På lunsj med Dag Otto

– Ingenting er umulig.

Om kjendislivet

Så jeg drar til Grimstad. Det er mai, Giro d’Italia og for lengst sommer så langt syd i landet. Dag Otto er akkurat slik han ga inntrykk av at kalenderen er. Energisk. Full av liv, ting som skal skje

– Skal vi ta en sånn espresso? sier han. 

Så setter han i gang og brygger, på en eksklusiv espressomaskin fra Rocket. Vi prater litt. Den gode samtalen om sykkel, om livet, om oppvekst, nåtid og alt imellom der. En slik samtale bør helst skje på sykkelsetet. Han sier det ikke, men kroppen hans sier det, for den sitter ikke veldig stille. Jeg tror faktisk han satt mer stille på sykkelen. 

– Jeg har hørt en historie om at det var visning i huset deres en gang, og at det kom så mange mennesker innom at dere måtte bytte alle gulvene? 

Dag Otto lener seg frem og klør seg i hodet. Klassisk grimase når noe er kleint. 

– Ja vet du hva, den historien er faktisk sann. Det var i 1987 tror jeg, og det var jo litt kjent siden jeg akkurat hadde vunnet en etappe i Tour de France. Det som skjedde var at vi kjøpte tomt på Fevik med en flott utsikt, og vi bygde hus. Det var Block Watne som hadde byggefeltet, og siden jeg var proff tok de kontakt og lurte på om vi kunne gjøre noe spesielt. Jeg tror vi fikk en grei deal på huset, mot at de kunne bruke det som et visningshus. 

– Og slik ble det?

– Ja, men det var mer. Det var noe som het E18 Møbelsenter her borte, det var litt som IKEA bare at det var et lokalt senter. De var interessert i å sponse med møbler, og det var voldsomme greier. Jeg synes hele greia var litt pinlig, så jeg holdt meg vekk da det holdt på. Men det var over 5000 mennesker som kom på den visningen. De kom fra Stavanger og Oslo. Vi hadde vegg-til-vegg-tepper i det huset, og vi måtte skifte en haug med ting. Men det var overmøblert, så vi skulle ikke ha alt som sto der. Det er jo litt flaut. 

– Du har vært kjendis i fire tiår. Hva er forskjellen på da og nå?

– Jeg hater det ordet kjendis. Jeg har jo ikke gjort dette for å bli kjent. Sideeffekten av å bli kjent har noen fordeler. I dag er jeg nok mer kjent for å ha vært på tv enn jeg var som syklist. Jeg merker det trykket nå, det kommer unger helt ned i 6-7 årsalderen, på forrige event var det sikkert 15-20 som skulle ha selfies. Men det er en belastning å føle at det alltid er noen som ser på deg, fordi de har sett meg på Huskestue eller Kompani Lauritzen. 

– Men det var ikke slik tidligere, si 1990?

– Jeg bodde jo 11 år i utlandet. Jeg var hjemme på 17. mai kanskje, og gjerne i starten av mai for da var det Ringerike Grand Prix. Og så var vi kanskje hjemme i november, og litt i januar før vi dro på treningsleir. Da var jeg jo hjemme i bittelille Grimstad, og alle visste hvem jeg var. Det er bare en del av pakka når du holder på med det du gjør, at det blir sånn. 

– Og det er greit?

– Det bare er sånn. Skal vi ta en espresso til?

Så tar vi en espresso til. Dobbel espresso, vel å merke. Såpass må det være.  

Om utedo, søpla, og sykling i barndommen

– Når du kjører ut av Grimstad kjører du gjennom en tunnel. Rett på andre siden av den ligger en gulaktig bygning med rødt uthus, som i gamle dager var framhaldsskole. Faren min var lærer, så der bodde vi i 17 år. Det var annerledes, vi hadde ikke noe annet enn utedo før vi flyttet derfra. 

– Og der syklet du? 

Jeg syklet med avisen om morgenene, så syklet jeg hjem, hentet vesken og dro på skolen, og den lå jo på andre siden. Jeg fikk mange mil på sykkel, for det var ingen mamma og pappa som kjørte oss rundt, vi gikk og vi syklet. Pappa hadde bil, men jeg tror ikke jeg ble kjørt ti ganger på de åra vi bodde der. Han syklet eller gikk han også, men om han brukte bilen fikk jeg ikke sitte på.

– Kan vi si at det var starten? 

– Jeg hadde aldri konkurrert da jeg var 23 og karrieren startet. Men jeg hadde jo syklet, alle kan jo sykle. Jeg husker særlig et avisutklipp fra lokalavisen. Da sto det om sykling, og i klasse 9c var det en elev på skolen som klarte alt på sykkelmerket: Det var Dag Otto Lauritzen.  

Noe, hadde han altså. Dag Otto Lauritzen er født og oppvokst i Grimstad. Han virker som en ekstremt hjemmekjær globetrotter, et sykkelbarn av verden – men som må bo hjemme fordi for ham – er Grimstad selve verden.

Det kan være litt kjedelig å sitte stille lenge av gangen, så han reiser seg og peker i alle himmelretninger. Der bor han, der bor hun, der bor Thor Hushovd, der bor barna og der gjorde han ramp.

Og så kommer fortellingen om noe han bare omtaler som «søpla», jeg tenker det er uhøflig å avbryte en som er fremme på stolen og bobler av fortellerglede, selv om det er en godt voksen mann, så jeg antar at «Søpla» er en søppelplass. Vi trenger ikke vite. 

– Vi var ute på søpla i gamle dager. Det er en lang fjord, og rett ut der en plass ligger det noe som heter Hesnes. Der var det en svær søppel i gamle dager, og der var jeg flittig gjest, jeg var ute der og fant gamle sykler. Da vi flyttet fra skolen og jeg var 17 år, da hadde jeg sikkert 50 sykler og hundre hjul lagret hjemme. Flere av dem var ombygde apachesykler, for vi hadde ikke råd til noe fint, men jeg husker det som noe fint. 

– Hvordan gikk det med syklene til slutt?

– Pappa sa jeg måtte ordne opp i disse tingene da vi etter hvert skulle flytte, og at alt måtte stå fint. Vi hadde 20 utedoer der på stedet, og jeg hadde stuet en av dem fra gulv til tak og spikret igjen døra. Jeg tenkte at «nå slipper jeg unna», men så kom pappa på inspeksjon og sier at «den døra som er spikret igjen, hva er det for noe?». Han tok frem brekkjernet, og der lå det sikkert 20 rammer og hjul. 

– Og da ble han gæren?

– Næh, men jeg måtte jo gå jeg vet ikke hvor mange turer med trillebår tilbake til søpla. Så jeg hadde jo dette med sykler i meg - men akkurat da var det aldri racersykler. 

Det skulle det bli. Historien om Norges første etappevinner i Tour de France er etterhvert blitt allemannseie, det er til og med blitt en merkevare i mestring, mot og viljestyrke. I 1979, 23 år gammel, skader han seg stygt i en fallskjermulykke under en repetisjonsøvelse i militæret.

Han elsker livet i forsvaret og ser for seg en karriere i politiet. Legene mener han ikke skal kunne gå, men Dag Otto vil alt annerledes. Han bruker sykling i opptreningen av benet, og fire år senere blir han proffsyklist. 

– Jeg var en havregamp. Jeg var i forsvaret og jeg var i politiet, så jeg var jo fysisk aktiv og god, uten at jeg drev med ordentlig trening. Men jeg lærte det å grave så dypt at du tror det ikke går lenger, og når du mestrer det lærer du mer siden. 

– Du var sterk, men havregamp er det nok ikke alle våre lesere som vet hva er?

– Jeg føler ikke jeg er lettlært, ser du på huskestue ser du det. Jeg lærte den harde veien, jeg vet ikke hvor mange løp jeg taua og dro uten å vinne. Men etter hvert skjønte jeg at jeg må sette inn rykka når andre er skikkelig slitne og jeg kanskje er sliten selv også - for da kan jeg komme alene til mål. Det var den taktikken jeg hadde i Tour de France eller Vueltaen eller andre løp hvor jeg kjørte bra - da kjørte jeg bare fra. 

– Hvilke ryttere har vi som i dag som ligner på Dag Otto Lauritzen anno 80-tallet?

– Jeg sammenligner meg litt med Mathieu van der Poel. Ikke at jeg er like god, men han er ikke den klassiske taktikeren som setter seg ned og tenker «hvordan skal jeg vinne i dag». Han gnur på, kjører fletta av de andre og av og til går han på en smell. Litt sånn var jeg også, men i et litt mindre format. 

– Og da vant du?

– Jeg kjørte bra. I OL i ‘84 gikk jeg i brudd i start. Så ble vi henta. Jeg gikk i nye brudd, og det gikk jo bra. 

– Kunne dette gått i dag, eller er sporten blitt så profesjonalisert at en må starte allerede i tenårene?

– Jeg liker å tenke at det hadde vært mulig, for det finnes alltid unntak. Jeg føler jeg er et unntak. Skal vi ta en espresso til? 

Så tar vi enda en espresso til. Om du lurer på hva en havregamp er, er du ikke alene. Utrykket er for lengst gått av moten, til og med i leksikonet fremgår det ikke helt klart. Men det er en omtale av en rolig hest, gjerne brukt av infanterister, som i tillegg er uslitelig og glad i å jobbe. 

Om sykler, utstyr, gale helikopterpiloter og den første tempobøylen

På 80-tallet var det stålsykler som gjaldt. De hadde gir på ramma, de hadde hjul med veldig mange eiker og dekkene var limt. Klikkpedaler var i startgropa, hjelm var ikke noe en balet med sånn helt uten videre og temposykler hadde små hjul foran. 

– Hva var den beste sykkelen du hadde i din tid?

– Du må bare akseptere den sykkelen du har som proff. Jeg var ikke veldig opptatt av detaljer, jeg tok det jeg hadde. Jeg har jo en sykkel som står på monter nedi byen her, den veier vel mer enn mine letteste terrengsykler med dempegaffel. Da jeg vant en etappe i Tour de France syklet jeg på et merke som heter Huffy, det var stort i USA. Også syklet jeg på Peugeot de første årene som proff. 

– Men hvor bra var de?

– De var helt ræva. Jeg husker hjulene. Eikene røk i hytt og pine, og jeg var inne i en fase av sporten der vi hadde flere komponenter som var på teststadiet. Vi hadde Michelin som sponsor, og de hadde akkurat begynt med dekk og slange. De første dekktypene vi syklet med, ja de eksploderte. Så vrengte dekket seg av felgen, og vi hadde flere ritt der vi sto på felgen nedover. Vi syklet jo fort også, jeg hadde et Avocet-speedometer, jeg husker jeg hadde 123 på speedometeret.

– Det hørtes mildest talt farlig ut?

– Jeg vet ikke hva det var. En annen ting de eksperimenterte med var sko fra Adidas, der det var et spor i skoen som du skjøv inn i pedalen. Med en liten hendel var du nå fullstendig fastlåst til pedalen. Det var mange som skadet seg alvorlig med de skoene, for du kom deg ikke ut av pedalene. Det var det dårligste produktet ever. Det var flere av oss som så ut som en amatør som hadde gått ned i et lyskryss, fordi de ikke er vant til å sitte fast i pedalene. De Adidasgreiene var like håpløse som dekka som eksploderte. 

Naturlig avsporing, kan vi kalle det. Det må du vite, blir du invitert på lunsj til Dag Otto blir det mye kaffe, og samtalen kommer til å foregå litt mer fremoverlent enn snittet av befolkningen ville gjort. Dag Otto er på en måte det samme som kaffe – organisk materiale i helspenn – klar for å få opp farta. 

– Bremsene deres, gikk det å bremse eller var de like ræva som hjulene?

– Ja. Men det måtte jo gå..? Det var heller andre ting som gjorde at det ble velt. Nederlendere og belgiere var beryktet fordi de hang på bilene, det irriterte oss andre. De fikk veldig lange armer, det er jo det vi kaller «sticky bottle» i dag, plutselig så går det i 70 fordi du henger på bilen. Etter hvert kom det helikoptre inn i bildet, men de hadde ikke så gode linser på kameraene de brukte. Helikoptrene måtte ned, det var et helvete og det ble massevelt de skulle så nærme rytterne. 

– De fløy dere ned?!

– Det var et kjempeproblem, for vi hørte ingenting. Vi mistet alle sansene, for vi hørte ikke de ubevisste varslene om at noe skulle skje. Vi hørte ikke om noen bremset eller fløyta til han som sto vakt i midtrabatten. Det var plagsomt i mange år. Men etterhvert begynte de å ta nummer på de som hang på bilene, så skjønte de etterhvert at det ikke nyttet. 

– Men det vi egentlig skulle snakke om, hva var den beste sykkelen?

– Ja, det stemmer. Vi hadde små forhjul på temposyklene. I ‘87 var jeg i veldig god form, og Tour de France det året startet i Berlin. Da hadde vi en 87 kilometer lang tempoetappe, og 87 kilometer tempo er veldig langt om en ikke er i form. Jeg kom inn blant de ti beste, og slo flere ryttere som var gode i sammendraget. Jeg likte å sykle med styret lavt. 

– Så den beste sykkelen du hadde var en temposykkel?

– Det var kanskje det. Jeg var også med og begynte med tempobøyle. Jeg tror det var i 1989. Husker du når jeg vant Tour de Trump? Vi var i Atlantic City, og vi bodde på de fineste hotellene der. Jeg var interessert i å gjøre alt jeg kunne for å sikre seier, og jeg ledet løpet før den siste tempoetappen gjenstod. 7-eleven skulle slutte å sponse laget, men på grunn av min seier ble 7-eleven ett år til, og det som etterhvert gjorde at laget fikk kontrakt med Motorola. 

– Men hva skjedde?

– Det amerikanske selskapet Scott Bars hadde laget en prototyp på en tempobøyle som Andy Hampsten skulle ha som hemmelig våpen i Tour de France. Greg Lemond var med på Tour de Trump, og vi ville egentlig ikke vise han at tempobøylen eksisterte, alt ble gjort hemmelig frem til da. Men jeg slo i bordet og det samme gjorde sportsdirektøren. Vi sa at «vi får bare ikke tenke på Andys Tour de France akkurat nå, vi må gjøre det beste ut av dette». Vi vant rittet sammenlagt. Så kommer Greg Lemond og vinner Tour de France det året med ni sekunder. I 1989 var ikke siste etappe i Tour de France et gateløp sånn som i dag. Da gikk det en lang tempoetappe ned fra Versailles til Paris. Der kommer Laurent Fignon på vanlig sykkel og hestehale, mens Greg kommer med tempobøyle og aerohjelm. Han knuser jo Fignon og vinner på den etappen. Skal vi ta en espresso til?

Dag Otto svarer sjelden direkte på spørsmål, det er for mye å fortelle. Med mindre du spør om dere skal ha en espresso til. Da er svaret ja. Og om du ikke visste det, Tour de Trump var sykkelrittet oppkalt etter moderne tids galeste president i USA, Donald Trump.

Om Tour de France, og hvordan det hele startet

– Det var noen journalister fra VG, Dagbladet og Aftenposten som fulgte med på sykkel ganske godt. Men da jeg vant etappen dukket pressen opp så det holdt. Men Tour de France ble ikke stort før jeg og tv-produsenten Trond Ahlsen begynte å jobbe sammen. Han tenkte at Tour de France på tv var noe som kunne bli bra, og etter min karriere handlet det om å gjøre ting klart, fordi Thor Hushovd kunne bli proff. 

– Det ble han jo, hva skjedde siden?

– Siden fikk Ahlsen og jeg lov til å gå rundt og samle inn penger for å dekke Tour de France i ‘97 og ‘98. Vi banket på dører hos Røkke og Gjelsten, vi viste litt film og bilder fra touren og fikk etterhvert samlet inn over 800 000 kroner. Markedsavdelingen hadde ikke troa, men vi reiste ned og kommenterte, og hver dag ble det redigert ned til en time på tv. I ’96, ’97 og ’98 fikk vi mye mer seere enn de noen gang hadde drømt om. 

Sykkelverden var nå inne i sine svarteste år noensinne. En følgebil fra laget Festina blir stoppet på grensen til Frankrike – full av doping. Det hele var så usofistikert og vulgært som det kunne få blitt.

Leger som hadde avlagt den hippokratiske ed var i stedet for å beskytte rytterne med på å ødelegge dem. Ryttere streiket – mot dopingtester. Mange valgte å skygge banen. 

– Men så kom Festina. Den kuppet hele sirkuset, og da sa TV2 at dette må vi legge på is. Men i 2002 vant Thor Hushovd en etappe, og da var vi i gang. Siden 2003 har vi kjørt fulle sendinger. 

– Derfra spant kjendisen Dag Otto Lauritzen gradvis ut av kulissene?

– Jeg tror det har hjulpet mye at jeg var med i «Skal vi danse» i 2007, men jeg hadde en idé om å hjelpe seerne å forstå enda bedre hva sykling var. Jeg ville lage mitt eget tv-program, og TV2 sa at «dette skal vi gjøre». 

– Og slik dro Dag Otto på tur med seerne på hjul?

– Jeg ringte til Kristian Ødegard som jeg visste var glad i sykkel, vi hadde blitt kjent under Skal vi danse. Tv2 ville lage sykkelprogram der vi reiste rundt i Europa, og jeg spurte om vi kunne gjøre det sammen. 

– Det var dere vel også?

– Vi var overalt. Vi møtte Lucio Herrera i Columbia og Eddy Merckx i Belgia.

– Og nå, utallige tv-program senere, kommer det en ny vri på Kompani Lauritzen?

– Jeg er stolt av den siste utgaven vi lager. Der er det helt vanlige mennesker som kanskje ikke får det helt til, som trenger et spark for å komme i gang. Det er ganske sterkt. 

– Hvordan da?

– En av de tingene jeg brenner for i dag er hverdagstrim. Det lille som du må investere i helsa er det alle trenger. For de aller fleste er det lite eller ingenting som skal til, men for noen av deltagerne er hverdagen blitt en belastning. 

Om vi skulle hatt en genuint-opptatt-av-spalte med Dag Otto, ville folkehelse trolig vært øverst.

Han prater om det ustanselig, med voldsomt engasjement.

Det er omtrent det eneste vi har snakket om i løpet av et par timers lunsj som får han til å stille retoriske spørsmål og slappe av litt på kanten av stolen. 

Men ikke for lenge, selvsagt. 

– Skal vi ta en espresso til?

Så tar vi en espresso til. Så tar vi bilder. Eller det vil si – jeg tar bilder og Dag Otto vil aller mest gjøre noe annet. Han avbryter: 

– Et av de bildene der må da bli bra?

– Ingenting er umulig, tenker jeg.

Om Dag Otto Lauritzen

• Dag Otto Lauritzen er født og oppvokst i Grimstad. Han var utdannet fallskjermjeger og politimann, da han skadet seg stygt i en repetisjonsøvelse med fallskjerm. Sykling ble brukt i opptreningen, og på fem år hadde han syklet seg fra invalid til proffkontrakt. 

• Etter proffkarrieren jobbet han i 13 år som eiendomsmegler, før karrieren i tv startet. 

• Han har vært deltager i realityprogrammene Skal vi danse og Mesternes mester, der han vant sistnevnte. 

• I 2010 startet han sammen med Kristian Ødegaard produksjonen av På hjul med Dag Otto, som gikk i to sesonger. Serien ble fulgt opp av På tur med Dag Otto, et ikke-sykkel reiseprogram. Han har også vært fast innslag i kunnskapsprogrammet Huskestue, også det sammen med Ødegaard. 

• Hans nyeste tv-program, Kompani Lauritzen, har vunnet gullruten for både Årets nyskapning og Beste konkurransedrevne reality. 

• Lauritzen er også en fast del av sykkelredaksjonen til TV2. 

Største meritter

Etappeseier i Tour de France, Vuelta a Espana, Redland Bicycle Classics og Driedaagse de Panne. Nordisk mester i 1983 og 1984, samt Norgesmester i 1984. Han har også sammenlagtseier i Redland Bicycle Classics og Tour de Trump, 7. plass under VM i Oslo i 1993, OL-bronse i 1984 i tillegg til 3. plass i Flandern rundt i 1989.