Hvorfor er det så vanskelig å være homofil syklist?

Justin Laevens sto denne uken frem som homofil, og er med det den første aktive, mannlige proffsyklisten som kommer ut av skapet.

Men om du lurer på hvorfor det ikke har skjedd tidligere, er det bare å lese kommentaren fra 2014, den står gjengitt i sin helhet nedenfor.

…

Regnbuen er symbolet på en verdensmester. Blir du verdensmester på sykkel får du æren av å bære en trøye med regnbuestriper helt til neste VM. Helt siden sportens opphav skulle sykkelritt knuse sterke menn i en fysisk kappestrid som kunne minne om krig.

Sporten har gjennom hele sin historie dyrket den maskuline helten og hyllet ham med en regnbuekledd pidestall. En robust overmann blir fortsatt kysset av vakre podiepiker. Og mens resten av verden har gått videre med både kvinner, etniske minoriteter og homofile i politikk-og arbeidsliv, står sykling fortsatt nesten på stedet hvil.

Sporten dyrker vinneren og mannen, og premierer de beste av dem igjen med regnbuen.

I år skal jeg kjøre med regnbuestriper på sykkelen min. Men ikke syklingens regnbue. Jeg skal ha regnbueflagget du ser i homseparaden. For homofili er fortsatt et ikke-tema blant de mannlige syklistene.

Sykkelsporten på høyeste nivå har alltid vært styrt av en gruppe opinionsledere som har regjert med gruppepress som virkemiddel. Armstrongs brutale atferd mot de som gikk mot systemet er ikke unik, den er bare nok et eksempel på makten en gruppe kan ha over individet. Han fikk en hel profesjonell idrettsverden til å heve seg over sportens egne lover og regler, godt hjulpet av sitt eget forbund.

Enhver person som ønsket en troverdig og gjennomsiktig idrett ble mobbet vekk. Og når sykkelsporten tradisjonelt har revet hodet av utøvere som ønsker å opptre ærlig og åpent, hvilke sjanser har en ung homofil mann til å være seg selv?

Selv om homofili blant kvinnelige idrettsutøvere generelt har vært mer akseptert, hvor enkelt er det for en kvinnelig syklist å være stolt av sin legning, når hennes plass i sykkelsporten helst skal være å kysse et mannsideal fra starten av forrige århundre?

Gruppekulturer skapes av opinionsledere og forplanter seg nedover. Det er proffsirkuset og deres kutymer vi amatører ser til når vi lurer på hvordan vi skal opptre som syklister. Sykling som idrett er ekstremt konform. Gruppeidentiteten er så sterk at den får selverklærte machoindivider som drømmer om å være en fysisk overlegenhet til å barbere bena.

Jeg har svært vanskelig for å tro at det ikke er homofile syklister blant proffer eller amatører, men jeg har ingen problemer med å forstå at atferden vår kan ha avskrekket mange fra åpenhet, i tillegg til å ha oppfordret andre til å holde kjeft om det.

Det har vist seg vanskeligere for idrettsutøvere å stå frem enn for mannen i gata, men nå kommer de homofile frem både i golf, svømming, fotball og basketball. Men ikke i sykling.

Sykkelhistorien har én kjent homofil mann, Graeme Obree. Sitatet «Jeg tror ikke homofili og toppidrett er en god ting», er ironisk nok Obrees bidrag til åpenhet.

Jeg synes det er vanskelig å respektere en symbolsk regnbuetrøye, når det regnbuetrøyen representerer ikke synes å respektere de som har legning symbolisert av den samme regnbuen.

Hele idretten sliter i dag med et misforstått macho-image som ikke tåler homofili, barberte legger til tross. Derfor sykler jeg i år med regnbuestriper på sykkelen min. Regnbueflagget du ser i homseparaden altså.

Jeg ønsker med dette alle syklister, uansett hvilken type regnbue dere helst måtte identifisere dere med, velkommen til Landeveis verden. 

…