En vind, tørr som Manzanilla sherry røsker lett i landskapet rundt Sineu, en landsby midt på Mallorca omringet av sletter. Taxien er snart fremme og i gatene ruller jeg ned vinduet for å kjenne på omgivelsene. Det lukter verken appelsiner eller sitroner, men noe som heller minner om en fuktig, gammel sykkelbukse. Dagene før har det vært et voldsomt uvær med store mengder nedbør. Ikke så langt unna flommet vannet gjennom en annen liten landsby, og tok livet av flere personer. Flom er ikke det første du tenker på når en øy består mest av perforert kalkstein og hvertfall ikke Mallorca. En dag skal jeg også bli til knokler og bein, men først skal jeg sykle grus på Mallorca.

Mitt forhold til Mallorca er temmelig begrenset og har aldri vært på listen over steder jeg har drømt om å besøke, nettopp på grunn av dens popularitet. Alle har sine egne grunner for å sykle og sykling er for meg noe man gjør for å komme vekk fra andre mennesker. 

Det er mulig jeg er skadet etter 15 år som musiker. Å være profesjonell musiker består i 90 prosent venting og 10 prosent spilling. Mesteparten av tiden er man er stuet sammen i en bil, turnebuss eller fly, og etter transportetappen er det mer venting før man skal på scenen og eksplodere i energisk utfoldelse i en time eller to, foran hundre eller tusenvis av publikummere, som gir deg all sin oppmerksomhet og krever like mye tilbake. Publikum må tas ved hornene og nådestøtet må settes presist og konsist for å drepe. Ikke ulikt sprinterne i Tour de France.