– Blant jentene er det bare noen ytterst få av de aller beste som kan leve av idretten, og for noen få andre er det snakk om å kunne finansiere satsingen noen år. Det er ikke mulig å legge seg opp noe, hvis man ikke er Marianne Vos, sier Kaggestad.

Les mer om Marianne Vos: GULLSTANDARDEN 

– Til sammenlikning kan alle rytterne på guttas World Tour lag leve godt på de kontraktene de får. Selv de yngste norske utøverne som får kontrakt kan leve av det. Og de beste herrerytterne tjener i 20-millionersklassen. Det er en av de store forskjellene mellom gutta og jentene i sykkelsporten, sier Kaggestad.

I 2014 var minstelønna til herresyklister på UCI World Tour-lagene 35.000 Euro. For kvinnene er det ingen slik minstelønn.

– Det er veldig synd, for kvinnesykling står ikke noe tilbake for herrenes prestasjoner. Nivået blant de beste kvinnelige syklistene i verden er minst like høyt som i kvinnelangrenn. Verdens topprankede kvinnesyklist, nederlandske Marianne Vos, står ikke noe tilbake for Marit Bjørgen og Therese Johaug, og har samme status i sitt hjemland som skijentene har her, poengterer Kaggestad.

Saken fortsetter under

Marianne Vos er en av få kvinner som kan leve av sykkelkarrieren. Foto: John Orbea/Creative Commons

Mindre motvind
Men det blåser en svak medvind i kvinnesykling for tida. Det blir flere proffritt hver sesong, jentene får mer omtale, og dermed blir det lettere både med sponsorer og rekruttering, i hvert fall i teorien og på sikt. Og underholdningsverdien er det ingenting i veien med.

Da Kaggestad kommenterte kvinnenes fellesstart i VM i 2012 for TV2, regnet han ut at gjennomsnittshastigheten for kvinnene var tilnærmet lik det herrene i U23-klassen presterte på samme løypa.

– Toppnivået på internasjonal kvinnesykling er skyhøyt. Da vi kommenterte VM i 2012 syklet jentene like fort som gutta i U23-VM på samme løypa. Det var snakk om 1 – EN – kilometer i timen forskjell, sier Kaggestad.

– Kvinnerittene er kortere, det skjer mer og jentene kjører i mange tilfeller mer offensivt enn gutta. Og i mange tilfeller er rytterne mindre styrt av lagene sine, så det er flere overraskelser, legger han til Kaggestad.

Sabbatsår og idrettsperm
Kvinnene har i stor grad både karrierer og studier i tillegg til sykkelsatsingen. Det er heller normen enn unntaket at et lag både har doktorgradsholdere, finansmeglere og selvstendig næringsdrivende i stallen.

Amerikanske Evelyn Stevens (32) på Boels-Dolmans har tatt en pause fra karrieren som børsmegler på Wall Street for å sykle profesjonelt. Men det var på Manhattan hun oppdaget sykling for drøyt seks år siden. Det ballet på seg og rullet videre, halvannet år senere fikk hun proffkontrakt, og nå er hun ranket nummer 13 i verden. Men rik blir hun ikke av syklingen.

Lagvenninna Romy Kasper er i det tyske militæret men får idrettsperm slik at hun kan satse fulltid på sykling og samtidig få lønn fra forsvaret.

Les mer om Boels-Dolmans kvinnesatsing 

Tjener mer på hobbyen enn karrieren
Britiske Emma Pooley har doktorgrad i geotechnical engineering fra universitetet i Zürich. Hun er også verdensmester i tempo og har vunnet en rekke store ritt. Og paradoksalt nok tjente hun mer på hobbyen sin, triatlon, enn på jobben sin, som proffsyklist. Derfor la hun opp som landeveissyklist etter sesongen 2014, og satser nå på triatlon.

– Det henger jo ikke på greip at jeg tjener mer på tredjeplass i en triatlon på Filipinene enn jeg noen gang har vunnet i et sykkelritt, sier Pooley i et intervju med Road CC i april 2014. 

32-åringen vant kvinnenes Tour de France i 2009 før rittet ble avviklet, 10-dagersrittet Tour de l’Aude i 2010, Giro Del Trentino Alto Adige-Südtirol samme år og Tour Cycliste Féminin International de l’Ardéche både 2011 og 2012. Hun har vunnet flere endagersklassikere, inkludert La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne- Liège, seks UCI verdenscuprunder, ble verdensmester i tempo i 2010 og tok OL-sølv på tempo i 2008.

Saken fortsetter under

Emma Pooley under temporittet i OL 2012. Foto: James Boyes/Creative Commons

Utviklingen har stått stille
For ti år sida var det ingen norske profflag for kvinner. For fem år sida var det ett. I år er det fortsatt ett. For ti år sida var det ett norsk profflag for menn på kontinentallagnivå. For fem år sida var det fire norske kontinentallag for menn. I år er det seks.

– Jeg er veldig spent sjøl på hva som skjer med kvinnesykling de neste åra, sier Carl Erik Pedersen, nytilsatt landslagssjef for kvinner i NCF.

– I 2020 skal vi ha større bredde både nedenfra og på toppen, og flere på topp og bedre rittilbud for kvinner, sier Pedersen.

Men Pedersen, som også er sjef for kontinentallaget Frøy-Bianchi, ser at han har et stykke å gå før han kan tilby det.

Blant annet må oppmerksomheten rundt kvinnesykling generelt økes, slik at unge talenter er klar over hvilke muligheter de har om de satser på sykkel og velger å satse på sykkel. Der mener Pedersen at mye har skjedd de siste fem åra, men at det fortsatt er et stykke igjen før jentene er i nærheten av å ha samme tilbud som gutta. Når skal de få det?

Les også: SYKLING I MOTVIND 1 

Må løftes fra øverste hold
Det hjelper fint lite at jentene er både tøffe, raske og profesjonelle hvis ingen ser dem. Da kommer verken sponsorer, media eller rekruttering.

Da kvinnenes Flandern Rundt gikk 5. april, kommenterte de britiske kommentatorene på Eurosport LIVE at de gjerne skulle vist oss jentenes innspurt, men at det ikke var satt av tid til den TV-feeden i sendeskjema. Derimot var det satt opp et sammendrag fra kvinnerittet torsdag ettermiddag. Altså fire dager etter at alle som var interesserte visste nøyaktig hvordan det var gått.

Men Kaggestad gir ikke TV og media hele skylden. Han mener problemet starter sentralt i systemet.

– Problemet er i stor grad at jentene er blitt stemoderlig behandlet i det internasjonale sykkelforbundet, og da er tendensen at de også blir stemoderlig behandlet her hjemme, sier Kaggestad.

Men UCI-president Brian Cookson, som stilte til valg blant annet på løfter om å heve kvinnesykling, hevder at det ikke bare er innføre en minstelønn for kvinner.

– Pengene må komme inn i sporten også. Hvis selskaper skal sponse sykling må de føle at de får noe igjen for det, enten det er snakk om menn eller kvinner. Derfor er det viktig at vi i UCI og de nasjonale forbundene stiller oss bak kvinnene og støtter opp om kvinnene så godt vi kan slik at vi kan få så mange sponsorer som mulig, sa Cookson i et intervju med Road CC i fjor høst. 

– Vi må øke mediaprofilen slik at det blir mer verdi i idretten, og vi kan gi flere kvinner muligheten til å satse profesjonelt, sier han.

Les også: Test robuste grussykler med bukkestyre

Kvinnene vil videre
Kaggestad trekker fram at kvinnene har dårligere konkurransetilbud, og det gir mindre medieoppmerksomhet og lite TV-dekning. Da blir det vanskelig å finansiere sykkelsporten, og du får sponsorer uten langsiktig investering i idretten. Det er mye av grunnen til at kvinnenes Tour de France tørket inn, mener han.

Men Marianne Vos er mer enn bare en lynrask rytter. Hun og flere av de best rankede kvinnene i verden har jobbet knallhardt for å skaffe mer oppmerksomhet rundt kvinnesykling, for å bedre rittilbudet og økonomien for kvinnelagene.

Vos er utøvernes representant til UCI, og har lenge lobbet hardt både i ASO, som arrangerer Tour de France og flere av de store etapperittene, og i UCI for å få til flere tilbud for jentene. I fjor kom ASO med en etappe for kvinnene i Tour de France: La Course by Tour de France. Der får jentene vise seg fram i et gateritt på Champs Elysées.

– Det er et rent gateritt som gir jentene en mulighet til å vise seg fram. Og det Marianne Vos’ som har lobbet det fram i ASO og UCI, sier Kaggestad, som gjerne skulle sett mer handling fra sentrale krefter i UCI.

– UCI sier de har på strategiplanen at de skal heve oppmerksomheten rundt kvinnesykling, men jeg venter spent på å få se det.

Nå har Spania Rundt lansert en tilsvarende etappe for kvinnene parallelt med siste etappe i herrenes ritt, etter samme mal som La Course by Tour de France. Ladies Tour of Norway ble lansert sist høst, og det tre dager lange etapperittet ble godt mottatt både i det norske sykkelmiljøet og blant de internasjonale lagene.

Ladies Tour of Norway ble arrangert for første gang i 2014, og er tilbake igjen i år også. Foto: Eventfotografene