Det har seg slik at jeg i et nedsnødd øyeblikk igjen har funnet ut at jeg er terrengsyklist. Fem år etter at jeg konkluderte med at jeg ikke er terrengsyklist. I mellomtiden har jeg gått fra 42 til 47 år, og antall år siden det var fysisk mulig for kroppen min å utvikle motorikk har økt proporsjonalt. Glitrende analyse. 

Og, jo, jeg forstår selvsagt at jeg har gjort uopprettelig skade på min kredibilitet som syklist. Problemet var at jeg plutselig var påmeldt Birken. Det er uklart hva som egentlig skjedde, men det finnes en fyr lokalt som prøver å gjenopplive det gode gamle birkenhysteriet. Med 20-sekunders påmeldingsvindu, øltelt, Rune Høidalen og saueforflytting i sluser på Rena. Fyren minner mest om en amerikansk tv-pastor. Dette er han fyren som stod på messer og prakket kjøkkenredskap på husmødre. Du aner ikke hva som traff deg, men når du kommer hjem eier du en aspargeskutter og har møtt Jesus. Eller har meldt deg på Birken.​

Greia med Birken er at jeg har holdt klokelig avstand i flere år. Så nå har jeg en seeding som plasserer meg en plass mellom bedriftspuljen til Rema og Proteseforeningens fellesstart. Med avgang i skumringen og målgang natt til mandag. Så, kan kjøkkenredskapsselgeren fortelle, jeg må seedes. Med andre ord, jeg må sykle minst ett tulleritt i skauen til. Ett er pinli, to en katastrofe. ​