Tour de France: Norske nedturer

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert for noen år siden, men er republisert til glede for nye lesere!

2. etappe, 2006 – Hushovds kutt i armen

Gårsdagens prolog viste at Thor Hushovd var i praktslag. I tillegg til å være blant feltets raskeste avsluttere hadde Hushovd også en verdensmestertittel på tempo fra U23-klassen å vise til. Prolog var dermed en perfekt konkurranseform for sørlendingen. Løypa gjennom gatene i Strasbourg var det ingen som taklet bedre enn Hushovd, som kunne ikle seg den gule trøya på rittets første dag.

Dagen etter prologen fortsatte etter Touren med en sedvanlig flat etappe, men rittet hadde ikke gjort seg helt ferdig med Strasbourg helt enda, da den franske verdensarvbyen også skulle huse målgangen på rittets første ordentlige etappe.

På en varm og rask dag tok Hushovds lag, Crédit Agricole, kontroll, hentet inn bruddet og sørget for at Hushovd har kommet i best mulig posisjon før spurten. I en relativt teknisk finale strekker feltet seg langt utover på den siste kilometeren. Thor har kommet seg i en god posisjon, men er omringet av flere andre gode spurtere.

Hushovds lagkamerat, Sebastien Hinault, tar et siste magedrag og får oksen i en ypperlig posisjon med bare 400 meter til mål. I det spurten går blir derimot Thor låst på høyre siden av veibanen alt for nær gjerdet, og i det han trår til treffer han en reklameartikkel som veives over gjerdet av en ivrig tilskuer.

Spurten fortsetter tilsynelatende som normalt, og franske Jimmy Casper vinner etappen, mens nordmannen triller over mål til en skuffende niendeplass. Rett etter målgang begynner derimot bildene av en skadet Thor Hushovd å svirre over TV-skjermen.

Reklameartikkelen Thor traff har laget et dypt kutt, blodet spruter fra høyrearmen og bildene viser den gule ledertrøya tilgriset med store mengder blod. Leger og annet hjelpepersonell flokker seg rundt Thor og forsøker å stoppe blødningen, og grimstadværingen hastes omsider vekk fra målområdet i ambulanse. Hushovd stiller til start dagen etter, men har mistet både ledelsen i sammendraget, poengtrøya og en god del milliliter blod.

17. etappe, 1990 – Kvålsvoll må stoppe

Som tittelforsvarer er Greg LeMond soleklar favoritt til å vinne Tour de France i 1990. I tillegg har LeMonds største rival Laurent Fignon stått av rittet, og den eneste rytteren som er foran amerikaneren i sammendraget er relativt ukjente Claudio Chiappucci. Italieneren overtok den gule trøya etter et suksessfullt bruddforsøk tidligere i Touren, men LeMond har jobbet seg helt opp i ryggen på Chiappucci, og er nå kun fem fattige fem sekunder bak i sammendraget.

Nå gjenstår det kun én fjelletappe i hele Tour de France. På laget til Greg LeMond, Z – Tomasso, sykler norske Atle Kvålsvoll. Trønderen er i sitt livs form og har fungert som super-hjelperytter gjennom hele Touren, tauet LeMond over både Alpene og Pyreneene og brakt kapteinen på skuddhold før etappe 17. Underveis på etappe 17 går alt som planlagt for Z – Tomasso-laget.

Kvålsvoll og lagkamerat Gilbert Duclos-Lassalle kommer seg med i et større brudd og kontrollerer utbrytergruppa. Bak sitter kaptein LeMond sammen med de andre sammenlagtfavorittene i tilsynelatende full kontroll. Når avstanden til feltet strekker seg opp mot syv minutter begynner mulighetene for en potensiell etappeseier å dukke opp i hodet til Atle. Kan han kopiere bragden til Dag Otto Lauritzen for tre år siden?

I det tanken om etappeseier beveger seg fra en drøm mot en reell mulighet skjer det som ikke skal skje. «STOPP!», skriker sportsdirektøren til Atle og Duclos-Lassalle fra bilvinduet. Bak i hovedfeltet har Greg LeMond punktert, og rittleder Chiappucci har samtidig brutt æreskodeks nummer én: «Ikke angrip når konkurrenten har tekniske uhell». Atle og lagkameraten havner i et dilemma, men forblir lojale mot laget og gir opp drømmen om etappeseier.

I syv lange minutter står Atle Kvålsvoll langs den franske landeveien og venter. Først passerer Chiappucci, så ett minutt senere kommer LeMond. Etter heroisk innsats får LeMond kontakt med den gule trøya. Atle Kvålsvoll redder skinnet til den amerikanske lagkapteinen, men får aldri igjen muligheten til å vinne en etappe i Tour de France.

17. etappe, 2005 – Arvesen jages av Il Falco

Året er 2005 og krokodillen Schnappi topper VG-lista. TV2s sykkelsatsing er i sin spede begynnelse, og som en konsekvens diskuteres det hardt og bredt blant det uopplyste norske sykkelpublikumet om Hushovds muligheter til å ta klatretrøya i Touren.

Kurt Asle Arvesen er den andre norske proffen som klarer å hevde seg på et internasjonalt høyt nivå. Med seieren i U23-VM og en etappeseier fra Giro d'Italia 2003 har han vist at han er en rytter å regne med i de store løpene. Men eresfjordingen har enda ikke knekt etappeseier-koden i Tour de France.

På den 17. etappen i 2005-utgaven av Tour de France kommer Kurt Asle Arvesen seg med i et brudd. Gruppen teller 17 ryttere, og når avstanden til hovedfeltet kryper over 20 minutter blir det klart at kampen om dagens etappeseier vil bli et oppgjør mellom Kurt og bruddkameratene.

Veien til etappeseier er fortsatt ikke enkel, og skal det bli norsk etappeseier må regjerende Giro d'Italia-vinner Paolo Savoldelli og førsteårsproffen Simon Gerrans utmanøvreres før målstreken.

Etappen utvikler seg til å bli et taktisk spill hvor 17-mannsgruppen stadig blir mindre. Med to kilometer igjen av etappen, sitter det kun fire ryttere igjen i tet. Sebastien Hinault, Simon Gerrans, Paolo Savoldelli og Kurt Asle Arvesen.

Halvannen kilometer før mål ser Arvesen sitt snitt til å angripe og får raskt 30 meter på trioen bak. Mens Arvesen presser det høyeste watt-tallet han klarer tar Savoldelli kommando bak. Avstanden er fortsatt 30 meter og gruppen får ikke til et ordentlig samarbeid for å taue inn nordmannen.

Når kilometer-merket passeres ser det veldig lyst ut for Arvesen, men plutselig bestemmer Giro-mesteren seg for å prøve å hente nordmannen. Avstanden krymper, men så sakte at Kurt har etappeseieren halvveis i lomma. På de siste meterne kommer Savoldelli seg så nærme at han drar fordel av dragsuget til Kurt, og herfra går ting fortere.

20 meter fra mållinjen passerer italieneren en totalt utslitt nordmann og kaster hendene i været. «Det er bra det jeg har gjort i dag, men det hadde vært en helt annen dag om målet var 50 meter lenger fremme», sa Kurt Asle Arvesen rett etter målgang.

2. etappe, 2010 – Cancellara nøytraliserer feltet

Etappen fra Brussel til Spa i 2010 var sett på som en slags miniutgave av monumentet Liège – Bastogne – Liège. Feltet skulle over en rekke små stigninger tidlig på dagen før etappen skulle kulminere i Col de Rosier, kun ti kilometer fra målgangen i Spa.

På forhånd var det snakket om hvorvidt etappen var for hard for de rendyrkede spurterne, og om det heller var ryttere med mer klassikererfaring som kunne stikke av med etappeseieren.

Omtrent halvveis i etappen hadde hovedfeltet tilsynelatende god kontroll på bruddet og etappevinneren skulle etter all sannsynlighet bli én av rytterne bak i hovedfeltet. Allikevel var det ikke profilen på etappen som skulle vise seg avgjørende.

Et forferdelig regnvær fulgte rytterne som en Donald Duck-sky gjennom store deler av etappen og gjorde veiene i Ardennene såpeglatte. På de klissvåte veiene begynte veltene etter hvert å gjøre seg gjeldende.

I nedkjøringen fra Col de Stockeau, om lag 40 kilometer fra mål forsvant halve feltet ut i grøfta. Til og med TV-motorsyklene hadde store problemer med å holde seg på hjulene, og på et tidspunkt besto hovedfeltet kun av Thor Hushovd og Fabian Cancellara, de eneste som til en viss grad klarte å holde seg oppreist på de forræderske veiene.

Foran feltet var det kun Sylvain Chavanel som holdt stand fra bruddet, ettersom bruddkameratene hans enten hadde falt eller ble kjørt inn av hovedfeltet.

Veltene bak i feltet ble Chavanels store lykke, ettersom Fabian Cancellara i sympati med alle rytterne som veltet og led nøytraliserte hovedfeltet. Som en konsekvens økte naturlig nok avstanden frem til Chavanel, og franskmannen suste inn til soloseier i Spa.

Bak orkestrerte Cancellara en slags rytterprotest mot forholdene på etappen, og feltet trillet inn tre minutter bak Chavanel, uten at noen ryttere fikk lov av Cancellara å spurte om de øvrige plasseringene. 

I etterkant fikk Cancellara kallenavnet «Kommisær Cancellara» av ryttere og andre involverte som var motstandere av måten han egenhendig nøytraliserte etappen på, åpenbart for å redde skinnet til sin egen lagkaptein Andy Schleck.

«Jeg er frustrert over det som skjedde i dag. Laget jobbet hardt og jeg hadde en god mulighet til å vinne etappen», sa Thor Hushovd etter målgang.

Avgjørelsen splittet feltet og Cancellara fikk også støtte fra mange av rytterne. Rittleder Christian Prudhomme var en av dem som var enig med sveitseren: «Det rette var å nøytralisere etappen, ettersom vi ikke hadde nok ambulanser til å håndtere alle de skadede rytterne».

7. etappe, 2017 – Edvalds millimeterduell

De siste årene har norske etappeseiere i Tour de France har, som en generell trend, kommet på flate etapper gjennom en massespurt. På startstreken i Düsseldorf, i 2017-utgaven av Tour de France, stiller det tre nordmenn til start. Vegard Stake Laengen, Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff.

Av disse tre er det kun Alexander Kristoff som stiller for å hevde seg i massespurter. Stake Laengen har aldri vært noen stor avslutter og Edvald Boasson Hagen ofrer sine muligheter for å hjelpe Mark Cavendish til suksess.

På den fjerde etappen kræsjer derimot Cavendish ut av Tour de France etter en snodig hendelse med Peter Sagan, som diskvalifiserer og sender slovaken hjem fra Touren.

Som en følge rykker Edvald opp i spurt-hierarkiet til Dimension Data, og vi nordmenn gnir oss i hendene over å nå ha fått to muligheter i massespurtene. Likevel uteblir den norske etappeseieren ved neste sjanse, da Marcel Kittel tar sin andre etappeseier på etappe seks.

Etter Edvalds skuffende 13. plass i sin første spurtmulighet, virker det som om Alexander Kristoff forblir det norske håpet i massespurtene resten av Touren. Edvald får dog fornyet tillit dagen etter, på etappe 7, og settes perfekt opp av lagkamerat Reinardt Janse van Rensburg.

Med 170 meter igjen til målstreken åpner Boasson Hagen spurten fra front, med Marcel Kittel og Alexander Kristoff på hjul. Edvald har et voldsomt driv, og det er kun Marcel Kittel som klarer å holde følge med nordmannen.

På de siste meterne kommer tyskeren opp på siden, men på ingen måte forbi rudsbygdingen. Når rytterne krysser mållinjen jubler hverken Edvald eller Kittel. Ingen tror de har vunnet. Ingen TV-seere eller kommentatorer vet det heller.

Tiden går, men etappevinner er enda ikke klar. Plutselig runger det et tysk brøl gjennom TV-høyttalerne. Marcel Kittel har vunnet sin tredje etappe i årets Tour. Målfotoet viser at tyskeren var fem millimeter foran Edvald Boasson Hagen.

En avstand som blir beregnet til mikroskopiske 0,0003 sekunder i 70 km/t. «Det er ikke bra. Det var så nært. Laget gjorde en kjempegod jobb. Jeg så det var tett, men det var umulig å skille», sa nordmannen til TV2 rett etter målgang.