Under pressekonferansen til Lampre-Merida på Mallorca sitter en avslappet Malori ved bordet med en tallerken fullstappet av kyllingfileter, mens han nyter et glass rødvin og gjemmer seg bak en stor hvit mobiltelefon.
De tre store stjernene på laget, Pozzato, Petacchi og Cunego trekker fokuset helt bort fra lagkameratene sine, som kan nyte en bedre middag uten noen store forstyrrelser. Rytterene trekker i løpet av kvelden bort til presseområdet, og det virker som Adriano er litt overrasket da han plutselig får en henvendelse. Han tusler smilende avgårde sammen med meg, i sine grønne joggesko og en hettegener full av sponsorer, bort til et litt roligere område av rommet og virker glad for å få litt oppmerksomhet.
Adriano har, tross sin unge alder, vært profesjonell i fire sesonger og rukket kjøre Giro d'Italia en gang og Tour de France to ganger-. Han har dog aldri fått testet seg i vårklassikerene, og på spørsmål om disse rittene er en del av opplegget hans for våren svarer han:
– Nei, jeg skal ikke det i år heller. Jeg har derimot allerede fått vite at jeg skal kjøre noen belgiske klassikere neste år, men ikke i år. Våren vil for min del inneholde flere italienske etapperitt og jeg ønsker å gjøre det svært bra i særlig Tirreno – Adriatico og Settimana Internazionale Coppi e Bartali. I tillegg skal jeg kjøre Tour de Romandie i slutten av april. Dette virker kanskje som et formopplegg fram mot Giro d'Italia, men det uttaket er ikke gjort enda. Det som er helt sikkert er at jeg kjører Spania rundt i august.
De voldsomme tempoegenskapene til Malori har allerede sikret han et italiensk mesterskap og en rekke andre flotte etappeplasseringer i store ritt som Tirreno – Adriatico. Selv vil Malori også satse på flere områder.
– Sykling handler om så mye mer enn å kjøre mot klokka. Jeg føler allerede jeg har vist at jeg ikke kun er en temporytter. I fjor overtok jeg den rosa trøyen i giroen etter en knallhard etappe med over 4000 høydemeter. Jeg kan kanskje ikke kalle meg selv en klatrer, men jeg er i allefall noe som starter å ligne på det. Klatreegenskapene mine er gode nok til å kunne være med å kjempe om seieren i litt kortere etapperitt, særlig de som inneholder tempoetapper i tillegg.
Han har allerede kjørt inn noen resultater denne sesongen i Argentina og her på Mallorca. Det er muligens derfor han virker rolig, avslappet og snakker med så stor selvtillitt. Lampre-laget har de siste 20 årene vært hus for flere sykkelstjerner, og før denne sesongen valgte ingen ringere enn Filippo Pozzato og forlate det italienske kontinentallaget Farnese-Vini til fordel for Lampre-Merida. Adriano og Filippo har allerede har funnet tonen og har vært romkamerater på alle samlingene laget har hatt så langt.
– Filippo er en fantastisk fyr og har allerede tilført mye til laget. Det er alltid nyttig for oss yngre ryttere å få råd av en rytter som har vært i toppen i 15 år. Når det kommer til mulighetene hans til å vinne Paris-Roubaix så er det ikke så mye jeg kan si. Jeg vet han absolutt er god nok til det, men det er alltid flere elementer som spiller inn når et ritt skal avgjøres. Det hadde vært et stort øyeblikk både for han og alle oss andre på laget om han klarte det.
Etter å ha vunnet ritt tidlig i sin karriere og båret den rosa trøyen i Giro d'Italia, har Adriano Malori vist hele sykkelverdenen hva som bor i han og hva konkurrentene kan vente seg de neste årene. Når jeg spør han om hvilke mål har for denne sesongen stirrer han tomt ut i luften i noen sekunder, før han vender fokuset tilbake til meg.
– Det er et mål for meg å vinne det italienske tempomesterskapet igjen, og dette er noe som trolig vil være et naturlig mål for meg i alle de kommende sesongene også. I tillegg har jeg et mål om å vinne et litt kortere etapperitt i år. Det som jeg hovedsaklig sikter meg inn på er Coppi e Bartali-rittet. Det er et ritt på fem etapper med både en lagtempoetappe og en individuell tempoetappe. Det passer meg bra. Tirreno – Adriatico har også en lagtempo og en avsluttende tempoetappe så det blir spennende å se hva jeg kan utrette i sammendraget der.
Sykkelkarrieren startet tidlig for Adriano. Han var sju år da han begynte å sykle. Helt siden den gang har han gått gradene oppover i sykkelsporten, og nå sykler han i et av verdens beste sykkellag. Vi snakker om hva slags forhold han har og har hatt til sykkelsporten og hvilke idoler som har betydd mest for han gjennom oppveksten. Han virker engasjert, nikker lett mot meg og klør seg litt på haken, før han svarer:
– Før var sykling min store lidenskap, og for min del hadde jeg aldri blitt så god uten å elske denne sporten. Nå har jeg derimot vært profesjonell i noen år og sykling har etterhvert glidd mer og mer over til å kun være jobben min. Jeg prøver å fokusere mest mulig på meg selv og min progresjon uten å tenke så mye på hva alle andre gjør. Når det kommer til idoler har jeg egentlig ikke hatt noen store forbilder i løpet av oppveksten. Den eneste rytteren som jeg kanskje kan nevne er Lance Armstrong. Han er den beste rytteren jeg noen gang har sett. Dette er kanskje litt oppsiktsvekkende med tanke på alt som har rullet opp, men det har jeg simpelt hen ikke noen interesse av.
De fleste syklister har ofte store drømmer om hvilke ritt som betyr mest for dem. Noen vil gjerne vinne rosa og gule trøyer , mens andre drømmer om å løfte hendene på velodromen i Roubaix. Malori snakker om fremtiden sin og gestikulerer voldsomt med hendene. Han synes det er vanskelig å ha en konkret drøm ettersom han ikke kjenner sine egne grenser enda, men erkjenner at det er enkelte ritt som smaker bedre enn andre.
– Akkurat slik som jeg føler det nå er den store drømmen å vinne en etappe i Tour de France. Det er kanskje litt utradisjonelt å si som italiener, men Giro d'Italia kommer i andre rekke for min del. Jeg har kjørt Tour de France to ganger og Giro d'Italia en gang så langt i min karriere. Touren er helt klart det som betyr mest for meg. Folk skal få lov til å mene det de vil, men for meg er det ingen tvil om at Tour de France er det aller største.
I presseområdet har alle journalistene flokket seg rundt de tre store stjernene på laget. Adriano går rolig tilbake til middagsbordet sammen med to andre lagkamerater. Han drar opp den store hvite mobiltelefonen sin igjen, synker godt ned i stolen og lar stjernene på laget styre showet. En dag må han kanskje styre showet selv.
