Tynn og hengslete som en maratonløper, med svimlende tråkkfrekvens, klatrer han mot toppene. Når han støter er blikket festet på wattverdiene, mens de spisse albuene peker til siden som Jack Skellington. Han er en ydmyk, sjenert ung mann, han opptrer høflig og korrekt til mediene. Allerede siden åtteårs-alderen, når Chris Froome fremdeles tråkker rundt på en skrapsykkel for å selge avokadoer, drømmer han om å bli proff. Når han som økonomistudent ved universitetet i Johannesburg får en replica av den gule trøyen, tenker han lite på at han en dag skal ha den ekte. Foreløpig er sammenlagtseieren i Tour of Mauritius hans største triumf. Kenyaneren med de britiske røttene lider av sneglefeber, som svekker kroppen hans, og som hindrer han fra å oppnå de virkelig store resultater. Men et uforløst potensiale ligger i «Froomey», ellers hadde ikke sjefen til det nyopprettede Sky-laget, David Brailsford, signert ham for 2010-sesongen.

Les også: Tourens allierte fiender: Bernard Hinault og Greg LeMond

I det hele tatt har Brailsford god teft for hvilke ryttere som har det i seg til å nå helt til topps i verden. Bradley Wiggins er en sånn type. Om en skal tro på Brailsford, kommer Wiggins til å bli den første briten til å vinne Tour de France. Og dette innen fem år. «Wiggo» er en velmerittert «pistard», en banerytter som har vunnet flere VM-titler og olympiske gullmedaljer. Riktignok går seriøsiteten på sykkelen hånd i hånd med en ekstravagant livsstil. Bradley er en rockestjerne, en rebell, som har tatoveringer over hele kroppen og som forkynner at dronning Elisabeth godt kan kysse ham et visst sted. Snikfotografer har tatt bilder av ham på fylla med store rullingser. Med kinnskjegget og moptop-sveisen minner han heller om et britisk popidol fra 1960-tallet enn en proffsyklist.