, og akkurat de tårene skyldtes ikke akkurat kynisme.

Men hvor stor sjanse var det egentlig å gi Cavendish en siste, prestasjonsbasert kontrakt?

Ganske stor, vil vi si.

Etter 2016-sesongen var det ingen som visste hvor ille det skulle bli for Cavendish.

I 2017 vinner han åpningsetappen i Abu Dhabi Tour – og der stopper det. I april blir han diagnostisert med Epstein-Barr viruset, eller kyssesyken om du vil, og hele vårsesongen ryker.

I Tour de France blir han veltet inn i gjerdet av Peter Sagan, og begge superstjernene er ute av rittet. Sagan blir kastet ut, Cavendish må bryte med brukket skulder. Det er et symboltungt sorti vi er vitne til.

I 2018 velter han i Abu Dhabi Tour, Tirreno-Adriatico og skader seg stygt i Milano-Sanremo. Formen etter kyssesyken og veltene er elendig i hans målestokk, og på den 11 etappen av Tour de France ryker han ut på tidslimiten.

I 2019 blir han ikke tatt ut til Tour de France av lagleder i Dimension Data, Doug Ryder. Det blir offentlig skittentøyvask, uten at den egentlig årsaken kommer frem. Det nærmeste er at enkelte av menneskene rundt Cavendish beskriver han som et sort hull når det ikke går veien: All energi i omgivelsene forsvinner, Cavendish tar all plass. Ikke presterer han heller.

2020-sesongen fortsetter der 2019-sesongen slapp – uten en eneste seier. I sitt siste løp for sesongen, det koronautsatte Gent-Wevelgem, gråter han i intervjusonen over tanke på at karrieren trolig er over.

Igjen: hvem vil ansette verdens tidligere beste spurter, når han er et energisluk uten like, har høye lønnskrav, og trolig ikke kommer til å prestere?

Patrick Lefevre og Deceuninck - Quick-Step ville det.

Da Cavendish var 13 år, fikk han beskjed av en trener om at det ikke var så farlig hvordan han trente, så lenge han trente 16 timer i uken. På Isle of Man. Gjennom vinteren.

Da Cavendish etter hvert skulle inn i World Touren etter mange år som banesyklist, var konsensus at han aldri ville henge med i feltet. Sykkelsporten hadde kommet i wattalderen, og watt var altoverskyggende feltegenskapene dine. Det hjalp ikke at du var en av verdens beste banesyklister.

Den samme beskjeden fikk han også da han skulle inn i British Cycling’s OL-program i 2003, du har ikke tallene til å forsvare en plass.

Fellesnevneren for motgangen til Cavendish har vært at han aldri har ønsket å motbevise noen, kun overbevise seg selv.

I dag overbeviste han en hel sykkelverden.