Nå blir det VM i gravel!

Med andre ord: Alt ligger til rette for at noen snart vil sykle rundt i Nordmarka med en verdensmestertrøye i rengbuemønster.

– Jeg vil si at grussykling er en del av syklingens DNA, for det er ikke slik at veien i dag alltid har vært som de er nå. Du ser at det (grussykling, red. anm) er populært over hele verden og det er et stort utviklingspotensial, det er lett å se at fansen elsker grussykling. Jeg kan ikke si for mye i dag, men vi jobber med dette i UCI, og vi tror sporten vil ha en stor fremtid, sier Lappartient til cyclingnews.

AVSLAPPA: Grussykling i dag har ikke akkurat konkurransepreg. Får vi et verdensmesterskap i gravel endrer det seg trolig fort. Foto: Henrik Alpers.

Rekordvekst i USA

Selv om vi har syklet på grus i Norge i minst 50 år, hovedsaklig på terrengsykler, er «gravel» noe helt nytt internasjonalt. Det er særlig i USA at grussykling har fått skikkelige konseptvilkår, og her har sporten tatt en ganske annen retning enn det ville gjort i Europa.

I USA er det i stor grad fritt frem for eventarrangører å avholde ritt, uten at en trenger å involvere forbund eller veimyndigheter i samme grad som i Europa. Dette har gjort at rittene ikke har samme konkurransepreg som i Norge, og fremstår mer som festivaler enn konkurranser.

Skjønt - en liten gruppe elitesyklister har for lengst begynt å konkurrere også her, og diskusjonen går på hvilken retning gravel skal ta. Per i dag kan det minne om snowboard på 90-tallet. Kjerneutøveren har en opprørsk tilnærming til konkurranse og prestasjon, men som med alt annet mennesker driver med, noen vil være best.

SOFA I LØYPA: I grusrittet Dirty Kanza finner du en sofa midt i løypa, der deltagerne heller vil bli avbildet på merkelig vis enn å sykle alt de kan. Foto: Dirty Kanza.