Kjære syklister,
  
Da vi begynte planleggingen av turen var vi like blanke som to A4-ark og søkte følgelig rundt etter gode råd fra folk som hadde gjort dette før. Etter noen raske søk og henvendelser, fant vi god hjelp i med-NTNU-studenten Roy Angelsen og gla’gutten fra nord, Torleif Magnussen. Her rant det over med kunnskap og gode historier fra personene selv og deres respektive blogger, men dette var informasjon som var relativt utilgjengelig for hvermansen som ikke aktivt søkte etter dette. Vi tenkte derfor (og håpet på) at turen vår kunne virke som inspirasjon for de mange syklistene i Norge om det ble publisert i riktig kanal.
 

NASJONALDAG: Etter å ha kommet frem til San Francisco var Øystein klar for å feire den amerikanske nasjonaldagen. Foto: Kristoffer Vittersø.
  
Heldigvis hadde vi en venn i Landevei.no som tente på idéen, og vips hadde vi muligheten til å inspirere landets syklister gjennom denne bloggen. Det er også viktig å legge til at vi har fått veldig god hjelp av Martin Vestøl som er den mest erfarne touring-syklisten vi har hørt om. For de som tenker i samme baner som vi har gjort, gjøres det lurt i å sjekke ut familien Vestøls eventyr på Facebook.
 
Etter syv dager på rad med tunge etapper oppover vestkysten ankom vi San Francisco, som var dekket i tykk tåke for anledningen. Dog mistet vi dyrebar last på veien da Mayo måtte melde pass og returnerte til moderlandet etter at smertene i kneet ble for store. Dette ga oss en viktig påminnelse om hvor skjørt dette opplegget egentlig er, og hvor fort vi også kan befinne oss på første fly hjem. Én utforkjøring med påfølgende velt (overbelastet karbonramme hjelper ikke akkurat på saken) eller betennelse i kneet kan være nok til at eventyret er over.
 
NORGES BESTE SYKKELBLAD: Slik bestiller du abonnement, og får tilgang på hele arkivet digitalt!
  

SKUELYSTEN: Øystein er ikke fremmed for å stoppe å nyte utsikten, spesielt ikke når den så fin som ved Big Sur. Foto: Kristoffer Vittersø 
 
I retrospekt ser vi at vi muligens gikk litt for hardt ut fra startblokka, noe som muligens gjorde at vi mistet Mayo (som hadde slitt med kneproblemer før avreise etter en litt for ivrig start på sesongen, må vite). Vi vil derfor anbefale de som tenker seg opp eller ned den kuperte vestkysten å, foruten å ha trent godt i forkant, starte litt roligere.
 
LES OGSÅ: Amerikaturen er i gang.
  
I underkant av ti mil om dagen holder nok i massevis for de fleste og gir samtidig mer tid til å oppleve de virkelig gode stedene. Det fikk vi smertelig oppleve da vi feis forbi Big Sur i jakten på etappens målby. Mang en amerikaner har spurt oss om hva vi syntes om Big Sur når vi forteller om turen vår og vi må dessverre jatte med og si at det var et helt vilt vakkert sted. Det var tydeligvis prisen å betale for å rekke SF til 4. juli (som forøvrig ikke var en feiring å skrive hjem om, så derfor kommer vi ikke til å gjøre det).
 
Når det kommer til steder vi anbefaler mellom LA og SF er det følgende: Carpinteria (nydelig småby langs kysten med fin teltplass og små, koselige butikker og puber), Santa Barbara (fin kystby som er litt større og sivilisert enn de andre småstedene), Ragged Point (hyggelig resort som ligger øde langs klippene med restaurant og overnattingsmuligheter. NB: må reserveres god tid i forveien), Morro Bay (mye på grunn av navnet, men også en fin kystby med koselige restauranter) og Pescadero (knøttliten "by" med et meget hyggelig og retro overnattingssted i Pescadero Creek Inn. Hils Ken fra oss, han gir skandinavisk rabatt!). Resten av byene langs kysten er enten ikke verdt å anbefale eller så har vi ikke vært innom de (kan sjekkes ut via Strava-profilene våre).
  
LES OGSÅ: Øystein og Kristoffer sykler USA på tvers.
  
Amerikanernes hospitalitet var noe vi hadde hørt mye om på forhånd og var følgelig noe vi gledet oss til å få kjenne på fuglebrystet. Da vi ankom Ragged Point etter nesten 160 km på setet og nettopp hadde gjort unna en seig klatring fikk vi beskjed om at dette øde stedet ikke kunne gi oss annet enn litt mat for kvelden (mot betaling, tax og tips, selvsagt). Vi burde selvsagt ringt på forhånd og forhørt oss om mulighetene, men det er litt uvant for nordmenn å få høre at man ikke engang kan slå opp teltet på plenen deres og måtte sykle videre i mørket for å prøve lykken i nærmeste og beste grøftekant.
 
 

OBLIGATORISK: Deilig å slippe å ta morgenkaffen i teltet. Foto: Kristoffer Vittersø. 

 
Vi ble mildt sagt rimelig slått ut av beskjeden vi mottok og det var ikke veldig fristende å sykle videre på mørke, svingete veier med utallige pickup'er som passerer i stor fart. Gutta begynte å brainstorme for harde livet og vi var innom alternativer som å slå opp teltet i mørket på den private plenen og stikke før soloppgang, til å drikke seg snydens og prøve seg på en av lolitasene på den lokale puben i håp om å få seg en seng å sove i. Heldigvis, før vi kom oss videre i tankerekkene, tilbydde resepsjonisten Emma seg å kjøre oss hjem til henne i nabobyen for å overnatte der. Puh!
   
  
Etter en heidundranes biltur ned klatringen vi nettopp hadde besteget der mang en Mustang ble passert i Emmas Kia, kom vi trygt fram til huset hvor vi skulle ta kvelden. Artig nok var Mayo såpass rørete etter dagens slit at han hadde glemt å slå av Strava og satt følgelig på alle KOM'ene i området. Blir spennende å se om han blir flagget for å ha holdt nesten 95 km/t i snitt på enkelte segmenter.

Les også: Test av racere med ekstra dekklaring

  
Nok en god opplevelse med amerikansk vennlighet fikk vi oppleve da vi ankom Pescadero Creek Inn og møtte på den norskættede familien Liam som også var gjester for kvelden. Av de fikk vi servert nydelige plommer, brød, ost og salami og ikke minst en nydelig intimkonsert med fiolin og gitar der far og barn klimpret skjønne toner inn i nattemørket. Familiens overhode, Bob, fant også frem veibeskrivelse dagen derpå gjennom Nevada og kalte det verdens mest ensomme vei, mens han skrattet godt og ønsket oss lykke til i varmen. Gode minner.
   

ORKESTER: Øystein og Kristoffer møtte en norskættet familie som imponerte på musikkfronten. Foto: Kristoffer Vittersø.
  
Ellers vil vi anbefale kyststripen for de fleste, men det har vært et slit, noe tittelen på dette blogginnlegget viser til. Det er nok ingen tur for en familie da man skal være komfortabel med å kunne kjøre på veiskuldre med semitrailere passerende i stor fart. Vi fulgte Pacific Costal Highway 1 for det meste av tiden med relativt tung trafikk, men syklet også på små sykkelstier som var veldig hyggelige. Alt i alt er det en veldig fin tur, men man bør vite hva man går til. Mer spesifikke spørsmål er hjertelige velkomne, så det er bare å ta kontakt så skal vi hjelpe så godt vi kan.
  
Ellers vil vi gi en "big shout out to" Schwalbe med sine Marathon Plus-dekk som har fraktet oss trygt gjennom 800 km på varierende underlag med tung last uten punkteringer. Til nå det utstyret vi er mest fornøyd med. På den andre siden har vi Topeak sine vesker som man skal være veldig forsiktig med å investere i.
   
Etter en god dags hvile i San Francisco, går veien videre inn mot Yosemite nasjonalpark, før vi begir oss ut på "The Loneliest Road" gjennom Nevada. Her er det nok vann og muligheten til å underholde seg selv som gjelder. Overlever vi det blir det nok et nytt blogginnlegg.
  
Enn så lenge, og forblåste, kalde, klemmer fra San Francisco.
  
Følg oss på:
Instagram: @fatbald
Facebook: Fatbald
StravaØystein , Kristoffer
Støtt gjerne vår innsamlingsaksjon til Kreftforeningen her

   

ENSOMHETENS VEI: Øystein og Kristoffer har lagt mange timer bak seg, men de er fortsatt helt i startfasen av turen. Foto: Kristoffer Vittersø.