Jeg har fått det. Jeg har fått det så inmari, og det er to ting som gjør at de fem siste milene på denne todagersturen i Norges absolutt mektigste landskap kommer til å bli høstens største utfordring. Det ene er terrenget, det andre er Kjartan. Værskeibakken drepte meg, 17 serpentinsvinger kastet opp fjellsiden i et uforutsigbart og drepende bratt mønster, fra 300 til 1000 meter over havet.
Selv om jeg brukte 300 kroner på Værskei café føler jeg meg like elendig. For bare to måneder siden krysset jeg USA med glans, nå blir jeg frakjørt av Kjartan og Frank. De er gamle menn for pokker, snart 50 år, og Frank har pepet om kneproblemer med mulighet for avliving siden avreise for over et døgn siden.
Himmelen er blåsvart og luften er like skarp og klar som i går. Det brenner i det oransje høstløvet på dvergbjørken, den smale asfaltstripen med hvitstiplede linjer er like kontraststerk som et sjakkbrett. Terrenget ruller, det går bratt opp og det går bratt ned. Veien er humpet og hullete, og krever full fokus. Det er sprekker på langs og det er sprekker på tvers. Det veksler mellom asfalt og grus.
Jeg kan ikke se noe rundt de mange skarpe svingene, de er dekket av små knauser, gamle skigarder og hytter. Det går i et helvetes tempo, det er som når du tror det er hviledag i touren men et eller annet dustelag bestemmer seg for å kjøre.
I dag er Kjartan akkurat det laget. Han forteller:
– Jeg kjente at det løsnet i Værskeibakken, jeg er ofte litt bedre når det går oppover enn på flatene. Jeg får jobbe litt når de andre er slitne, det er ikke akkurat noen kamp om å ligge foran å dra nå. Henrik virka litt sliten i bakkene, han var vel på en tur tidligere i sommer som ikke akkurat var formbyggende.
Jeg brukte ti minutter lenger tid enn dem opp Værskeibakken. Halvveis sto de og ventet, på toppen snudde de og syklet ned igjen. Vi kommer til Synnfjell. Landskapet åpner seg opp, og vi får igjen utsikt innover i fjellene. Vi ser Rundemellen og Skarvemellen i horisonten.
Fjellene, de store fjellene rundt oss, det virker som de ikke anerkjenner meg som menneske en gang. Jeg er aldri god dag to, men enten er noe galt eller så har gamlingene trent hardt i sommer.
MORGENSTUND I VALDRES: Luften er skarp og klar, og vi møter ikke et vindkast før vi er oppe ved Tyin. Vestsidevegen ved Slidrefjorden har nylagt asfalt og nytt autovern.
Frank forteller:
– Det er mann mot mann, jeg føler vi prøver å psyke hverandre i alle retninger. Jeg har holdt stand litt lenger enn Henrik, vi kan vel si han rakna i Værskeibakken. Jeg prøver både å henge med Kjartan og jeg prøver å få med meg Henrik, men det er vanskelig. Det er godt å kjenne at noen sliter like mye som seg selv. Jeg føler meg litt dårlig, men jeg er ikke så ille heller da.
Jeg er så sliten at jeg ikke greier orientere meg, jeg kjefter på Frank og påstår han ikke kan veien selv om han har bodd der hele livet og jeg aldri har vært her. Vi har ennå strekningen langs Steinsetfjorden igjen, et sted der gårdene er like vakre som de mor og far beskriver når de skal fortelle barna om hvor kaninen Svampe befinner seg, når han plutselig ikke er hjemme en dag.
I dag er det jeg som er Svampe, jeg er like føkkings ferdig som den jævla kaninen i det far putter ham i en remapose og trer han på eksosrøret.
Men hvordan ble det slik? La oss gå tilbake til gårsdagen.
– Har du slik en graaaavel, du da, sier Kjartan, og humrer over sykkelen til Frank, en nyervervelse med bukkestyre og marginalt bredere dekk, smidd av Merida for bikepacking, grussykling og alt annet som er hipt. Det er kaldt i Fagernes, hjertet av Valdres, men himmelen er knallblå og det er bare spørsmål om tid før solen brenner mot huden.
– Vet du hva de kaller følgebil på graaaavel? Gravfølge! ler han videre.
Frank og jeg er skodd for de seks milene med grus vi skal møte over de neste 30 milene, mens Kjartan nøyer seg med sin ti år gamle Cannondale Synapse og 25mm dekk.
– Denne holder da fint den? Da vi var små fantes det bare to sykkeltyper. Vi begynte med apachesykkel og når vi ble store kjøpte vi racer. Men veiene var jo de samme, og det var jo bare grus her den gangen, forteller han om oppveksten mellom dalsidene.
BRUDEFERD: Mens ritt som Jotunheimen rundt følger den mer trafikkerte E16, sykler vi Vennisvegen på baksiden av Vangsmjøse. Opplevelsen er noe av det som gjør Norge til verdens vakreste land.
Nå først, litt om reisefølget mitt, disse bondske sjelene som snart skal drepe meg langsomt med graut. Frank har du hørt om før, i hvert fall om du leser Landevei eller har vært på Samling. Han er en slags riksfader for sykling i Valdres. Han er sterk som en bjørn og snill som et lam, har tjenestegjort i Afghanistan, vært soigneur i Joker og en av krumtappene i Valdresrittet. Han sykler høvelig fort, aller helst i gampetempo.
Kjartan er som snappet ut fra en hvilken som helst tegneserie fortalt av Kjell Aukrust. Han har nysgjerrige briller og en forundret nese, og når du møter ham kan det like fint tenkes at hans claim to fame er noe sånt som å ha rappet menstruasjonspillene til Per Bortens kone etter en kveld på byen, som det er at han vant NM i potetskrelling med en hjemmelaget kontrapsjon bygget av brillene til Kåre Willoch og en badestamp.
Dog, når han setter seg på sykkelen blir han som et dieselaggregat for hele Alvdal. Det tar bare aldri slutt på kreftene.
Runden vi skal sykle har vi snakket om i mange år. Løypa tar oss forbi steder som har gitt navn til jakker og soveposer, vi snakker om hele A-laget til norske fjellopplevelser. Vi snakker om Tyin, Bygdin, Valdresflye, stavkyrkjer, Eidsbugarden og Jotunheimvegen. I tillegg kommer de mindre, men ikke dårligere stedsnavnene som Skåbu, Vinstre, Spåtind og Steinsetfjorden.
Kjartan setter samme marsjfart som reinsdyra som ennå løper rundt i Jotunheimen. Han sykler uanstrengt så det støver over krønene, og han er lett på tå i utforkjøringene. Baksideveiene fra Valdres til Tyin ruller opp og ned, og omgivelsene speiler seg i blikkstille vann. Jeg og Frank sliter med å holde følge med flokklederen som jager friheten en siste helg. Han er like fast bestemt på å se Eidsbugarden en siste gang før vinteren, som Vinje selv var da han skulle gå dit for egen maskin under dødsleiet.
Ruten går fra Fagernes i Valdres, på mindre kjente småveier opp til Tyinkrysset. Derfra skal vi skjære rett inn i Jotunheimen, ned til Eidsbugarden, før vi tar båt over til Bygdin. Etter Bygdin skal vi ni mil videre til Strand Fjellstue der det er mat og øl, før vi sykler over Synnfjell neste dag. Vi har pakket skift og mat i moderne miniatyrvesker. Det er en lang tur.
Vi havner på defensiven tidsmessig. Jeg og Frank jager etter Kjartan som for sin del bare sykler. Det er full sprekk opp den siste stigningen til Tyin.
SISTE REIS: Vi rakk så vidt Bitihorn fra Eidsbugarden til Bygdin. Ta med deg lunsjen på båten, det er rosinen i pølsa på en heldagsopplevelse som dette.
Frank forteller:
– Jeg vet da fanken hva dette er, men det gjør skikkelig vondt i kneet når jeg skal ta i. Da vi stoppet på Tyinkrysset lurte jeg på om jeg skulle snu og trille ned igjen, men en må jo kjøre. Det går bedre når jeg står, for da får jeg liksom litt trykk i pedalen, det hjelper å stå nå opp til Tyin. Men jeg må virkelig ta i nå, den kommer ikke gratis den runden her kjenner jeg.
Veien fra Tyinkrysset til vannet Tyin er kort, bratt og krevende, og er en landskapsreise i miniatyr. I Tyinkrysset er det mildt som ved foten av fjellet, spedt med trær og tett med hytter, samt en jokerbutikk. Mens veien drar oss mot de virkelige fjellene, blir hyttene færre og buskene mindre. Det blir mer stein, og når veien endelig når toppen der vi ser ut over Tyin og inn mot spissene, er vi i områder der vi får innsyn i det aller helligste, innsyn i fjellene og topper som Falketind, Uranostind og Koldelalstinden.
Vi har bare et par mil igjen til båten ved Eidsbugarden, men vi har dårlig tid. Jeg legger meg foran og koster på. Det går fort. Jeg har ikke sjans til å smerte Kjartan, og det er synd for Frank, for han får all gørra mi. Dette er hakkeordenen som skal gjelde de neste dagene, tror jeg i hvert fall. Jeg har dårlig samvittighet for Frank, han klager på knesmerter og er sist jeg sjekket langt eldre. Men han er sprek og god til å gampe, han fortjener juling på hjemmebane når det er mulig. Det gjør godt å påføre sine nærmeste litt lidelse.
Kjartan ligger på hjulet mitt i sone 0,5. Han forteller:
– Tja, jeg føler meg vel frisk? Jeg har vel vært oppe og dratt det meste i dag, og opp til Tyin gikk det jo lett. Solen skinner og været er superdupert.
Jeg vet ikke helt hvor god tid vi har til båten går, men uansett er det null problem for meg å gi på litt ekstra akkurat nå.
Vi har en plan om å spise en god lunsj på Eidsbugarden, men båten som skal ta oss til Bygdin går bare to ganger om dagen, og vi har bare denne helgen å sykle på. Jeg kaster en ny kubbe i fyrkjelen, og Frank bærer seg enda mer. Nye fjellspisser dukker opp i horisonten. Det er snø på toppene, vi føler oss trykket små. Vinden er kraftig, og over det siste krønet før Bygdin ser vi skumtopper på vannet.
Vi rekker så vidt en vaffel på Eidsbugarden før vi triller rett om bord på M/B Bitihorn. Vi har en totimers båttur foran oss, som vi planla å bruke til å spise. Frank og Kjartan tar seg i stedet en liten blund. Vi oppretter Strava-segment for båtturen. «Bygdintraversen». Vi spiser middag på Bygdin Høyfjellshotell. Ennå har vi langt igjen.
De norske eventyrene har solgt seg selv på lange vandringer gjennom høye fjell og dype skoger, alle med lovnad om en prinsesse eller annen rikdom i andre enden. Moralen er at alle som en kan oppnå den uendelige lykken, bare en tør å legge ut på, ja nettopp, et lite eventyr. For et par år siden var vi uenige i redaksjonen om hva vi skulle kalle den turkategorien vi bedriver nå.
Flere dager lange turer på grus og asfalt, uten annet mål i den andre enden enn å ha et eventyr. Vi endte på «eventyrsykling». Og det vi gjør nå, med lav sol, en hardpakket grusvei som strekker seg inn i evigheten der det ser ut som Soria Moria brenner et sted langt inne i Rondane, det finnes ingen bedre beskrivelse enn ja, nettopp, eventyrsykling.
NÆRINGSVETT: På Strand Fjellhotell lever de av syklister, toppturentusiaster, skiløpere og vandrere. De serverer kun lokal mat og øl. Ekteparet Tom og Kari Anne Sukkestad finner du både bak bardisken, på kjøkkenet eller som selskap i dagligstuen.
Frank forteller:
– Dette er det mest magiske på hele turen. Det er kult å sykle om bord på båten og sykle videre, men timene i kveldssola langs Vinstrevatnet gjør at jeg føler meg i live, midt i eventyret. Du blir aldri metta av slikt, og det beste av alt er å kunne vise dette frem, briljere litt med egenskapene til stedet ditt, og kunnskapen om landskapet en beveger seg i.
Det er så stort og mektig, at det ikke er mulig å sykle her så mye at det blir kjedelig.
Vi styrer inn i Soria Moria, og jeg tenker at jeg må jo bli blind som jobber her hver dag. Men jeg får opp øya nå, for dette er et eventyr.
Det blir iskaldt på fingrene når veien gjør et dykk og havner i skyggen for solen. Vegetasjonen blir tettere når farten blir høyere. De andre vurderer å ta på seg jakke, de snakker om at det bare er en kort trilletur ned til Strand Fjellstue hvor vi skal sove. Har de ikke sjekket høydeprofilen?
Jeg forteller dem skarpt at vi har to harde bakker til igjen. Jeg har syklet i Skåbu før, men de hører ikke etter. For ordens skyld, det er tre ordentlig harde bakker. Grusomme jævler.
Frank forteller:
– Som jeg sa er den ikke gratis den runden her, det får jeg merke nå i Skåbu. Det er en plass jeg aldri kommer til å sykle mer. Jeg trodde det var nedover, men det er den ene jævla bakken etter den andre. Jeg synes dessuten Kjartan er uforskammet. Han kan bare tyne deg akkurat når det passer han, han er alt for sprek, det er nesten så jeg synes han kunne fått et illebefinnende eller noe, men det skjer jo aldri. Du vet aldri om han er der for å dra, eller om han er der for å psyke deg ned. Nå tenker jeg bare at han må se å la meg i fred.
Særlig den siste bakken fra Skåbu opp til Dalseter Høyfjellshotell er et mareritt. Den tok knekken på mann og mus en gang vi var her og syklet Peer Gynt Vegen, og den er søren ikke noe bedre nå. Også Kjartan, aldri så sterk han er, sliter nå, etter 165 kilometer. Han forteller:
– Jeg har overskudd i forhold til resten av feltet, men det er tungt å ikke vite hvor mye bakker det er igjen. Jeg hadde egentlig motivert meg for å bare trille til mål. Skal du til Lærdal fra Valdres er det opp fjellet og så triller du ned igjen, men her er det jo mer høydemeter etter vi kom ned fra fjellet.
På den positive siden. Veien på kartet er en rett strek, og vi vet at det snart går nedover til Strand Fjellstue. Der venter en treretters laget på kjærlighet og lokale råvarer, øl og en seng. I morgen venter Værskeibakken, en av Østlandets mest krevende. Jeg er alltid dårlig dag to, og jeg har ennå til gode å finne ut at de harde kara fra Valdres blir bedre jo finere omgivelsene er.
Denne artikkelen er en del av serien Norges flotteste, les om mange flere fine sykkelturer her.
Gjennom Jotunheimen
Runden som beskrevet er totalt 30 mil lang, og er en runde som passer best å sykle over to eller tre dager. Det er mange og lange bakker underveis, og en bør ha klatreutveksling på sykkelen. Turen starter i Fagernes i Valdres, går på små veier uten trafikk opp til Tyinkrysset, før du tar opp til Tyin og videre til Eidsbugarden. Over Bygdin tar du båt, før du følger Jotunheimvegen langs Vinstrevatnet ned til Skåbu. Videre går ruten sydover gjennom Espedalen, og ved Forset tar du rett vest mot Fagernes igjen. Før du kommer dit, må du krysse fjellene ved Spåtind. Ruten går gjennom noe av det mektigste landskapet du finner i Norge, og det er absolutt verdt å ta seg god tid og titte på omgivelsene.
Vi overnattet på Strand Fjellstue, og det vi trengte av skift og ekstra tøy tok vi med i små eventyrvesker, eller bager til bikepacking om du vil.
Dag 1
Distanse: 180 km
Høydemeter: 2950
strava.com/activities/1164988170
Dag 2
Distanse: 120 km
Høydemeter: 1750
strava.com/activities/1166468251
