Med start i Bourg d’Oisans går løypa over Col du Glandon, Col du Telegraph og Col du Galibier, før det hele avsluttes på Alpe d’Huez - da har deltakerne tråkket 174 kilometer og klatret 5.000 høydemeter.

I 2016 var det 28 nordmenn som deltok i La Marmotte og i år deltok Espen Daniel Hagen Olsen, Martin Leer Sandstad, Ingve Løkken, Christian Høy, Nikolas Jansen, Eirik Edland Pedersen og Erik Amit Nordlie, alle fra Tryvann CK.

Her er reisebrevet til denne gjengen!

PROFIL: I hjertet av de franske Alpene er det mange muligheter til å klokke høydemeter, eksempelvis ved å sykle La Marmotte som har denne løypeprofilen.

Kloke av skade

Eirik og Erik erfarte i 2015 å få deltakelsen forkludret av forsinket baggasje - så kloke av erfaring leide vi både hytte og sykler på Alpe d’Huez, samt at vi tok med alt kritisk utstyr som sko, hjelm og klær i håndbagasjen.

Værmeldingene ble fulgt nøye den siste uka før avreise; alt fra stekende sol til høljende regn ble meldt og vi helgarderte med speedsuits, regnjakker og neopren-skotrekk. I tilfelle hetebølge hadde også Erik kjørt noen ekstra økter på rulla med full bekledning og uten vifte, kjøpt inn Camelbak Chill-flasker - klikk her for testen - samt hamstret inn magnesiumtabletter. Feilene fra i fjor skulle ikke gjentas!

Denne gutteturen blir av den tidseffektive varianten; langhelg i Alpene der alt er timet og tilrettelagt med retur til ventende koner og jobb mandag morgen.

GUTTA PÅ TUR: Fra venstre - Ingve, Erik, Martin, Nikolas, Christian og Espen. Alle med Shimano RS11-hjul og 23 mm dekk, og ingen punkterte i løpet av helgen. 

På Alpe d’Huez

Køen for å hente startnummer er lang men effektiv. Henting av leiesykler fra Cycle Huez går også raskt; vi får hver vår Wilier Triestina GTR med Shimano Ultegra og RS11-hjul med 23mm dekk. Syklene er flotte, men hjulene er tunge og dekkene smale.

Dessuten er de jo ikke like lette som våre SuperSix’er med Dura Ace og lettvektshjul. Dette bekymrer noen av oss, hvordan fanden skal vi komme oss over 5.000 høydemeter med ekstra rullende dødvekt? Noen av oss vurderer å kjøpe både bedre hjul og dekk - det er tross alt over 500 gram og uendelig mange watt å spare på dekk med mindre rullemotstand - men fornuften seirer til slutt. Om vi taper fem minutter, hva spiller vel det for en rolle om vi skal holde på i åtte, ni timer eller mer?

Til start

Det soves dårlig og våknes tidlig lørdag morgen, allerede 0500 er det kø på de to toalettene i hytta - et klassisk tegn på at det er sykkelritt på gang. Store deler av provianten vi kjøpte inn på Casino inntas sammen med kruttsterk kaffe. Det er stille rundt bordet, mangelen på vulgære kommentarer og obskøne vitser vitner om at nerver og spenning er tilstede.

14 kilometer og 1.100 fallmeter ned til start klokka 0630 om morgenen ned fra Alpe d’Huez blåser morgentrøttheten ut av oss. Flere deltakere punger faktisk på vei ned til start; grøftekantene langs de berømte 21 svingene er omkranset av folk som skifter slanger og vifter med limedekkene sine. Våre leiesykler består heldigvis første prøve når vi stiller opp i Bourg d’Oisans klare og uten mangler.

Vi observerer mange dansker i startområdet, og opptil flere av dem pryder bakendene sine med reklame for lokale begravelsesbyråer. Mon tro hvilke kommersiell interesser begravelsesbyråer ser i å sponse Kamelåså CK.

Endelig går starten, en italiener i femtiåra fiser en salutt uten sidestykke, feltet ler og er takknemlige for at de forlater åstedet.

Opp til Glandon, 1.850 moh (37 km, 1.150 hm)

De velartikulerte som kjenner Glandon beskriver bakken som vakker, men dødelig. De med dårligere ordforråd vil sannsynligvis bruke langt styggere ord. Utfordringen med Glandon er ikke at den i snitt er så veldig bratt, men at den er veldig lang og har noen flater og nedoverbakker som gjør at resten blir ekstra bratt. Det er enklere å bestige Glandon med friske bein tidlig i et ritt heller enn å avslutte her.

Det er lett regn fra start og gjennom Allemonte, men så kommer sola fram. Det er herlig å se at så mange hundre syklister kan ferdes på samme vei uten å skape den minste antydning til skumle situasjoner. Vi i Tryvann CK har bestemt oss for å kjøre i den farta vi mener passer best, så allerede fra start splittes vi.

Kostnadsoptimaliserende Erik starter med drikke i kun én flaske, “ingen vits i å dra med to tunge flasker opp et HC-fjell”, mens den fornuftige ingeniøren Eirik har to fulle flasker parat. Nikolas, som om mulig har enda mer OCD enn Erik, er ekstra bevisst på å følge med på watt-tallene på stemet. Christian og Martin sin plan er å stirre på Nikolas. Ingve har respekt for fjellet og er klar på at kjøres fornuftig. Alle som har syklet Glandon vet hvilket helvete det er, de andre vet ikke hva slags djevelskap som står for tur, og det er tross alt meget god stemning i feltet. Som klubbens desidert mest joviale og utadvente kar kommer Espen raskt i samtale med bodøværinger, italienere og folk fra en rekke land, men dialogen med danskene går raskt i stå. Danskene forstår dessverre ikke Espen, og Espen forstår selvfølgelig ikke danskene.

“Vi forstår hinanden ikke.”

Erik er mest opptatt av å komme fort opp til punktet hvor tidtakningen stopper, Eirik lar seg imponere over en kar i liggesykkel som drives av armene, Nikolas, Martin og Christian kjører superkontrollert på watt, Ingve er bevisst på at det ikke er i dette fjellet kruttet skal svis og Espen glemmer raskt at han er en brosteinssyklist når han lar seg begeistre av naturen og de hyggelige medsyklistene. Første hors categorie-fjell går greit for alle sammen.

Ned Glandon - nøytralisert (20 km)

Veien ned fra Glandon til Saint-Étienne-de-Cuines er lang og til dels krevende, i alle fall i starten. Veien er smal, veikvaliteten er varierende og mulighetene for å komme opp i høy fart er mange. Det er nok et smart trekk av arrangørene å nøytralisere tidtakningen ned her.

Eirik observerer en kar krabbende full av gjørme ut av grøfta med sykkelen under armen; en fin påminnelse om at man må være skjerpet nedover. Akkurat som i fjor er det merkelig hvor mange det er som står i grøftekantene med punkterte dekk, men leiesyklene med blytunge RS11-hjul holder fortsatt stand.

Col du Telegraph, 1.560 moh (12 km, 830 hm)

Telegraph er kjent fra utallige opptredener i Tour de France, men kan oppleves som et antiklimaks for den som forventer en rå stigning: Veiene er tydelig menneskeskapte; den er bred og jevn, og Alpenes råskap dempes ytterligere av tykk vegetasjon. Den fungerer likevel godt som en oppvarming til Galibier.

Erik forlater raskt gruppa han hadde følge med frem til stigningen begynner. Beina snurrer lett og hodet er fylt med positive tanker: Dette er som to raske Tryvann-klatringer rett etter hverandre. Med nesten to fulle flasker drikke er det bare å dunke på med vann; for hver kilometer som går inntas store svelger vann. 50 minutter senere er toppen nådd og vannflaskene fylles med Etixx sportsdrikke, som snart skal vise seg å være skjebnesvangert. Vinden tiltar og løse ermer dras opp igjen på veien ned til Valloire.

Eirik kommer seg også greit opp stigningen, og er faktisk mest skuffet over hvor lite spektakulær Telegraph er. “Fjorårets Lacets du Montvernier var jo langt råere!” Humøret får enda et skudd for baugen når han innser at det er ytterligere 16 kilometer til toppen av Galibier...

Martin presterer å sykle rett inn i en brite ved starten av Telegraph; vedkommende får en skyllebøtte før stigningen starter - “pardon my French, but what the fuck was that?!”. Nikolas er stem-leser og instruerer Christian og Martin til å jekke opp intensiteten litt. Røffe anslag tilsier at trioen passerer to personer hvert 5. sekund. Christian legger på 20 watt hver gang de nærmer seg søte kvinnelige syklister, men får klar beskjed av de to andre om å roe ned igjen. “Vi er her for å fullføre, ikke for å imponere berter!”

Ingve er nå utvilsomt blitt varm og grubler på om det har gått for hardt for seg, Galibier står jo fortsatt for tur. Espen tar det pent og finner en god rytme allerede fra starten. Som EU-forsker blir han fascinert av å ligge bak et belgisk par som holder internt symøte, temaet er sannsynligvis Brexit, EU-rett eller franske fagforeninger. En tilsyneltande sprek nederlender informerer om at det er Galibier - ikke Telegraph - som er den store testen. På matstasjonen blir det tid til en liten strekk og han innser at det muligens er blitt spist for lite og kjørt for hardt de første syv milene.

Col du Galibier, 2.645 moh (16 km, 1.000 hm)

Galibier er et av de høyeste fjellpassene i Alpene med sine 2.645 meter over havet, og det er en grunn til at du aldri har hørt noen si “Galibier er en enkel bakke”. Det hele starter med et herlig brosteinsparti på vei ut av Valloire, den første halvdelen av klatringen preges av grønn vegetasjon, men på de siste 600 høydemetrene blir syklistene utsatt for stadig åpnere landskap og etter hvert skimtes toppen langt i det fjerne. Vind og vær har mye å si, noe Ullrich merket godt i 1998 da han gikk på en smell mot Pantani i Tour de France.

Den første halvdelen av stigningen går overraskende lett. Etter Plan Lachat får vi motvinden i fleisen og farten faller drastisk. Det er så mange topper rundt oss at det er vanskelig å se helt hvor veien til Galibier faktisk går, og i de siste svingene til topps veksles det på motvind og medvind. I det vi nærmer oss toppen står matstasjonen klar, og det er tydelig at vi ikke skal over den tradisjonelle toppen, men gjennom tunnelen. Et snøskred har svindlet oss for den siste kilometeren med klatring, ikke at noen klager over det.

Espen kommer kun 250 meter ut av Valloire før hodet sier stopp. Går av sykkelen og vurderer seriøst å ta taxi til hytta. Det blir for dumt, Espen fortsetter. Det går ganske greit første halvdelen gjennom skogen og de litt slakere partiene, men så kommer Tor med Hammeren og slår kraft og lyst ut av Espen. Det regner, en ekstrem motvind slår mot, og beina føles ikke bra. Espen møter Andy fra England, de blir enige om å ta taxi fra Bourg til Alpe d'Huez. Men Espen ser ikke Andy igjen. Inn til enden av dalen og Espen kjøper Coca-Cola fra en liten bod. Deilig. Bare åtte kilometer til toppen. Første fire sykles i labert tempo med et par småpauser for å ta bilder. Espen fyller vann ved en liten hytte. Hodet skriker etter å stoppe. Han bestemmer meg for å gå litt, og bytter på å gå og sykle til toppen. Når han ser en fotograf i grøfta tar han seg likevel sammen og sykler forbi. Endelig på toppen, helt på stålet, sender SMS til Erik og advarer om at alt taler for en DNF.

Ned til Bourg d’Oisans (47 km)

Nedkjøringen fra Galibier er en enkel, men lang affære. Først er det en relativt teknisk og vakker seksjon fram til Lautaret - her er det viktig å lese svingene godt - og deretter en lang og strengt talt kjedelig tråkke-så-fort-du-orker-seksjon ned til Bourg d’Oisans. Det er noen tunneler som må sykles gjennom, hvor det er påbudt med lys - mer for å bli sett enn å faktisk se selv.

Espen kjenner på dødsangsten i et par av de første svingene før Lautaret, og trøster seg med at han ikke fryser like lett som de andre tynnpinnene i feltet. Et stykke nedenfor Lautaret sendes en ny melding til Erik, her blir det definitivt DNF. Espen er likevel med god grunn stolt av å ha syklet tre legendariske fjell. Flaten går sakte, selv om dette er Espens naturlige terreng. Like etter 1830 møter Espen Erik og Eirik i Bourg d’Oisans.

Opp Alpe d’Huez, 1.850 moh (13 km, 1.100 hm)

Alpe d’Huez trenger egentlig ikke mye presentasjon; det er de kanskje mest berømte 14 kilometerne og 21 serpentinsvingene i sykkelverdenen. 1.100 høydemeter skiller bunn og topp. Det som gjør Alpe d’Huez tøft for La Marmotte-deltakerne er at det er dagens fjerde HC-fjell. Når proffene sykler her er det flere hundre tusen tilskuere i løypa som lager liv og røre, og selv om det ikke er riktig like mange når vi amatører sykler La Marmotte er det likevel betydelig mer skrik og skrål enn i Lillehammer under Birken. Dette er syklingens Wembley.

Eriks bein våkner gradvis til live igjen etter å ha vært tilnærmet ubrukelig de siste fem-seks milene. Like etter passeres en danske som kjenner igjen de norske flaggene på sokkene til Erik og prøver å få i gang en prat. “Vi forstår hinanden ikke”. Dansken bestiller 1.000 liter melk av Erik, Erik svarer med “kamelåså” og forlater ham. Gjennom bebyggelsen i Alpe d´Huez spilles det musikk og alle jubles videre til målgang. Med storeskiva trår han i mål og jubler for å endelig ha nådd årets store mål. Merkekravet for gull er 8:13, så 7:24 er godt innenfor. Det er selvfølgelig mulig at 5-10 minutter kunne blitt kuttet med en lettere og bedre sykkel, men c’est la vie - oppreisning etter 2015, mission complete.

SJUKT GLAD: Sånn ser man ut når man tar 793. plass i et sykkelritt!

Eirik opplever at himmelens sluser åpner seg i det han begynner nærmer seg Alpe d’Huez, noe som resulterer i store bekker ispedd drikkeflasker og annet som fosser nedover veien. Publikum leker Tetris under de alt for få paraplyene som finnes, men er flinke til å motivere rytterne som kjemper mot høye stigningsprosenter, kramper og utmattelse på vei opp til enhver klatrers Mekka. Nederlendere ruset på livet sørger for full disco i det syklistene når selve landsbyen, og de siste kreftene brennes bort i det som føltes som en spurt, men som sikkert fremsto mer som en seriespasme av jokking på sykkelen. Fasit er 7:48 og også innenfor gullmerkekravet.

Christian opplever at starten på Alpe d’Huez er brutal, spesielt etter å ha syklet 4.000 høydemeter og 16 mil først. Hans lille rykk før toppen av Galibier kjennes også godt i bena. Christian tikker inn på 8:55.

Nikolas og Martin kjører sammen inn til starten av Alpe d’Huez. Martin føler seg ekstra pigg og tråkker av gårde. Alt som går gjennom hodet til Nikolas er et begrep han lærte på NTNU: "BOHICA", også kjent som “Bend Over, Here It Comes Again”. Det er bare å bite tennene sammen, og legge seg på et jevnt og fint tempo som holder hele veien opp. Heldigvis våkner beina litt mer til live og tempoet økes fra krabbetempo. På slutten øynes en liten spurt for å slå en godt voksen mann som har gitt det han har opp Alpe d’Huez. 640 watt er ikke store spurten, men var nok til å hente ham tre meter før mål. Ekstase! Martin klokker inn på 9:14, Nikolas kommer inn på 9:26. Begge tar snarveien rett til hytta og hver sin varme dusj.

Ingve starter med mål om å komme opp Alpe d’Huez raskere enn 1:10, og to gels og en energibar slukes før stigningen starter. Alt føles bra. Etter to svinger, med 19 gjenstående, er det bom stopp og ambisjonen nedjusteres til å fullføre. Det er hardt og vondt, men når klokka viser 10:12 er Tryvann CKs stolte trønder endelig i mål.  

Erik og Eirik henter Espen rett før bakken. Espen fores opp på Red Bull og sjokolade og får beskjed om å fortelle om dagen. “Aldri igjen” nevnes til å begynne med, men etter to-tre svinger snakkes det om at Espen må stille på nytt og gjennomføre. Kanskje allerede til neste år.

En episk dag er over. I 2017 åpner det seg nye muligheter i Dolomittene, Alpene og Pyreneene - det være seg Maratona dles Dolomites, Tour de Mont Blanc, La Marmotte, l´Étape du Tour, Tour Transalp eller hva annet spennende vi kommer over.

LES OGSÅ: ABC i vintersykling

Resultater, nordmenn i La Marmotte 2016

Navn

Klubb

Tid

Anders Tønsager

Stor-Elvdal SK

07:20:53

Odd Erik Farstad

CK Elverum

07:20:54

Anders Danielsen

CK Elverum

07:21:58

Erik Amit Nordlie

Tryvann CK

07:24:38

Raymond Tønsager

CK Elverum

07:30:13

Eirik Edland Pedersen

Tryvann CK

07:48:56

Frank Johansen

CK Elverum

07:57:27

Magnus Tønsager

(ukjent)

08:10:00

Øistein Tønsager

CK Elverum

08:12:22

Espen Riktor

LIK Cykel

08:28:42

Terje Buflod

CK Elverum

08:34:04

Lars Arvid Nilsen

Statsbygg BIL

08:44:23

Christian Høy

Tryvann CK

08:55:09

Knut Gravdal

Follo SK

08:56:33

Martin Leer Sandstad

Tryvann CK

09:14:33

Stefan Jacobsen

BOC

09:24:52

Nikolas Jansen

Tryvann CK

09:26:14

Troels Skole Hansen

(ukjent)

09:52:57

Terje Sauar

Eiker CK

09:54:14

Ingve Løkken

Tryvann CK

10:12:19

Geir Busterud

Råholt CK

10:17:10

Hans Richard Evensen

CK Elverum

10:28:30

Trond Ericson

BOC

10:46:41

Jonny Johansen

CK Elverum

10:50:06

Kaya Emilie Berge

CK Victoria

10:56:02

Erik Larsen

BOC

10:56:03

Espen Joachim Olsen

Jardar

11:16:18