/ Proffsykling

Slik sykler du turrittet Flandern rundt

Deltar du i turrittet Flandern rundt dagen før proffene sykler du alle de berømte bakkene fra vårklassikeren sammen med 16 000 andre.

Av: Henrik Alpers

Sist oppdatert: 1. april 2022 kl 21.00

PÅ PLASS: I de store turrittene i Europa fester du startnummeret på styret, og løypevaktene har full kontroll på hvem som faktisk deltar og hvem som bare slenger seg med i løypa. Begge bilder, Kristof Ramon.

Lesetid: 7 minutter

Jeg står midt i et digert felt. Den flamske kakafonien fra de andre deltagerne som snart skal slippe forbi startstreken går en hønsegård en høy gang. I Flandern snakker de flamsk, en slags nederlandsk dialekt.

– For meg er det umulig å høre forskjell på deg og dem. Dere lager en masse ulyder alle mann, sier Simon Scarsbrook fra England, min rittkompis.

500 mann med nerver, adrenalin, varmekrem og ølånde fra gårsdagen henger over streken som et tungt teppe. Speakeren gjaller gloser med skarpe k-lyder og setninger som går opp på slutten.

Vi plukker med oss bananer og barer og det vi tror vi måtte trenge på den snart 16 mil lange reisen gjennom de eksakt samme bakkene som proffene skal kjøre.

Turrittutgaven av Flandern rundt kan sykles i tre lengder. Full lengde med start i en annen by, altså 27 mil. Vi har valgt 16-milsutgaven, den tar for seg alle de berømte brosteinsbakkene men dropper den 11 mil lange transportetappen på starten. Noen velger også den ni mil korte mosjonsutgaven, men siden den dropper mange av bakkene blir det for enkelt.

I dette enorme turrittet starter du akkurat når det passer mellom 07.00 og 09.00. Arrangøren tar tiden på deg, men den er det svært få som bryr seg om. Men Flandern rundt er en sykkelreise alle bør unne seg en gang i løpet av livet. Ta en langhelg med kultur på fredag, amatørritt på lørdag og proffritt på søndag.

– Det er alltid noen raske som vil kjøre fort, men de starter 0700. Men selv de stopper på en matstasjon og prater om hvordan det går med familien, forteller Simon.

Han har kjørt rittet før. Jeg er gira på høy fart fra starten av, men han maner til ro, og lover at jeg tidsnok blir sliten.

– Næmen hei Henrik! Alt bra?

Det er min gamle fotografvenn Kristof Ramon som kommer opp på siden av meg på motorsykkel. Han er en av verdens mest anerkjente sykkelfotografer, men først i år, etter mange lange år på venteliste får han sitte på motorsykkel og ta bilder i feltet.

– Jeg bruker turrittet som trening til morgendagen. Smil da! Du må ikke stresse så fælt, du blir tidsnok sliten, sier han før motorsykkelen forsvinner i det fjerne.

Simon nikker. Vi finner oss en gruppe og kruser av gårde. Bred vei. 90 grader til høyre. Sykkelvei. 90 grader til venstre. Bred vei. Smal vei, trafikkøy, bred vei, dobbel trafikkøy. Makan til kaos da? 90 grader til høyre, så til venstre og så til høyre igjen. Gruppen jeg ligger i holder jevn fart, men en må konsentrere seg her. Dette er et nervøst ritt. Det er nok av steder en kan kræsje.

Før første brosteinsbakke, Molenberg, går farten opp. I bakken er det en helsikes fart.

Rutinerte belgiere brenner fra meg. Jeg gjør alt jeg kan for å kjøre dem inn igjen på toppen. De fortsetter i samme fart over Leberg, og Simon er foran der!

Jeg jager etter, men mister ham. Plutselig står han på en matstasjon og tar det helt kuli. Jeg peser som en hval.

– Dårlig tid eller? Simon og de andre har full stopp. De titter på solen, forteller om snøen som falt i fjor og diskuterer hvem som vinner i morgen. Ingen av dem har planer om å vinne noe som helst. Dette er turritt etter europeisk standard. Vi triller ut igjen. Det er full fart i bakkene, men ingen trengsel.

Proffene setter alltid opp farten i de tekniske partiene med mange svinger og veier som går fra bredt til smalt. Amatørene roer seg ned her, og gir heller bånn gass i selve bakken for å sammenligne seg med Boonen.

Full fart over Koppenberg, Taaienberg og Kanarieberg. Rolig i mellom. Praten går løst om nye og gamle elskere og elskerinner, Lotto-Belisols skadeplager og barna på skolen. Ingen stresser eller knuffer. 12 bratte kneiker i bena på alle mann. Hvile til neste bakke kan være lurt.

– Klarte du å sykle opp Patersberg? spør Simon.
– Det gikk helt fint, men det var sikkelig kork av gående, svarer jeg.
– Selv proffene må av og til gå, så du trenger ikke være flau over å sette en fot i bakken i ny og ne.

Han svever opp alle bakken som et flyvende teppe et par centimetrene over brosteinen. Han har en vanvittig teknikk på underlaget, å klatre brosteinsbakker er ikke noe jeg er veldig god på.

Det er fryktelig slitsomt. Veldig morsomt. Jeg er kongen av Flandern for en dag. Plutselig går farten opp, og vi nærmer oss Kruisberg.

– Jeg ser at du begynner å få det, Henrik, men nå har vi bare Oude Kwaremont og Koppenberg igjen. Vi skal bare over bakkene en gang, men proffene kjører tre runder der, forteller Simon.

De to ikoniske bakkene er ikke av de hardeste, men bare navnene kan skremme fanden på flatmark. Førstnevnte er en lang bakke med et langt flatt brosteinsparti på toppen. TV-bildene av en ensom rytter i front med et par jagende menn like bak kommer nesten hvert eneste år. Det kan nesten virke som mannen i front får vinger mens de jaktende er dømt til evig fortapelse.

Vi gyver løs på Oude Kwaremont. Foreldre og barn har rigget seg til for flere dager siden. Det må til om en skal få med seg sirkuset dagen etter. Vi er mer enn god nok underholdning enn så lenge. Brosteinen er jevn og fin, men stor. Sprekkene likeså. I den lave farten vår blir det som å sykle på et grovt vaskebrett.

Det er en glede å bli ferdig med bakken. Men det påfølgende flate partiet hvor alle får opp farten, og støvskyen står er den virkelige utfordringen.

Ut på hovedveien igjen er jeg i Nirvana og Utopia. Jeg har alltid elsket Flandern, og jeg er plutselig midt i det tv-bildet jeg husker aller best. Akkurat ferdig med det flate brosteinspartiet rett etter Oude Kwaremont. Fortvilet jagende i en tilstand mørkere enn skjærsilden. En bred hovedvei før vi knekker ned til venstre mot Paterberg.

Utforkjøringen på den smalte betongveien. Høyresvingen før alt skal avgjøres.

En 360 meter lang bakke med 12 prosent i snitt og 20 prosent på det bratteste skremmer ikke vannet av noen. Angliru i Spania og Zoncolan i Italia er like ille, men de er 20-30 ganger så lange. Likevel, i Paterberg har du hele Flandern rundt i bena. Du har et endeløst kaos av bratte kneiker, krappere svinger og enda dårligere vær i kroppen. Hele dagen har du syklet hit og dit på et lite geografisk område, i en heseblesende jakt på det arrangøren mener er brosteinsbakker som kan definere sykling i Flandern. Til slutt skal du opp Paterberg, og der er jeg nå. Snart halvveis.

Det ene benet får kramper.

Proffene kan sykle i 50 km/t på slutten av et dette rittet, men i denne bakken har mange av dem gått opp. Jeg har så lette gir at Eddy Merckx ville kalt meg en skam for Flandern. Like fullt, jeg holder meg på sykkelen i motsetning til de fleste. Hull i veien, null styrefart, foten ut, nei!! Ettbeinstråkk, foten inn i pedalen, heldigvis. Null ben i bakken. 15 kilometer til mål. Vondt i rompa, hendene, og særlig låra.

I mål har jeg nok et hakk i beltet. Jeg har fullført Flandern Rundt for amatører uten å sette foten i bakken. Det er faktisk mer enn de fleste rundt meg. Og nu - øl.