Cape Town Cycle Tour i Sør-Afrika er verdens største sykkelritt

«Will done, Norway, will done!» Noen tilskuere i Wynberg Hill skjønner tydeligvis ett og annet norsk ord, eller så har jeg et flagg på hjelmen jeg ikke kan huske å ha. Det er godt spottet, for jeg er pakket inn med hundrevis av andre, i alle tenkelige farger og fasonger. Klokken er knapt ni, men det er allikevel varmt, selv om det er høst på den sørlige halvkule. Jeg tar en stor slurk vann. Og litt vann i nakken. 

– Eeyeeh? Don't let it go to waste, we're short on that stuff, sier en røsslig syklist ved siden av meg. Han sikter til den pågående vannkrisen. 

Wynberg Hill kommer etter snaue 15 kilometer. De raskeste sklir over bakken, mitt felt knirker sakte over.

Ut på flatene er det spredning igjen, grupper er spredd i full bredde på motorveien. Jeg kan se til øst og til vest så langt øyet rekker. Lave fjellkonturer til høyre, hav og horisont til venstre. Men vent! Hvilken side av veien kjører de på i Sør-Afrika igjen? Det er da høyrekjøring i Sør-Afrika? Eller heter det venstrekjøring? Det er i hvertfall motsatt av Norge, og der kommer det søren meg en, ehh, golfbil?! I et kort øyeblikk har jeg glemt at absolutt hele rittet går på stengte veier. En dag i året stenger regionen 109 kilometer med svært trafikkert vei for verdens største sykkelritt. Akkrat nå har vi 20 meter bred motorvei for oss selv, og en kraftig medvind! Euforiske ryttere ligger hver for seg og tråkker lett i 50 km/t. Trolig 60, eller kanskje 70, når de forteller hjemme hvordan det var.

Les også: Eventyrsykling i Oman

Langt foran meg i løypa ligger kompisen min Martin Hoff. Han har ambisjoner om å vinne aldersklassen sin. Han forteller fra samme strekning:

– Jeg ligger i et felt med et par hundre andre, og jeg har ligget topp fem hele veien. Dette går veldig lett, sist jeg kjørte for noen år siden var jeg defensiv og lå bakerst. Jeg ser hele motorveien foran meg, så jeg får med meg litt mer av stemningen av tusenvis som står og heier. Det er pussig hvor mange av syklistene som er hvite, sammenlignet med hvor stor del av befolkningen som er svarte, det er ikke tvil om at sykling er en hvit sport, det er en high end ting å drive med. Jeg synes det er litt trist med Dimension Data-laget, de har nesten gitt opp satsingen med å ha gode ryttere fra andre afrikanske land. Det kan virke som de har lagt den strategien på hylla. Men følelsen min er uansett bedre enn sist jeg var her. 

Cape Town Cycle Tour er verdens største ritt med tidtaging, og arrangøren legger veldig vekt på dette med tidtagingen. Betyr det at det finnes ritt med 40000 deltagere der en ikke tar tiden? I 2018 er det 36000 deltagere som skal sykle den snaut 11 mil lange ruten ved Kapp det gode håp. Når 36000 mennesker befinner seg på ett og samme sted, er det ikke uvanlig at noen dør i løpet av dagen. I år skal tre personer miste livet. Én vil dø av hjertefeil, én vil miste livet som følge av skader påført av en massevelt, noe som faktisk skjer veldig sjelden, mens det tredje dødsfallet vil vi finne i form av nok en hjertesvikt, dog hos en eldre løypevakt fra Rotary. Om alle 36000 deltagerne skulle ligget på hjul med samme margin som proffene, ville slangen med syklister vært 66,6 kilometer lang.

Les også: Stisykling på Gran Canaria

«Apartheid ble avskaffet i 1994, men jeg kjente raseskillet på kroppen når ti fargede plukket søppel langs løypen mens en hvit mann pekte.»

Da jeg og Martin Hoff sto opp klokken fem var det allerede et yrende liv i gatene. Delvis på grunn av verdens største sykkelritt, mye også fordi den i hovedsak svarte delen av befolkningen legger seg og står opp med solen. Apartheid ble avskaffet i 1994, men jeg kjente raseskillet på kroppen når ti fargede plukket søppel langs løypen mens en hvit mann pekte. Bare smak på ordet – raseskille – det finnes fortsatt, som om hudfargen på mennesker gjør at vi defineres som forskjellige skapninger.

Klokken 05.15 feide vi avgårde fra huset i Camps Bay, 15 kilometer fra start. Martin måtte rekke starten til M40-49, jeg skulle bare heie. Den lett gjenkjennelige fjelltoppen Lions Head fikk så vidt solen i øynene da startskuddet til Martin gikk. Minutter tidligere hadde proffene kjørt. I Cape Town skal de raskeste gjøre opp om seieren før de fleste har stått opp.

Nå har jeg vært ute i løypa i litt over en time. Vi tar av fra motorveien, og knekker mot stranden og surfeparadiset Muizenberg. 

– Life's good, jaah? sier en sørafrikaner på siden av meg. Han ser sprek ut, og virker å ville knytte et slags brorskap med andre sprekinger i useedet pulje. 

– Will done, svarer jeg i et forsøk på å være imøtekommende. 

– Will done, sier han og himler med øynene, før han sykler fra meg. 

Jeg nærmer meg etterhvert vendepunktet i løypen, Smitwinkels Bay. Jeg skal krysse halvøya fra øst til vest, der både terrenget og været skal være røffere. Det er grønt og frodig rundt meg. 

– Reeeegn!!! 

Folk skvetter ut av sitt personlige syredrama når det høres ut som om noen har funnet gull. 

– Det regner! Det regner! sier jeg. 

– Det er bare sjøsprøyt. Det er bare havet, sier en omfangsrik sørafrikaner. 

– Will done, champ, sier jeg. 

– Will done, svarer han og smiler. Denne gangen funket det.

Les også: Vår test av eventyrsykler

Cape Town er i krise akkurat nå. Det har ikke regnet her på måneder, og det har regnet så lite her de siste årene at byen har skrudd av deler av vannforsyningen. Da vi spiste ute i går fikk vi ikke en gang vaske hendene på do. I stedet sto det en antibac på vasken med en lapp som beklaget situasjonen. Byens innbyggere får ikke lov til å bruke mer enn 50 liter vann daglig. I så godt som samtlige hjem står det baljer i ethvert dusjhjørne, slik at du kan bruke spillvannet til å skylle ned i do. Akkurat nå er byen bare uker unna det myndighetene kaller «Day Zero». Det er den dagen byens vannforsyning vil bli skrudd helt av. Kommer det ikke regn vil det daglige nivået fra denne dagen begrenses til 25 liter per person, og vannmengden vil i så tilfelle distribueres av det offentlige fra ulike hentepunkter.

Men store deler av Cape Towns befolkning vil aldri ha, eller har aldri hatt, tilgang på 50 liter vann om dagen. I tusenvis av adresseløse blikkskur under innflygningen til Cape Town, eller i andre av byens fattige townships, handler det heller om et par liter per person i døgnet, om det i det hele tatt er så mye. Vannmangelens ironi opplevdes komplett i går, da jeg verken dusjet eller trakk ned på rommet – slik oppfordringene fra myndighetene gikk ut på. Så kom vaskehjelpene. Fire i tallet og svarte i huden, det gikk minst 50 liter på å vaske dusjen og doen. Minst. «Det er sånn vi har fått beskjed om å gjøre det», var forklaringen. Myndighetenes oppfordringer virket å ha langt mindre å si enn hva husets eier hadde forklart.

Raseskille?

Martin har reist jorden rundt hele livet. Han har delvis vokst opp på jordomseiling. Han forteller:

– Jeg har en ganske divers bakgrunn, da jeg var barn var jeg den eneste hvite i klassen i Karibia. Jeg gikk sammen med 30 svarte, og synes det var helt normalt. Senere bodde vi et halvt år i Durban, og da gikk jeg på en «all white school» under apartheidregimet. Jeg har opplevd begge ytterpunktene som barn, og jeg har reist mye. Sør-Afrika er ikke unikt i den grad at det er stor forskjell på rik og fattig, dessverre.

«Hey, fløtt deg! Kjører du tregt holder du deg til venstre, kjører du fort til høyre. Vanskelig å forstå eller?!»

Ved toppen av Klipfontein får jeg igjen vinden i ryggen. Hele feltet raser nordvestover mot Scarborough. Satan, det blåser her ute! Hvordan noen kan ha seilt rundt her allerede på 1400-tallet er meg en gåte. 

– Hey, fløtt deg! Kjører du tregt holder du deg til venstre, kjører du fort til høyre. Vanskelig å forstå eller?! smeller det fra en lokal deltager. 

– Sorry, vi har høyrekjøring i Norge, svarer jeg, mens han gestikulerer at jeg er en dust. Men det er søren så vanskelig å omstille hodet til denne venstresyklingen.

Les også: Slik pakker du sykkelen i pappeske

Kystterrenget blir villere ned mot vestkysten, og igjen kjenner jeg sjøsprøyten. Veien er smal og asfalten grov. Ikke en eneste stabbestein er av samme størrelse, ei heller avstanden dem i mellom. Ved Kommetjie følger ikke veien lenger vannkanten, den går rundt et stort våtmarksområde. Ned mot vannet ligger store og flotte hus, de har gitter og piggtråd, væpnede vakter på speed dial og strømførende porter. Begynner det å brenne er det gode sjanser for ikke å komme seg ut av et hus som er laget for at ingen skal komme inn. Til bilene tusler det i hovedsak hvite. Ut av Kommetjie, vekk fra utsikten, går turens eneste strekning gjennom fattige strøk. Langt fra en av de fattigste, like fullt langt utenfor manges komfortgrense. Området består av treetasjes murblokker og små murhus på cirka 20 kvadrat. Langs den fattige delen av Kommetjie Road hvirvler det støv og søppel, og de fleste går langs veien.

«Jeg gir gass langs en av verdens vakreste kystlinjer, takk gud at hele ruta er stengt, for jeg aner fortsatt ikke hvilken side av veien bilene ville kommet på.»

Feltet, eller den rullende mølja som jeg nå kaller den, vralter videre som en tykk orm. Jeg runder hjørnet på Chapman's Peak Drive, og Voilá! 

Det jeg kom for. Akkurat det jeg kom for. Skyene bryter i det asfalten blir bedre. Veien stiger meter for meter i perfekt helling, samtidig som de neste 150 høydemetrene er noe av det mer spektakulære du kan sykle i denne verden. Chapman’s Peak Drive hviler delvis på en hylle i terrenget, men aller helst er det en gallerivei som delvis går under et overheng. Det er en slik bakke der det er umulig å sitte rolig å trå, så jeg står på storskiva som om det var det siste jeg skulle ha gjort. Store stålkonstruksjoner i fjellsiden gjør at jeg ikke får steinmasser i hodet. Ut mot vest kjenner jeg det endeløse havet formelig ulme der ute. Tusenvis av skip har gått ned utenfor halvøya som nå leverer sine siste kulisser for dagen, for selv om Kapp det gode håp ikke er det sydligste punktet, er det like fullt der strømmer fra Atlanterhavet og Det indiske hav møtes.

Les også: Sykling på Mallorca

Jeg lurer på hvordan det har gått med Martin i bakken. Han forteller:

– Den første bakken i løpet er Smitswinkel, og da vi syklet der kunne vi se feltet fra M30-39, som startet fem minutter før oss. Jeg og en kar fra Belgia støtet fra feltet og tettet luka til gruppen foran. Dette er en drømmesituasjon. Om det holder, er jeg garantert å vinne puljen min. Jeg husker fra tidligere år at det blir sprekk i bakkene, så det er viktig å ligge foran. Det gikk kanskje 20 minutter fra Smitswinkel til jeg kom meg foran i feltet i 30-39, der jeg ligger nå. Endelig ligger jeg helt fremst, i tredjeposisjon. Vi skal over «Little Chappies», en kort bakke med rask nedkjøring før selve Chapman's Peak Drive. Jeg ligger tett på hjulet foran meg. Når han reiser seg for å starte på klatringen kaster han sykkelen bakover, man er jo vant til det, men han er veldig kontant.

Han klipper forhjulet mitt. Det er litt tilfeldig, jeg forventer ikke dette. Plutselig ligger jeg i bakken. Jeg får panikk, her har jeg trent i hele vinter for å være med på det første løpet. Det eneste jeg tenker er å komme på sykkelen igjen. Men både forhjulet og bakhjulet – et sett Specialized Roval som koster en formue – er sprukket. De som kom bakfra kjørte over meg. Jeg prøver å sykle, men forhjulet er så bøyd at dekket eksploderer, det subber i ramma. Jeg står midt i Chapman's Peak Drive. Den mest ikoniske bakken, den mest ikoniske utsikten. Jeg ser drømmeposisjonen seile oppover, det er ikke langt unna at jeg pælmer sykkelen over kanten. Jeg må gå videre. 

Chapman's Peak Drive var det visuelle høydepunktet, men det er i bakken som heter Suikerbossie det er liv. De afrikanske rytmene og klesdraktene til tilskuerne gjør at jeg skulle tro jeg var i en verden fra Zwift, men dette er så ekte som det kan få blitt. 

– Hey, skål! roper en tilskuer. 

Jeg snapper ølen hans, folkelivet har vekket rampegenet. Jeg finner noen å sykle sikksakk med, til rytmene som kommer og forsvinner, etterhvert som vi passerer den ene ghettoblasteren og trommen etter den andre. 

– Will done! Will done! roper jeg til tilskuerne, mens medsyklistene lurer på om jeg er gal. 

Men jeg klarer etterhvert å få dem med på ropingen: 

– Will done! Will done! Roper vi i takt. Afrikanerne ler så dansen kommer helt ut av rytmen. Det er brakt på det rene at jeg ikke forstår hva «will done» betyr, like mye som det er krystallklart at de ikke får fred før de blir med på hoiingen. 

– Will done! Will done! Det dunker i trommer og bjeller og maracaser, solen steker og ølen er kald, måtte Suikerbosse vare evig! Ennå er det langt til toppen, sykler jeg virkelig så sakte?! Og der kommer han med ølen løpende med en ny! 

– Will done! Will done! roper han.

– Will done! Wiiiiiiilll DOOOOONEEE!! Svarer jeg. 

Hvor er castingen til Skal vi danse når en trenger den? Dunke-di-dunk. Rytmene må ha satt seg i rammen og jeg har funnet giret som matcher. For en følelse det må være å kjøre om seier gjennom her! Men lite vet jeg om hva som har skjedd med Martin. Nå er han faktisk bak meg. Han forteller:

– Jeg fikk hjelp i en butikk i Hout Bay etter en ganske trist spasertur. Det var kanskje 5000 syklister som passerte, eller kanskje 10000, jeg har hvertfall aldri sett så mange. Etter to timers gåtur fikk jeg retta hjulet på under ti minutter, og akkurat nå er jeg bare glad for å klare å sykle til mål. Det hadde vært enda verre med feiebil tilbake. Jeg får i det minste fullført.

Les også: Rundt Lysefjorden

Jeg stopper rett over toppen av Suikerbosse og ser utover havet. Rittet er som en vannlekkasje, det renner ut den ene jåla etter den andre, etterfulgt av de som verken kan eller vil sykle, omkranset av de som ikke burde syklet, enten på grunn av egen helse eller sykkelens allmenntilstand. Jeg mener ikke at noen har byttet ultegrakassetten uten også å bytte kjede. Jeg mener at noen har en sykkel på 15 kilo med tre gir, som ser ut som den ble gravd ut samtidig som Osebergskipet. 

Men alle sykler. 

Cape Town Cycle Tour er like mye en massemønstring som det er et sykkelritt, hele byen er på en eller annen måte en del av dette gigantarrangementet. Når Cape Town Cycle Tour arrangeres genererer det en omsetning på over 1 milliard rand, i følge arrangøren. Dette er bare verdiskapningen, i tillegg kommer alle millionene som fordeles på ulike veldedige foretak i byen. Å samle inn midler og fordele dem til de som trenger dem mest er en viktig del av gigantrittet. Det er en merkelig bakgrunnsmelodi å fordele ressurser til dem du tok dem fra i første omgang.

Bølgene slår mot steinene lenger nede, syklistene fortsetter å strømme over bakketoppen. Havets endeløshet har en mye større kraft på meg her enn når jeg er på Mallorca, der er øya tross alt pakket inn av fastland litt lenger ute. Helt fra 1400-tallet har europeere seilt rundt Afrikas sydspiss, i jakten på rikdom, nytt land og slaver. Det er et rart stykke historie å sykle i et av verdens vakreste områder, annektert av mine forfedre, delvis gitt tilbake til de som hadde det først, med en tanke om at overtagelsen skulle gå smertefritt. I skrivende stund pågår debatten om hva man skal gjøre med jorda igjen. Myndighetene vil beslaglegge jord fra de hvite og fordele den tilbake til den svarte delen av befolkningen, men mange hvite nekter og mener ingen bare kan ta jorda fra dem, selv om det var akkurat det som skjedde en gang i fortiden. Skjønt, da var det ingen som eide jorda rent juridisk, for den svarte befolkningen anno 1600 var ikke av en oppfatning av at land var noe en kunne eie, grunnen bare var der. Og hvor langt tilbake i tid skal en gå for å rydde opp? Stammekriger finnes fortsatt på det afrikanske kontinent, på kryss og tvers av landegrensene europeiske imperialister trakk opp. Skal de tas med? 

Vinden letter og jeg kjenner solen tar tak i blek, norsk vinterhud. Det er på tide å sykle igjen, da føles det i hvertfall ikke så farlig om en har glemt solkremen. Tusener har trolig passert mens jeg har tenkt. 

Foran meg ligger noen mil med kyststripe. Jeg gir gass langs en av verdens vakreste kystlinjer, takk gud at hele ruta er stengt for jeg aner fortsatt ikke hvilken side av veien bilene ville kommet på. Jeg koster på inn til byen som arrangerer verdens største sykkelritt. 

Klikk-klikk. 

53-11. 

Den heter Cape Town

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker