Norgesmesteren - Line Marie Gulliksen

– Men en kan vel ikke akkurat begynne med å kjøre et stort UCI-løp?

– Noen gjør det, men i tillegg har Belgia kermis. Et kermisritt i Belgia er omtrent dobbelt så stort som norgescupen i antall deltagere, i tillegg går det kermisritt opp til tre ganger i uken. Mange av proffrytterne kjører kermis, de som er på nest øverste nivå kjører kermis, og de som ikke har noe lag kjører kermis. Du møter et høyt tempo og må lære deg å kjempe om plassen din, uten at det er proffnivå, forklarer Line. 

Eller om vi skal overforklare. Nivået på kermisrittene er tidvis ganske høyt, bare det at en amatør fra Norge kan melde seg på. Og et av disse rittene, Haaltert 1.15 nat dames, vant altså Line på starten av 2017-sesongen, og der begynte det vel egentlig å ta av også. Uansett hvilket nivå du sykler på i Belgia har du en slags heltestatus, vinner du i tillegg løp blir du gudinne. Å prøve å forklare det blir som å beskrive en vin til 50000 kroner flasken. Du må ned dit for å kjenne det på kroppen, både tilskuernes elsk og hva det gjør med utøverne.

– Jeg har aldri blitt så anerkjent og nevnt så mange ganger i sosiale medier, eller fått så mange venneforespørseler. Det er helt latterlig hva det gjør med deg som navn. 

Fotografene som følger rittene, og de som arrangerer vet plutselig hvem du er. Det er mange jeg ikke aner hvem er den dag i dag som kom bort og gratulerte.

– Velfortjent. Men hvordan kommer ideen om å sykle for et belgisk lag?  

– Jeg er så heldig å ha Kirsti Ruud som venninne, og det var hun som foreslo å dra til Belgia og bruke det som oppkjøring til sesongen hjemme. Det var også hun som kontaktet Autoglas, hun kjente til at det var en mulighet. Vi var ikke så populære i laget i forkant fordi vi tok plassene til de belgiske rytterne, men da jeg vant det rittet var det litt omstilling i måten vi blir sett på i laget. Det var nesten første gang de snakket med oss. 

Kirsti Ruud er for ordens skyld tidligere landslagsrytter, med lang utenlandserfaring. Hun jobber blant annet med ulike prosjekter i NCF. De to reiser til Belgia, parallelt med andre norske syklister. De har sykler og klær stappet i bager og sekker. Og til Belgia kommer en og må innstille seg på at nivået under proffnivået i dameklassen er alt annet enn lukurativt.

– Så hvordan bor du, når du jager resultater i Belgia?

– De første to ukene bodde vi i en leilighet sammen med Sindre (Haugsvær, bla videre for å lese om ham, red. Anm), han disponerte en leilighet der vi kunne bo for en kortere periode. I den leiligheten var det et ledig rom. 

– Det høres vel egentlig ut som livet til en skiboms? Er man en sykkelboms?

– Ja, veldig. Det henger klær til tørk overalt på rommet, en må gå ned på bensinstasjonen og vaske syklene mens den andre lager mat. Du ordner deg selv på alle måter. 

– Har du noen andre eksempler?

– Da vi skulle sykle BeNeLadies Tour (etapperitt på det nest øverste nivået) måtte vi komme oss fra flyplassen med to sykler og en bag hver. Vi måtte ta tog med bytte til buss, og så måtte vi gå i omtrent en kilometer med disse to syklene, bag og sekk. Jeg husker vi gikk gjennom gågaten der, da sleit vi. 

– Dette er altså semiproffdrømmen?

– Ja, det er sånn det er egentlig, i hvert fall for jentene. Det er litt ryddigere tilstander i profftilværelsen, men fortsatt mye du må ordne selv, med mindre du er på de aller største lagene. 

– Men nivået du er på er vel tilsvarende kontinental og prokontinental?

– Nivåmessig er vi cirka der, men vi har ikke den kategorien. Men det er nok der vi ville lagt oss om en skulle laget tilsvarende kategori. Det er helt andre tilstander for oss. 

For uinvidde: På herresiden har en altså amatørlag, kontinentallag, prokontinentallag og World Tour-lag. Forskjellen på de ulike nivåene er flytende, med unntak av det øverste nivået. Et amatørlag kan være like velorganisert som et prokontinentallag. I tillegg har herrene en U23-klasse, slik at de i praksis har fem år som ung senior før de skal konkurrere på de største arenaene. Damene har kun to nivåer; amatør og profesjonell. Og ingen U23-klasse. Det betyr at du i siste året på videregående skal konkurrere på det høyeste nivået i verden, gitt at du satser mot en karriere. Toppidrettslivet på sykkel er altså ganske lite lukrativt. Restitusjon, toppidrettens hellige mirakelkur, er knapt tilstede. 

– Opplegget høres ikke helt optimalt ut?

– Vel, restitusjonen er ganske suboptimal. Du har både organiseringen og logistikken. Det er det som er gull med å være i et belgisk lag, for det å skaffe plass i disse rittene er en kjempejobb. Men det er stor logistikk å komme seg til og fra ritt, og til og fra det landet en skal til. Også er det det at når du er ferdig med et ritt, eller når du kjører etapperitt eller kanskje to ritt på rad, da kan du ikke bare sette deg i lagbilen og bli kjørt dit du skal og så får du mat. Du må selv kjøre dit du skal, vaske sykler, lage mat og mekke, det blir lite tid til hvile. 

Og slik fortsetter reisen til Line. Neste stopp er Luxemburg, tilsynelatende i et lag der en må gjøre litt mindre selv, og kan fokusere litt mer på egne prestasjoner enn oppvask. Denne sesongen er hun en del av Andy Schleck Cycles Women Project.

– Det er et u23-prosjekt for å gi unge ryttere i Luxemburg og belgiaområdet en mulighet, for vi mangler det nivået på kvinnesiden. Jeg var på leting etter et nytt lag, siden jeg ikke ønsket å forlenge med Hitec. Jeg scrollet bare gjennom facebook og klikket meg inn på siden. De mente etterhvert det var interessant at jeg hadde erfaring fra World Touren, jeg ble godkjent selv om jeg var litt eldre, samt at jeg hadde norgesmestertittelen på NM tempo. 

– Du ville heller være her enn i Hitec?

– Ja. Det blir et nivå ned med tanke på lagets lisens, men mange av rittene er ritt de beste lagene stiller i, så jeg får matching allikevel. Jeg får nok mulighet til å kjøre litt mer for å avslutte, noe jeg ikke fikk trent på i Hitec. Jeg håper å stabilisere meg på det nivået der jeg kjemper om topp ti-plasseringer. Det er viktig for å skaffe poeng til å kunne få plasser til OL og VM. Jeg håper jeg kan bidra med den erfaringen jeg har fått av å være hjelperytter på worldtour-nivå. 

– Det er det som skal til for å være fornøyd?

– Da føler jeg i hvert fall at jeg har tatt et steg til. Den dagen jeg slutter å utvikle meg, da tror jeg ikke jeg synes det hadde vært gøy, og den dagen det ikke er gøy lenger kan jeg ikke drive med det mer.