Misnøye i kvinnelandslaget – rytterne opplever å ikke bli hørt av NCF

– Vi har gitt tilbakemeldinger før, men da har det vel ikke skjedd noen strukturelle endringer.

Det sier Line Marie Gulliksen. Hun er norgesmester på tempo i 2018, og har hatt flere år som landslagsutøver. Hun har gjentatte ganger vært en aktiv stemme for å forbedre vilkårene til landslagskvinnene, og konkurransene på kvinnesiden i Norge.

Gulliksen la opp etter årets sesong, og utfordringene hun nå hører om, er hun godt kjent med.

– Jeg skulle ønske det var kommet lenger. Jeg vet de har informasjon å jobbe med, sier hun. 

Hun har tidligere beskrevet opplegget rundt landslaget å være av en slik karakter at det har et stykke igjen til å være prestasjonsfremmende. Påstanden langt på vei bekreftes av Mie Bjørndal Ottestad.

– Jeg tror vi som landslag hadde gjort det bedre om ledelsen var bedre. Det er mye å gå på der, uten at jeg har lyst til å peke ut noen enkeltpersoner. Det går på hele opplegget, sa Bjørndal Ottestad til TV2.

– Vi kjenner oss ikke igjen i kritikken som kommer i denne saken, svarer Hans Falk i Norges Cykleforbund.

Hele svaret fra Falk kan du lese nederst i saken.

Bjørndal Ottestad har ikke ønsket å kommentere saken ytterligere, men skriver kort i en SMS at «fra hvor jeg står nå ønsker jeg heller å se fremover».

Landevei har den siste tiden snakket med en rekke kilder, som bekrefter at det har bygget seg opp en frustrasjon og irritasjon i damelandslaget, og at involverte parter opplever å ikke bli hørt av ledelsen i Norges Cykleforbund. 

Hovedutfordringene er at landslaget legger ikke godt nok til rette for prestasjoner – og gjentatte tilbakemeldinger med forslag til forbedringer, blir ikke gjort noe med.

Begrenset kommunikasjon

Misnøyen rundt landslaget bunner i hovedsak i kommunikasjon, strukturell organisering, planlegging, og kompetanse om ledelse og kvinnesykling, forteller kildene.

Særlig har uttakene vært krevende for rytterne. Problemet her er todelt.

Det oppleves som at det er svært uklare uttakskriterier å forholde seg til. Kriterier for landslagsuttak ligger tilgjengelige på forbundets hjemmesider, men kriteriene er romslige.

Kildene forteller at det i hovedsak er mangelfull kommunikasjon, som gjør at det er vanskelig å forholde seg til kriteriene.

Det betyr at uttakene ofte kommer kort tid før rittene eller mesterskapene, med den følge at det gir rytterne lite forutsigbarhet i planleggingen av trenings- og ritthverdagen. Rytterne får utfordringer med å vite om de skal prestere for sitt eget lag, eller forberede seg til mesterskap, og ofte forsøker de begge deler. Særlig for ryttere i vannskorpen har dette vært krevende.

Ryttere overlatt til seg selv

Arbeidet med logistikken rundt landslagsoppdrag har tatt mye tid og ressurser fra utøverne, nok til at fokuset på selve prestasjonen blir utfordret.

Andre utøvere har ved gjentatte tilfeller opplevd lignende situasjoner, at støtteapparatet ikke har mulighet til å bistå med transport før, under og etter ritt.

Ryttere må også aktivt oppsøke informasjon hos ledelsen om ankomst og avreise, hvilket hotell de skal bo på eller hvilke flyplasser som er nærmest. Siden dette er informasjon som ofte kan ta lang tid å oppdrive, opplever rytterne situasjonen som en stressfaktor. Usikkerheten er en stressfaktor de føler landslaget ikke tar på alvor, og at de ikke har kontroll på tidsplanen arrangementet gjelder.

Etter koronapandemien kom, må rytterne også igjennom PCR-tester i følge med rittene. Informasjonen rundt disse testene er noe rytterne ofte aktivt må oppsøke eller undersøke selv.

Peker på lederen

Landeveis kilder forteller at flere stiller spørsmål ved landslagssjef Carl Erik Pedersen, og hvordan han legger til rette for gode prestasjoner.

Dette handler om organiseringen av landslaget og støtteapparatet, samt den taktiske gjennomføringen av de ulike rittene. Pedersen trekkes først og fremst frem som en god trener, men ikke sportsdirektøren landslaget trenger for å gjennomføre landslagsoppdrag, og fungere som en motiverende og samlende enhet.

Ut over fordeling av åpenbare kapteinsroller, skal det være lite fokus på den taktiske gjennomføringen av rittet. Rytterne får ikke informasjon på hva som møter dem i løypen, og det blir utdelt få konkrete roller og spesifikke arbeidsoppgaver før rittene.

– Tilbakemeldinger blir ikke tatt til etterretning

Det norske landslaget, enten det er på kvinne- eller herresiden, har mindre ressurser enn et typisk profflag. Men en sentral forskjell på kvinne- og herrelandslaget, er at mens herrene har få landslagsoppdrag – det handler i hovedsak om mesterskap – er landslaget for kvinner en stor kontingent med ulike utøvere, som konkurrerer i mange kjente ritt gjennom hele sesongen.

Både ryttere og omgivelser forventer dermed en høy standard på kvinnelandslaget, men virkeligheten har vist seg å være en ganske annen.

– Å stille de samme forventningene til landslaget som til profflaget er ikke realistisk. Det er jeg helt sikker på at herrene opplever på samme måte. Men jeg vil stille landslag over klubb- og amatørlag, de har dedikerte personer til å planlegge rittene. Gjennom erfaringer lærer et lag, og man skulle tro at med årene tar landslaget med seg erfaringen og blir bedre. Det er det som er mitt spørsmål: hvorfor skjer det ingenting, spør Gulliksen. 

– Finnes det en forskjellsbehandling mellom dame- og herrelandslaget?

– Vi blir ofte møtt med at forbundet bruker mer penger på kvinner enn herrer. Det stemmer nok, for vi har flere ritt og treningsleir. Slik er det fordi kalenderen på kvinnesiden er mindre. For å kunne utvikle kvinnelige ryttere på øverste nivå, må forbundet forskjellsbehandle til fordel for oss. Det oppleves som at det er mye mer anstrengelser for å få logistikk til å gå opp på herresiden. Jeg både trodde og håpet en juniortrener ville frigjøre plass til å ha samme tilbud på kvinnesiden, men høres ikke sånn ut, forteller hun.

Det gjør at det oppleves som at kompetansenivået og gjennomføringsvilje reduseres på kvinnesiden.

– Det er både kultur og historie at når det snakkes om at proffene skal kjøre mesterskap, da snakker vi om herrene. Det må være et proft opplegg rundt proffe ryttere. Så har man kanskje ikke samme innstilling når en har med amatører på mesterskap. Men i mitt hode er et landslag et landslag, det burde ikke være relevant for rytternivået hvordan organiseringen er, sier Gulliksen.

Landslagsledelsen: – Kjenner oss ikke igjen

I Norges Cykleforbund er det Sportssjef Hans Falk, som har det overordnede ansvaret for at ryttere og støtteapparat på de ulike landslagene presterer optimalt, enten det er snakk om junior, menn eller kvinner. Landslagsleder for kvinnene, Carl Erik Pedersen, ønsker ikke å uttale seg utover det Falk kommenterer.

Falk skriver følgende, i en e-post til Landevei:

– NCF har de siste årene gjort grunnleggende evalueringer med våre landslagssyklister, for å ha en kontinuerlig forbedringsprosess av landslagsvirksomheten. Per i dag så opplever vi at vi har en meget engasjert, kunnskapsrik landslagsleder, som er godt innsatt i kvinnesyklingen. Flertallet av landslagsrytterne er også svært fornøyde med landslagsvirksomheten, men selvfølgelig finnes det hele tiden ytterligere ting som vi kan forbedre.

– Dere påstår at dette er et samlet bilde, noe vi absolutt ikke kjenner oss igjen i, da det ikke samstemmer med de fortløpende evalueringer som vi gjør. NCF har også vært i kontakt med flere ryttere, og en av utøverrepresentantene som heller ikke kjenner til dette, og de synes det har fungert veldig bra under året.

– Det blir vanskelig å konkret kommentere noen av disse påstandene uten å ha kjennskap til de enkelte tilfellene. NCF ser heller ikke at det er formålstjenlig at gjøre dette via media, da dette bør skje internt. NCF er til for våre syklister så vi tar denne kritikken på alvor og ting vi kommer å ta opp med alle våre landslagssyklister ved kommende evalueringer.