Hvorfor

Både Alexander og jeg tiltrekkes av hårete mål, gjerne når de er så drøye at den første tanken er “det er ikke mulig”. På Tryvann CKs årsfest før jul i fjor flagget jeg at et av 2016s mål var å sykle opp og ned Tryvann mange, mange ganger på én og samme økt.

Og på spørsmål om hvorfor er svaret vårt “hvorfor ikke”. En slik utfordring passer dessuten godt når man er medlem av nettopp Tryvann CK.

LES OGSÅ: GALSKAP I TRYVANN

Målene

Everesting - opp og ned samme kneik inntil 8.848 høydemeter er nådd - har jeg allerede gjort, så det neste naturlige målet ble opptak til High Rouleurs Society, hvor de har to utfordringer: “The Limit” er for de som klarer 10.000 høydemeter i én og samme økt, uten søvn, og “The Journey” krever 10.000 høydemeter og 40 mil innen 36 timer, søvn inkludert om ønskelig. Begge disse utfordringene vekket interessen vår.

Dermed ble delmålene som følger: (a) evereste, (b) 10.000 høydemeter og som stretch target (c) 40 mil. For oss ville alt over 10.000 høydemeter altså være en bonus.

Vi satte noen enkle regler for gjennomføringen: Vi skal fullføre sammen, vi skal pushe og passe på hverandre, vi skal la hensyn til sikkerhet og helse komme først, og ikke minst skulle vi anse økta for ferdig når behovet for søvn ble presserende. For oss blir å sove og så kjøre på igjen det samme som to økter, og det ville vi ikke ha noe av.

KIRKETID: Alexander Thorsø og Erik Nordlie passerer Holmenkollen kapell i skumringen.

Planen legges

Vi har begge familier og kjenner på tidsklemma daglig. Sesongens største sportslige mål for oss er Jotunheimen Rundt (Alex) og La Marmotte (meg), begge rittene avholdes første helga i juli og vi ønsker å være i form til da. Juli er fastlåst på grunn av sommerferie og å gamble på motivasjon og form i august er nettopp dét - gambling. September og utover er dødfødt for denne typen sykling. Dermed ble mai og juni de aktuelle månedene. Pinsehelgen passet perfekt på grunn av fire dagers fri, hvilket gir fleksibilitet med hensyn til starttidspunkt og tid til å hente seg inn igjen før hverdagen igjen starter opp. 14. - 16. mai ble derfor sirklet inn allerede i desember 2015.

Russefeiring på Tryvann så vi på som en morsom utfordring: Litt ekstra skrål og jubel kunne fungere motiverende, og dessuten er det greit med litt liv. Da kan vi i det minste late som vi er på vei opp Alpe d´Huez under Tour de France. Vi sjekket med Oslo Politikammer; den siste kilometeren opp til Tryvann ville sannsynligvis bli sperret - i så fall var løsningen vår å snu ved Frognerseter og heller kjøre noen flere repetisjoner. Klatringen til Tryvann gir 372 høydemeter mens Frognerseter gir 300 høydemeter, dog på 1.100 færre meters distanse.

Logistikken ble løst ved at vi fikk låne huset til en klubbkamerat som bor ved gressbanen. Der hadde vi reservesykkel, reservehjul, klesskift, mat og drikke stående.

Av klær pakket vi med det vi tenkte ville trengs i en relativt varm mai måned, altså fire-fem skift med vanlige sykkelklær, regnjakke, vanlig jakke, løse ermer og bein, hansker, luer, og så videre. Skifte av klær etter flere timer er alltid godt.

Valg av sykkel var også enkelt: Lett og holdbart, det vil si Cannondale SuperSix med Shimano Dura-Ace gruppesett og hjul, 11-28 bak og 53/39 (Erik) og 52/36 (Alex) bak. I tillegg hadde vi en ekstra SuperSix og et ekstra hjulsett i bakhånd.

Vi bruker begge Garmin Edge 520, og vi lagde egen visning for anledningen: Totalt antall høydemeter, distanse, watt siste 10 sekunder, puls, temperatur, tid, kalorier, batteri og klokkeslett ble de kritiske nøkkeltallene vi skulle holde øye med. For at ikke Garmin-computerne skal gå tom for strøm ble et par powerbanks fra Iiglo kjøpt inn - 3.000 mAh kapasitet holder til et par oppladninger - og testet før start.

For å sikre optimal oppladning la vi oss tidlig hver kveld den siste uka, alhoholforbud ble innført etter påske, og vi styrte unna kaffe 14 dager i forveien for at koffeininntak ville ha maksimal effekt under syklingen.

Etter rådføring med ekspertisen på Norges Idrettshøyskole ved José Areta la vi oss på seriøs karbo-loading; 12-14 gram med karbs per kilo kroppsvekt per dag ble inntatt de to dagene i forveien. I praksis betyr det at vi trøkket i oss 4-5.000 kalorier, og det er mer utfordrende enn det høres ut for. For å nå kalorimålet måtte vi altså spise mer så fort metthetsfølelse avtok. Det er spesielt å avslutte en lunsj på åtte blingser med skinke og ost med tre Snickers-is. Å si at vi var matleie fredag 13. mai er en underdrivelse.

Vi regnet med å brenne cirka 5-600 kalorier per time under syklingen. Kroppen klarer ifølge ekspertene på NIH ikke å ta til seg særlig mer enn 60-70 gram kalorier per time, altså rundt 240-280 kalorier i timen. Kombinert med matleihet var det altså viktig å ha mye næring i kroppen fra start samt få i seg mest mulig næring per tygg og svelg underveis.

KALORIKASSE: Winforce, Cola, Red Bull, Farris, smertestillende, kjeks og nøtter. "Fat camp" får en ny betydning når man skal opp Tryvann noen ganger!

Matpakken for pausene ble formidabel: 36 blingser (skinke/ost, Hapå, Nugatti), to liter Farris, tre liter Coca-Cola, blåbærsaft, fire bokser Red Bull, to liter Litago, 12 pakker Vestlandslefser, diverse kjeks og kanelboller, spekeskinke, to poser nøtteblanding og en pose med Snickers-sjokolade. I tillegg til dette var intensjonen å bestille take-away til middag og eventuelt frokostbuffet på Holmenkollen Hotell søndag morgen. Greit å ha mulighet for variasjon.

På selve sykkelsetet inntok vi næring i form av hjemmelagde riskaker (Velochef-oppskriften) samt Winforce-produkter. Etter å ha prøvd mye forskjellig sportsernæring er Winforce det som av erfaring har fungert best; høy næringstetthet og magen har aldri protestert. I drikkeflaskene hadde vi da Winforce Carbo Basic Plus, og i lommene hadde vi Ultra Energy Complex-gels og Booster koffeinshots til når Ole Lukkøye melder seg.

Planen var å kjøre syv repetisjoner, 15 minutter pause, deretter fem repetisjoner, så nye 15 minutter pause, og deretter fire og fire drag med 15 minutters pauser mellom hver - bortsett fra en 45 minutters middagspause på kvelden og eventuelt 45 minutters frokost søndag morgen om vi kom så langt.

Yr.no ble flittig besøkt, og selv om vi med glede registrerte at det ikke var meldt regn tydet alt på at vi måtte regne med til dels kraftig motvind gjennom hele turen opp til Tryvann.

BLINGSEFESTIVAL: Totalt ble 36 brødskiver smørt med skinke, ost, Nugatti, peanøttsmør og Hapå. Det meste ble også konsumert i løpet av økta.

Gjennomføringen

Vekking 0445. Når jeg stilte meg på badevekta noen timer før start viste displayet 68,9 kilo, altså over halvannen kilo mer enn for et par dager siden. Karboloading - check.

0515 henter jeg Alexander og elbilen freser til Oslo. Vi bærer inn mat og drikke fra bilen, tar en kjapp kontroll på at klesvalget virker riktig, at pulsbelte og wattmåler snakker med Garmin-enhetene våre og fyller drikkeflaskene og baklommene med næring. 0620 trykker vi “start” og en lang dag på sykkelen er omsider i gang.

Tryvann 1-8: Kl. 0620-1100. 90 km, 3.000 høydemeter.

Vi starter med shorts, trøye, vest, løse ermer og hansker. Det er kaldt, men mai har vært varm så langt og vi tror det skal bli varmere utover dagen. Lagkamerat Ingve Løkken møter oss ved Matkroken; han holder løftet om å være med på de første syv dragene.

På første drag opp bruker Alexander og jeg litt tid på å finne riktig intensitet. Målet er rundt 200-225 watt og en tid rundt 25 minutter. Nordavinden er overraskende sur og utfordrende, heldigvis har Ingve ofret seg som vindskjold. Første drag ender opp på 26:18 og 223 watt. De neste repetisjonene går unna på et blunk selv om vi holder igjen mye, tiden flyr når man har det moro. Vi bruker 1-2 minutter mer enn budsjettert opp hver gang, men tjener igjen 2-3 minutter på hver tid ned. Alt i alt er vi i rute.

I halv åtte-draget triller en fjong dame i 40-årene på sin nette trillekoffert nedover gangfeltet ved Midtstuen. Dette synet er så malplassert - hvorfor tar hun ikke Porschen sin? - at vi kun kan konkludere med at det har foregått et trekantdrama i Kollen i natt med negativt utfall; damen er stemt ut av huset. Skilsmisseadvokatene kan glede seg til oppdrag over helgen.

På vei ned forbi Holmenkollen kommer det en kar i norsk landslagsdrakt i en vanvittig fart opp mot oss. Hvilken dust er det som bruker elsykkel og de norske farger slik, tenker vi, før Cervelo S5’en avslører at det er EBH som tar et lite magadrag. Så fort i motbakke som han kom tror vi ikke at vi har vært i fritt fall engang.

Vi planla egentlig med pause etter syv drag, men vi klokker én til før vi stikker tilbake til huset for påfyll. Dette går jo så lett! Kjetil Farup, Terje Vigdal og Alexander Ottesen fra TCK møter oss og blir med på siste draget før pause. Utrolig hyggelig med følge!

DIGG: Når man sykler Tryvann så sakte som 25-26 minutter per gang er det enkelt å holde praten i gang. Intelligent prat, derimot, var det nok langt mellom.

20 min pause, kl. 1100-1120, med selskap.

Første pause går fort, og vi er tydeligvis sulte. Jeg rekker å dunke ned seks brødskiver med skinke og ost samt en halvliter Cola på 10 minutter og bruker de neste 10 minuttene på å fabulere om Alpe d´Huez. Pausetiden går fort, vi bruker fem minutter mer enn planlagt. Prosjektleder-genet i meg får mild panikk.

Tryvann 9-12: Kl. 1120-1320. 135 km, 4.500 høydemeter.

Lagkompisene Christian Høy og Andreas Ungersnes slenger seg med, de skal “Galdhøpigge” Tryvann - det vil si syv repetisjoner, tilsvarende 2.604 høydemeter. De har allerede gjennomført tre og blir med på de neste fire.

Herr Ottesen legger seg foran på 11. draget opp, og vi kommer et godt stykke ned på 24-tallet. Det koster for mye watt i forhold til budsjettet vårt, og vi bestemmer oss for å roe ned intensiteten noe på neste drag.

En annen som helt sikkert produserer mer watt enn oss, i alle fall i bicepsene, er Marit Bjørgen. Både hun og Fred Børre er i rulleskiløypa ved Midtstuen, førstnevnte gir jernet mens sistnevnte sørger for at lille Marius i barnevogna lærer riktig teknikk fra tidlig alder.

Noen frivillige rydder opp i rotet i grøftene etter russen, men de virker minst like opptatt av å lese russekortene høyt for hverandre. Vi setter pris på underholdningen, men setter selvfølgelig et spørsmålstegn ved arbeidsmoralen. Blir ikke ryddig av slikt!

Russen begynner etter hvert å stikke de trøtte trynene sine ut av teltene og russebilene sine. Alexander og jeg snakker om å lage en russe-utgave av NRK P3s Juntafil, for her må det være mye interessant å ta tak i for den nysgjerrige reporter. Etter hvert som vi snakker om temaet går det opp for oss at vi er så politisk ukorrekte at vi maks hadde fått fem minutters sendetid før NRK ble klaget inn til en eller annen nemd.

Espen Olsen fra klubben tar med seg sønnene sine for å komme og heie på oss på vei opp, og det er veldig motiverende.

20 min pause, kl. 1320-1340.

En ting som overrasker oss er hvor fort tiden går - selv om vi nå har holdt på i godt over seks timer er vi hverken slitne eller lei syklingen. Vi er faktisk egentlig ikke sulte engang, men vi får i oss noen blingser og litt spekeskinke for sikkerhets skyld. Dette er ikke en slankeleir, tross alt.

Tryvann 13-14, kl. 1340-1450. 160 km, 5.250 høydemeter.

På vei forbi Ankerveien kommer det en iøyefallende sprek dame på rulleski nedover, med strake armer til siden. Når den rullende sjøstjerna nærmer seg ser vi at det er Therese Johaug som er på vei ned fra Besserud i en formidabel fart. Langrennseliten, de er gærne.

Alexander setter endelig ny rekord for antall høydemeter på en og samme tur - den forrige var fra Jotunheimen Rundt i fjor. Men vi er knapt i gang!

En kar i full Merida-mundur og temposykkel møter oss til stadighet; er det en annen kar ute på sykkel med et perverst behov for å evereste Tryvann på temposykkel, eller hva skjer?

Vi observerer at kapitalismens klamme hånd herjer på Tryvann; på den ene siden selges hamburgere, pølser og det hittil ukjente produktet baugette - her er det mulig at produsenten av plakater glemte å kjøre stavekontroll - og på den andre siden selges det karbohydrater. Potetbaker’n trader bakte poteter til 95 kroner stykk. Dette må jo være ekstremt god butikk, råvarer inn til 5 kroner og ut igjen til 95. Vi er begge for sløve til å regne ut hvor mye fortjeneste potetpusheren sitter igjen med, men konkluderer med at han bør ha sikret pensjonen etter russefeiringen er over.

Trippel is-espresso på 7Eleven for Erik, kl. 1450-1500.

Jeg begynner å bli veldig trøtt på det 14. draget opp. Løsningen blir å stikke innom Shell i bunnen av bakken for å ta en trippel espresso iskaffe - nå kan kaffeabstinensene endelig ta slutt!

PITSTOP: Etter 14 drag måtte vi stoppe for litt koffeinbasert påfyll. Alexander og jeg var enige om at vi har POCers fine hjelmer.

Tryvann 15-16, kl. 1500-1615. 185 km, 6.000 høydemeter.

Biltrafikken tar seg opp, og vi velger å legge oss på én linje heller en å sykle to og to. Etter et titalls turer opp og ned Tryvann kan vi slå fast at den mest aggressive biltrafikken langs segmentet er fra avkjøringen ned til Ankerveien opp til Besserud, og fra Holmenkollen Skianlegg opp til avkjøringen til Voksenkollen. Alexander og jeg er imidlertid uenige om det er BMW’er eller Audi’er som er de verste.

I teorien skal dette være det varmeste tidspunktet på dagen, men de løse ermene er fortsatt på og vi setter pris på hansker med lange fingre. Hvor ble det av den varme sola fra forrige uke? Vi trøster oss likevel med at vinden har lagt seg litt og at vi ligger på 26 minutter per drag.

Beina kjennes fortsatt uforskammet bra ut. Alexander velger å sitte stødig på setet sitt mens Jeg inntar en Mike Cotty-aktig “stå og trå”-stil. Nå begynner vi å bli mektig lei den helvetes kabelbeskytteren ved Tryvann; 5 centimeter med 90% stigning krever sin mann. Heldigvis har vi perfeksjonert hvordan vi hopper over gjenstanden på vei ned igjen.

30 min pause, kl. 1615-1645.

Pausen varer dobbelt så lenge som planlagt, til dels grunnet at magen er misfornøyd med matinntaket. Det er imidlertid ikke verre enn at vi får klemt ned fire-fem vestlandslefser mens vi lader opp Garmin’ene våre.

BLODOMLØP: Alexander legger beina høyt, jeg legger Garminen til lading.

Tryvann 17-18 + Frognerseter 1-2, kl. 1645-1915. 225 km, 7.600 høydemeter.

Erik Bohman, kjent for finaledeltakelse i Klatrekongen i 2014, hiver seg med oss når vi har igjen tre repetisjoner før middag. Han forteller at vi kan forvente mer motvind utover kvelden.

Jeg spør hva middagsmenyen består av - Alexander er keen på Dolly’s. Kjapp hoderegning tilsier at vi vil være ferdig med fire drag cirka 1930, så vi ringer Dolly’s og bestiller ett stykk stor “Sult” levert klokken 1940. Kanskje ikke den beste maten på en slik dag, men nå er forbrenningen godt i gang og om du hiver høykvalitetsved eller råtten sagflis i peisen spiller ingen rolle - alt brenner opp.

Ottesen er fornøyd med 10 repetisjoner, bekrefter at han skal evereste en eller annen bakke senere i år, og stikker hjem.

På det tredje draget opp til Tryvann kommer sikkerhetsvakten Shaz og nekter oss opp den siste kilometeren til Tryvann. Det er russefest der oppe, må vite. Han spør hvor lenge vi har tenkt å holde på og vi svarer at det blir lengre enn russen skal feste. Han tror vi er gal, ler høflig og sier at porten åpner ikke igjen før søndag klokka 15. Vi skåler med en Winforce Booster med Cola-/lime-smak og stuper ned igjen. Vi trenger altså 19 mil, eller 21 repetisjoner til Frognerseter, for å nå målet om 40 mil. Easy peasy, sier Alexander.

Jan Ingvoldstad, en annen klubbkompis, stiller seg under en bro ved Kollen og knipser bilder av oss og plutselig er Espen Olsen tilbake, denne gangen uten barna men med sykkel. Han blir med på et par drag før middag. Og passende nok begynner det selvfølgelig å regne akkurat nå klokka slår 1920 - Yr hadde jo ikke meldt regn, så dette var perfekt - og vi stikker inn for å ta imot Dolly’s.

Middag, kl. 1915-2045.

Vi kommer inn døra, skifter klær og finner fram det varmeste vi har for kvelden. Base layer, trøye, jakke, varme bukser, løse bein, lue, hansker og hals legges frem.

Dolly’s leverer pizzaen 30 minutters forsinkelse, men det gjør lite: Ute regner det kraftig og vi tenker at det er like greit at vi er inne til det klarner; kjipt om klærne tiltenkt natta blir våte og kalde, tross alt. “Sult”-pizzaen smaker sjukt godt.

SULT: Du skjønner ikke hvor sulten du er før du har everestet.

Frognerseter 3-6, kl. 2045-2300. 262 km, 8.900 høydemeter.

På andre draget opp etter middag møter vi på Henrik Alpers som ivrig fotograferer oss og gjennomfører et raskt intervju ved Frognerseteren. Her blir det sagt mye rart og de eneste guttene som er mer høye på seg selv enn oss er nok russeguttene i skogkanten. Vi føler oss sterke, friske og varme - faktisk så varme at vi diskuterer om vi har tatt på for mye tøy - og er skråsikre på at de siste 120 kilometerne til 40 mil ikke vil være noe problem.

Vi jinxet nok oss selv da vi snakket med Alpers: På de neste par dragene faller temperaturen drastisk - ned til frysepunktet - og motvinden fra nord tiltar kraftig. Plutselig angrer vi ikke på bekledningen lengre. Dessuten senker mørket seg og vi oppdager at gatebelysningen i den småsvingete, uoversiktlige veien mellom Besserud og Holmenkollen Restaurant ikke fungerer. Våre mørke solbriller er for mørke nå, og vi vender tilbake til huset for et lite skifte.

60 min pause, kl. 2300-0000.

Den tiltenkt korte pausen blir en hel time. Vi prøver å få igjen varmen i kroppen, drikker kaffe, godter oss over at delmål (a) everesting er i boks (dog ikke helt etter definisjonen ettersom vi ikke har kjørt samme segment tilstrekkelig antall ganger) og romstrerer i baggen etter mer varme klær. Pokker ta Yr som ikke meldte så kaldt som det nå faktisk blir, hadde vi visst dette ville vi selvfølgelig tatt med vinterbuksene og tykke jakker.

Mine Oakley Livestrong-briller med gult glass får en ny vår; linsene fungerer meget godt i mørket og stilpoliti-representatene er for langt nedi IPA’ene sine til å bry seg om slike estetiske brudd.

Med 15 repetisjoner igjen til 40 mil bestemmer vi oss for å bryte opp resten i 3-3-4-5 med korte pauser imellom, slik at vi tar korte økter i kulda og får mer tid ute når lys og varme er tilbake. Vi gratulerer hverandre med meget godt tenkt og planlagt og stikker ut igjen med nytt mot.

Frognerseter 7-8, kl. 0000-0115. 280 km, 9.300 høydemeter.

Trafikken opp til Tryvann blir mer og mer tett. Vi bestemmer oss for å ta fortauet når råtne russebusser harker seg opp; hvem vet hvilken tilstand deres sjåfører er i. Spesielt er kilometeren fra Besserud opp til restauranten kjempeskummel. Hvorfor fungerer ikke gatebelysningen akkurat her? Er det dette skattepenga våre går til? Negliserer byregjeringa denne viktige veistrekningen?

Beina fungerer helt fint, men det er mørkt, kaldt og trafikken er tiltagende ekkel. Etter to drag kjenner vi begge litt på trøttheten og bestemmer oss for en kaffe på 7-Eleven ved gressbanen. Vi har tross alt hele natten på 40 mil om vi vil.

30 min pause, Kaffe på 7-Eleven, kl. 0115-0145.

65 kroner for to store dispenserkaffe. Sjeldent har kaffe vært verdt hver eneste krone. Nå har Alexander og jeg drukket Cola, Red Bull, sportsdrikke, koffeinshots og masse kaffe - neste steg er kaffe tilsatt betydelige mengder sukker. Kaffesirupen piffer opp og varmer. Vi ser på den småfulle russen som spiser pølser og tenker “for en gjeng”. Russen ser på to dritslitne karer i tights som drikker kaffe med poser under øynene og tenker sikkert også “for en gjeng”. Vi innser at 40 mil kan bli drøyt om trøtthetsfølelsen ikke gir seg.

Frognerseter 9-10, kl. 0145-0305. 300 km, 10.000 høydemeter.

Det er iskaldt å tråkke ut av 7-Eleven igjen. Her har jeg på meg Rapha til en halv formue, men et par varme hansker har jeg ikke vett til å kle på meg. Nå er det tydeligvis avtalt at mange foreldre skal hente russe-kidsa på Tryvann, i alle fall basert på konvoien av familiebiler som raser opp til Tryvann i høy fart. Og det er sikkert de færreste bilister som forventer to syklister på vei til Tryvann midt på natta. Vi velger å sykle på de til dels råtne fortauene av hensyn til egen sikkerhet.

Alexander sliter ekstra med søvnbehovet og jeg kunne tenkt meg å hvile øynene litt selv. Vi begynner å fortelle hverandre vitser for å holde det gående. “Hva er Norges mest nysgjerrige fugl?” spør jeg. Alexander vet ikke. “Måse” sier jeg. Vi knegger litt. Så spør Alexander “hvilket dyr i jungelen utøver mest drikkepress?”, og etter litt tenking fra min side kommer svaret: “Tarantella!” Vi ler godt. Dette er nivået vi har sunket til.

På 10. draget opp sovner Alexander nesten regelrett ved Midtstuen og vi tar en pust i bakken. Jeg kjenner at Ole Lukkøye er på hjulet mitt også. Det rare er at beina er egentlig helt fine. Hadde det vært mulig ville vi sovet og syklet. Når vi omsider kommer opp til Frognerseter mottas vi av en happy russejente som hyler “hæh, sykkel-lister her? Nååå?”. Vi tar to Winforce Boosts hver og blir enige om å ta en fot i bakken når vi kommer ned til huset igjen. En drita full russegutt sjangler bort til oss og roper “syklister ass, jæææævla try hards! TRYYY HAAAARDS!” Vi vet ikke hvordan vi skal reagere på denne kommentaren og stikker før noe dumt skjer. På vei ned begynner vi å rope og synge til hverandre for å være sikre på at vi ikke sovner; vi ser begge litt i kryss.

Vel inne i hus etter 10. draget sjekker vi Yr. Det er minst tre timer til temperaturen stiger over null, og sola kommer ikke på et par timer ennå. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å avslutte turen så fort vi måtte sove, så vi sitter oppe i en halvtime og diskuterer om vi skal gi oss eller ikke. 11 turer til opp til Frognerseter gjenstår, det er cirka fem timer til med sykling netto. Vi har tross alt klart over 10.000 høydemeter.

Å sitte inne, våkne, i et par timer mens vi venter på at det skal bli bedre forhold høres idiotisk ut. Å sykle ute i den trafikken høres enda mer idiotisk ut.

Jeg spør Alexander om han føler seg mer eller mindre trøtt nå enn da vi kom inn døra. Et sløvt, langt blikk senere kommer svaret: “Betydelig verre.” Jeg tenker at enten kan vi dra ut og gamble på at vi ikke havner i en ambulanse, eller så setter vi en strek her og nå.

Jeg spør: “Er vi stolte av hva vi har gjort? Vil vi angre om vi går oss?” Vi tenker i noen minutter og konkluderer med at vi er stolte av prestasjonen, og at vi ville angret mer om vi endte økta på legevakta enn om vi gir oss nå.

0330 laster vi opp økta på Strava, legger vi oss på sofaen og sovner umiddelbart. 15:45 timer i bevegelse, 300 kilometer, 10.112 høydemeter, 9.100 kalorier forbrent og en TSS på 695 er fasit.

Fire timer senere våkner vi av solskinn og at greinene på trærne står rett ut av nordavinen. Når jeg stiller meg på badevekta viser vekta 67,2 kilo. På 24 timer har jeg altså gått ned 1,7 kilo netto på tross av formidabelt matinntak. Det sier vel det meste.

DÆVVE: Sånn ser altså to normalt oppegående karer ut når trøttheten tar knekken på dem.

Hva vi lærte

Everesting og flere tusen høydemeter med sykling er ikke for alle, men for de som tennes av slike påfunn er det noen lærdommer som kan være greit å ta med seg:

Hva som gikk til skogs

Mai er et dårlig tidspunkt. En litt lysere og ikke minst betydelig varmere natt kunne utgjort en stor forskjell for oss. Muligens blåser det også mindre nærmere sommeren? Det flotte været vi hadde tidlig i mai i år fikk vi i alle fall ikke. Juni, juli eller tidlig august ville vært bedre.

Kulde og motvind tærer på. Den kraftige nordavinden kostet oss 1-2 minutter hver gang, og kanskje også en del watt. Kombinert med lav temperatur på natta gikk det med mye unødvendige krefter.

Vi burde startet tidligere enn 0620. Hadde vi startet noen timer før ville vi gjort unna flere mil og høydemeter før natta og den uunngåelige trøttheten inntraff.

Nattesykling er ikke skummelt, ei heller utgjorde russen noen trussel i seg selv, men vi ble tatt på senga av hvor mye trafikk det var opp til Tryvann på natta. Vi trodde russen ville døgne på Tryvann og ble tatt på senga av hvor mange biler som kjørte opp og ned. Kombinert med nattemørket ble det rett og slett skummelt å sykle.

Pausene ble for lange, vi kunne lett spart inn et par timer og hentet inn kanskje 40-50 kilometer og 1.500-2.000 hyødemeter. Vi skulle vært flinkere til å innta mat og drikke på sykkelsetet og heller bare etterfylle lommer og flasker.

Hva som gikk bra

Det er viktig å legge en god plan for gjennomføring, særlig når det gjelder matinntak og logistikk. Alexander og jeg traff bra på planleggingen; selv om vi avvek en del fra planen hadde vi en rød tråd vi kunne følge.

Karboloading funket! Vi følte oss tjukke og dvaske av all maten vi proppet i oss 48 timer før start, men til gjengjeld gikk vi aldri i kjelleren og inntak av ernæring underveis fungerte. Og viktigst av alt: Alle overflødige gram var borte igjen etter endt økt.

Å sykle flere sammen skaper trygghet. At vi to holdt et øye med hverandre da det var som mørkest og mest skummelt var betryggende, og det er lettere å motivere hverandre. Og når man begynner å grave ned i kjelleren etter 10-15 timer er det mange rare tanker som kan krype i hodet - spesielt negative av typen “skal vi ikke gi oss nå” - men det opplevde hverken Alexander eller jeg nå, hvilket vi tilskriver at vi hadde selskap av hverandre.

Hjelperyttere motiverer. Det er stor motivasjon og moro i at kompiser og lagkamerater slår følge hele eller deler av veien, og småpraten bryter opp i ensformigheten.

Oppsummering

Vi føler at vi har runda Tryvann nå. Det skulle vært moro med 40 mil og flere høydemeter, men det handler også om å gi seg mens leken er god. 10k høydemeter kan ingen klage på, og det var summen av flere faktorer som gjorde at vi satte en strek når vi gjorde det. Kulda burde vi vært mer forberedt på, mørket skapte usikre forhold, den tunge biltrafikken gjorde forholdene skumle, men verst av alt var trøttheten. I kombinasjon vurderte vi dette som grunner nok til å gi oss. Heldigvis er det mange muligheter til flere drøye økter av denne typen.

Les også: Test av elsykler til hverdags

Les også: Elsykkel fra Diamant

Les også: Siste nytt om landeveissykling