Jeg står midt i et digert felt. Den flamske kakafonien fra de andre deltagerne som snart skal slippe forbi startstreken går en hønsegård en høy gang. I Flandern snakker de flamsk, en slags nederlandsk dialekt.

LES OGSÅ: Kristoff lurte Astana trill rundt

Annonse

– For meg er det umulig å høre forskjell på deg og dem. Dere lager en masse ulyder alle mann, sier Simon Scarsbrook fra England, min rittkompis.

500 mann med nerver, adrenalin, varmekrem og ølånde fra gårsdagen henger over streken som et tungt teppe. Speakeren gjaller gloser med skarpe k-lyder og setninger som går opp på slutten. Vi plukker med oss bananer og barer og det vi tror vi måtte trenge på den snart 16 mil lange reisen gjennom de eksakt samme bakkene som proffene skal kjøre.

LES OGSÅ: Dette er markedets beste sykkel med skivebremser

Inn i pedalene, ut på tur, snart kommer første bakke.

I dette enorme turrittet starter du akkurat når det passer mellom 07.00 og 09.00. De tar tiden på deg, men den er det svært få som bryr seg om.

– Det er alltid noen raske som vil kjøre fort, men de starter 0700. Men selv de stopper på en matstasjon og prater om kona, forteller Simon.

Han har kjørt rittet før. Jeg er gira på høy fart fra starten av, men han maner til ro, og lover at jeg tidsnok blir sliten.

I ENSOM MAJESTET: Simon Scarsbrook tester bena i Molenberg. Når proffene kjører er det over tusen mennesker i den korte kneika. Foto: Kristof Ramon.

– Næmen hei Henrik! Alt bra?

Det er min gamle fotografvenn Kristof Ramon som kommer opp på siden av meg på motorsykkel. Han er en av verdens mest anerkjente sykkelfotografer, men først i år, etter mange lange år på venteliste får han sitte på motorsykkel og ta bilder i feltet.

– Jeg bruker turrittet som trening til morgendagen. Smil da! Du må ikke stresse så fælt, du blir tidsnok sliten, sier han før motorsykkelen forsvinner i det fjerne.

Simon nikker. Vi finner oss en gruppe og kruser av gårde. Bred vei. 90 grader til høyre. Sykkelvei. 90 grader til venstre. Bred vei. Smal vei, trafikkøy, bred vei, dobbel trafikkøy. Makan til kaos da? 90 grader til høyre, så til venstre og så til høyre igjen. Gruppen jeg ligger i holder jevn fart, men en må konsentrere seg her. Dette er et nervøst ritt. Det er nok av steder en kan kræsje.

Før første brosteinsbakke, Molenberg, går farten opp. I bakken er det en helsikes fart.

LES OGSÅ: Dette er Polars nye computere

Rutinerte belgiere brenner fra meg. Jeg gjør alt jeg kan for å kjøre dem inn igjen på toppen. De fortsetter i samme fart over Leberg, og Simon er foran der!

Vi som hadde det så koselig? Satan som det går. Matstasjon på høyre hånd. Strøken logistikk. Inn et sted, ut et annet. Det blir litt kork. Jeg krangler meg forbi, men i øyekroken ser jeg Simon og hans nye venner skåle i sportsdrikk mens de spiser krydderkake. Hva? Jeg tråkler meg inn på matstasjonen, men jeg sykler inn gal vei. Jeg får tilsnakk av løypevaktene.

– Dårlig tid eller? Simon og de andre gutta har full stopp. De titter på solen, forteller om snøen som falt i fjor og diskuterer hvem som vinner i morgen. Ingen av dem har planer om å vinne noe som helst. Dette er turritt etter europeisk standard. Vi triller ut igjen. Det er full fart i bakkene, men ingen trengsel.

f4

Proffene setter alltid opp farten i de tekniske partiene med mange svinger og veier som går fra bredt til smalt. Amatørene roer seg ned her, og gir heller bånn gass i selve bakken for å sammenligne seg med Boonen. Full fart over Koppenberg, Taaienberg og Kanarieberg. Rolig i mellom. Praten går løst om nye og gamle koner, Lotto-Belisols skadeplager og barna på skolen. Ingen stresser eller knuffer. 12 bratte kneiker i bena på alle mann. Hvile til neste bakke kan være lurt.

– Klarte du å sykle opp Patersberg? spør Simon.
– Det gikk helt fint, men det var sikkelig kork av gående, svarer jeg.
– Selv proffene må av og til gå, så du trenger ikke være flau over å sette en fot i bakken i ny og ne, sier Simon.

Han svever opp alle bakken som et flyvende teppe et par centimetrene over brosteinen. Han har en vanvittig teknikk på underlaget, å klatre brosteinsbakker er ikke noe jeg er veldig god på.

Det er fryktelig slitsomt. Veldig morsomt. Jeg er kongen av Flandern for en dag. Plutselig går farten opp, og vi nærmer oss Kruisberg, den siste lange bakken før siste matstasjon. Vi dundrer ut av en liten by over store betongheller mens sidevinden står til 20 i stil fra nord. Ingen vet helt hvem som kjører, men vi klorer oss fast i gruppa vi ligger i. Nå skal de få smake i Kruisberg, merk mine ord. Like fort som farten gikk opp går den ned. Det er rødt lys.

Et svært internasjonalt tegn for «stopp kjøretøyet ditt» gjelder visstnok på turritt i Norge også, men alle driter en lang marsj i alt som heter trafikkregler. Her er det full stopp, ritt eller ikke. En gammel mann hjelper til med trafikken. Grønt lys. Bånn gass igjen. Helt til toppen av Kruisberg. Inn på matstasjonen. Kaffe, te, krydderkake og honningkjeks. Sykkelvask-og mekk om du vil.

KORT: Paterberg kommer ofte mot slutten. Bakken er verken lang eller hard, men etter mange mil i Flandern er det fort gjort å måtte gå på toppen.

Koner og kjærester tar bilder. Rittet er kompakt, så de får sett sine verre halvdeler flere ganger i løpet av dagen. I morgen skal de se på proffrittet sammen, og få rett i fleisen hvor hinsides mye fortere proffene kjører.

– Jeg ser at du begynner å få det, Henrik, men nå har vi bare Oude Kwaremont og Koppenberg igjen. Vi skal bare over bakkene en gang, men proffene kjører tre runder der, forteller Simon.

De to ikoniske bakkene er ikke av de hardeste, men bare navnene kan skremme fanden på flatmark. Førstnevnte er en lang bakke med et langt flatt brosteinsparti på toppen. TV-bildene av en ensom rytter i front med et par jagende menn like bak kommer nesten hvert eneste år. Det kan nesten virke som mannen i front får vinger mens de jaktende er dømt til evig fortapelse.

Vi gyver løs på Oude Kwaremont. Foreldre og barn har rigget seg til for flere dager siden. Det må til om en skal få med seg sirkuset dagen etter. Vi er mer enn god nok underholdning enn så lenge. Brosteinen er jevn og fin, men stor. Sprekkene likeså. I den lave farten vår blir det som å sykle på et grovt vaskebrett.

Det er en glede å bli ferdig med bakken. Men det påfølgende flate partiet hvor alle får opp farten, og støvskyen står er den virkelige utfordringen.

Ut på hovedveien igjen er jeg i Nirvana og Utopia. Jeg har alltid elsket Flandern, og jeg er plutselig midt i det tv-bildet jeg husker aller best. Akkurat ferdig med det flate brosteinspartiet rett etter Oude Kwaremont. Fortvilet jagende i en tilstand mørkere enn skjærsilden. En bred hovedvei før vi knekker ned til venstre mot Paterberg.

Utforkjøringen på den smalte betongveien. Høyresvingen før alt skal avgjøres.

En 360 meter lang bakke med 12 prosent i snitt og 20 prosent på det bratteste skremmer ikke vannet av noen. Angliru i Spania og Zoncolan i Italia er like ille, men de er 20-30 ganger så lange. Likevel, i Paterberg har du hele Flandern rundt i bena. Du har et endeløst kaos av bratte kneiker, krappere svinger og enda dårligere vær i kroppen. Hele dagen har du syklet hit og dit på et lite geografisk område, i en heseblesende jakt på det arrangøren mener er brosteinsbakker som kan definere sykling i Flandern. Til slutt skal du opp Paterberg, og der er jeg nå. Snart halvveis.

Det ene benet får kramper.

Proffene kan sykle i 50 km/t på slutten av et dette rittet, men i denne bakken har mange av dem gått opp. Jeg har så lette gir at Eddy Merckx ville kalt meg en skam for Flandern. Like fullt, jeg holder meg på sykkelen i motsetning til de fleste. Hull i veien, null styrefart, foten ut, nei!! Ettbeinstråkk, foten inn i pedalen, heldigvis. Null ben i bakken. 15 kilometer til mål. Vondt i rompa, hendene, og særlig låra.

I mål har jeg nok et hakk i beltet. Verdens beste hakk vil mange mene. Jeg kjenner ærefrykten fra oppløpet. En endeløs kilometer med klokketårnet fra rådhuset i Oudenarde i det fjerne. I morgen vil det være tusener på siden av veien. Én skal vinne, mange skal tape. Flandern skal få en ny sønn, eller kanskje det blir en som har vunnet før. Jeg triller over målstreken. Ingen journalistgribber som kaster seg over meg.

Jeg har definert middelmådighet sammenlignet med proffene, men jeg har fullført Flandern Rundt for amatører uten å sette foten i bakken. Det er faktisk mer enn de fleste rundt meg. Men alle skal vi ha en øl, og alle skal vi se rittet i morgen.

GAMMAL AMAZON: Ikke helt, men dette er hvertfall Ecddy Merckx' gamle følgebil. Ta en tur innom flandern-museet når du allikevel er i området.