Alle bilder: Kåre Dehlie Thorstad.… Spåtind Sport Hotel Landevei overnattet på Spåtind Sport Hotel under produksjon av denne reportasjen. Spåtind er den høyeste toppen i fjellområdet Synnfjell, og ga i sin tid navn til Spåtind Høyfjellshotell. Maj Elin Storeide kjøpte hotellet sammen med mannen Fredrik Lööf, og de driver i dag hotellet på heltid under nytt navn, Spåtind Sport Hotel. Spåtind ligger ca 2,5 timer i bil fra Oslo, og 30 minutter fra Lillehammer. Spåtind, en fredag i juli.Lenge før nordmenn fikk fart på oljepenga og far ikke trengte å bekymre seg for at mor fikk oppmerksomhet fra andre som kalte seg «far» på Facebook, var det en ting som gjaldt når vi skulle flotte oss. Det var en ting som gjorde at far kunne kalle seg far med stor F, og det var når han dro på høyfjellshotell.Det var rømmegrøt til middag og spekemat til kvelds, og putrende kok til frokost med både laks og eggerøre. 70-tallsbarter dro med mor og barn på skitur i velpreparerte løyper, og bukse med sleng var antrekket ungkarene brukte i det tilhørende alpinanlegget når de skulle skaffe seg make.80-tallet gikk, 90-tallet kom, og stadig flere høyfjellshotell gikk under. Nordmenn fikk plutselig oljepenger. Far kunne ikke lenger beholde mor bare ved å være far, og nordmenn fikk seg egen hytte med innebygget snurredass, kredittkort og stadig flere sydenturer. Spåtind hotell gikk konkurs på 90-tallet, men Maj Helen og mannen fikk hotellet billig, og så potensialet i et marked som allerede har vist seg være bra.Les også: Verdensmesterens fem syklerHotellet lever i dag av treningsglade skiløpere på vinterstid, og vil gjerne ha med seg syklistene også. Hotellet ligger 800 meter over havet, som betyr at enten vi kommer fra nord eller syd får vi en klatring før vi får middag.– Det er sabla kaldt, er det ikke det da? sier jeg til Peter Andreas da vi begynner å trille nedover.Det erkaldt. Den norske sommeren er ikke kommet helt i gang, og med en fuktig tåke som trekker innover dalen blir det fort kjølig i utforkjøringen.– Det er jo midt i blinken det her da?! svarer han.Generelle bekymringer har ikke nådd turens tenåring. Det er nylagt asfalt opp til spåtind store deler av veien, som duver nedover langs elven. Mørkegrønn mose og områder med dvergbjerk vokser i store flak i fjellsiden.– Hadde jeg blitt kidnappet og våknet til denne utsikten, ville jeg ikke tatt noen for å lyve om de sa jeg var i Skottland, tenker jeg for meg selv.Jeg vet ikke hva som skjuler seg lenger opp i fjellveggen. Tett skylag stenger utsikten denne dagen. Solen prøver å brenne seg gjennom skylaget, men den gule flekken med skarpt lys har ikke nok på lager. BRUKANDES: Veien som ankommer Spåtind er ingen drøm for bilister, men en drøm for alle på to hjul.– Her heter det garantert Brattli, sier Kjetil.Han er fra Stavanger men bor landlig til ved Ottestad. Dette gir ham automatisk en slags innsikt i mangelen på kreativitet da norske gårder skulle navngis. Veien svinger østover, og vi kommer etter hvert inn på Lillehammervegen. Dette er strekningen som skal ta oss over fra inn- landet og ned til Mjøsa. Klassisk transportstrekning. Det ser kort ut på kartet, og blir for syklister bare omtalt som «så er det litt flatt bortover her».Les også: Denne runden sykler du til vårenKilometerlangt rett frem altså. Tenåringen vil gjerne vise at manndommen er på vei opp og ikke ned. Han er et godt stykke foran meg og Kjetil i bakken, og overalt ellers forøvrig. Det er lange, sugende strekninger på vei til Lillehammer. Det er god utsikt over dalførene, og enda bedre tid til å nyte dem. Det er litt vanskelig å si hvor bratt det er, men det går på ingen måte fort. Så går det nedover. Og så, oppover igjen.Lange, sugende bakker. Sauene ligger i grøftekantene og tygger drøv. De krysser veien og leker med livet. Etter hvert som tåken legger seg tettere og tettere jo høyere vi kommer, møter vi også fuktigheten fra skyene. I praksis blir det pissregn.– Det er ikke regn, det er tåke, forklarer Kjetil. Han er eldste blad med veto på de yngres påstander.– Samme hva det er, vi blir jo våte! Blir jeg våt er det regn, tenker jeg høyt.Det er iskaldt med 600 høydemeters fall ned til Mjøsa. Heldigvis går det raskt opp igjen, opp til mer tåke. Det er tretti meters sikt, og en skulle tro det var midt på natten. Mørkt. Når jeg ser frontlysene fra møtende biler forstår jeg godt hvorfor rådyr bare blir stående å stirre.Det er vakkert gjennom tåken. Det er en stilig lyssetting av skumle omgivelser. Nå vet jeg hvor jeg har sett det før. Giro d’Italia. Den tykke tåken og det kalde regnet. Det gjør den harde bakken lang og vond, og det er ingenting å se på annet enn en pulsklokke med dystre tall.Vissheten om at det trolig er ubeskrivelig vakkert rundt meg gjør elendigheten verre. Tåken er borte når vi spiser litt i Forset. En Coop med bygdestatus tar i mot oss, våte og kalde.– Her har sikkert Edvald kjøpt lommemat, sier Peter Andreas.– Vi er ikke så langt fra der hvor han er vokst opp, fortsetter han. Han prater videre om diverse bakker og Strava, og jeg skjønner fort hvorfor akkurat den neste bakken er et yndet Stravasegment. Det er en slange vi skal opp. En bratt slange. Svingene avsluttes i hverandre, serpentinene kommer så tett at de ikke blir serpentinsvinger en gang, de blir simpelthen bare bratte innersvinger viklet inn i hverandre.Trene mer, spise mindre. Trene mer, spise mindre, sykle mer, flere og lengre bakker. Peter Andreas klarer ikke holde igjen. Jeg og Kjetil forstår verdien av Dagsrevyen og kommer litt lenger bak.– Jeg har tatt den skiltspurten på toppen om du er usikker, sier Peter Andreas.Les også: Langtur i JotunheimenKnapt kjønnsmoden og ung nok til å vite alt. Herlig type. Det er umulig å si om han driver faktaopplysning eller perfeksjonerer ungdommelig arroganse. Like fullt, han er først oppe en av de mer svingete stigningene du finner påØstlandet.Tåken blir mørkere og kaldere, og før hotellet skal vi gjennom teknisk og møkkete terreng. Grusveien ved Kittilsbu utmarksmuseum er hardpakket oljegrus, og går i en skikkelig hele-feltet-på-lang-strek-strekning, akkurat som i vårklassikerne. Vi ankommer Spåtind med sandi tenna og kassetten.2200 høydemetre som forsvant i tåka og seks slitne ben er alt som bevitner at de faktisk har vært klatret. Sugende bakker. Våt tåke. Norsk sommer. GIRO D'ITALIA? Nei, Norge en sommerdag i juli.…Spåtind, en lørdag i juli.– Det ser en del bedre ut i dag, sier Kjetil når vi triller ned samme bakke som gårsdagen. Vi legger inn en liten ekstrasløyfe på grus på vei bort mot Dokka. Dette gir oss bonusen av å finne gudsforlatte norske dalsider med like gudsforlatt fravær av vedlikehold på bygningsmassen.Praktiske hus fra 60-tallet med små kjøkken med lave kjøkkenbenker tilpasset datidens kvinneideal forfaller i åssiden. Fraflyttet. Gjengrodd tomt, med utsikt over hele Stuveåsen. Endeløse bakker med tynnere og tynnere skog mot toppene, et lite fjellgløtt til inspirasjon mot Jotunheimen. Vi triller ned igjen mot Lillehammervegen, og sykler ned bakken vi i går syklet opp. Over på Snertingdalsvegen går det slakt oppover.Bygdeterrenget løfter oss sakte oppover i dalsiden. På motsatt side er bakkekulen pakket inn i store, grønne åkre. Overalt hvor vi vender blikket finner vi laftede bygninger på moderniserte gårdstun. Skarp, høstlignende luft fra fjellene biter godt på bare armer og knær, selv om det er sol og tyve grader.Det er grønt og kupert. Strekningen langs Yttervegen til Dokka avsluttes med en utforkjøring i særklasse. Det er ingen skiltspurt i Dokka, men det er omtrent halvveis på turen og perfekt for en kaffestopp. Gudene vet når jeg var her sist, men siden da har de fått et yrende kaféliv med brukbart utvalg for alle slags syklister.– Vet du hva som er bra med å sykle her? Spør Peter Andreas. – Det er nesten ingen som bor her, og de eneste som bruker veien er jo de lokale, sier han.Veien stiger sakte opp fra Dokka. Strekningen heter på kartet Vest-Torprunden, og det er faktisk en liten runde vi skal ut på. En runde rundt i idyllen, men strengt tatt en runde rundt i ingenting. Ved Ullsjøen når vi høyeste punkt, før det igjen stuper utfor mot Nord-Torpvegen. Ingen biler. Bare en lokal traktor med god tid.– Var vi her i går? Spør jeg. – Brattli, svarer Kjetil kort. – Brattli, sier han igjen, og peker opp i åssiden. – Stemmer det. Brattli, bekrefter jeg. SKOG: Skog, skog og atter skog. Det er det mye av i området. Det, og nesten ingen biler. Så kommer bakken. Så kommer hjertebanket, og den umiskjennelige følelsen av kroppen som fomler desperat etter luft, i en slags stille bønn om å slippe unna den selvpåførte smerten. Store gjesp, som en fisk på land gaper vi etter befrielsen fra det uunngåelige. Peter Andreas først, i jevnt tempo. Jeg i bestemte støt, mitt eget tempo. Kjetil litt lenger bak.Den bratte bakken opp til Spåtind er den morderiske skjebnen som ikke trenger gjøre noe som helst for å ta luften fra oss. Den enorme utsikten mot fjellene i Nordvest burde vært idyll vi snakket om. I stedet handler alt om å være først opp den forbannede bakken. To mil. 600 høydemeter, på slutten av dagen.Tomt for vann i det Peter Andreas forsvinner i skyene. Tomt for sukker i det solen dukker opp bak skyene. Full av entusiasme på platået før Spåtind hotell. Sakte triller vi nordover og oppover til hotellet igjen.I umiddelbar nærhet til hotellet finner vi kupert terreng med mulighet for korte og lange turer. Edvalds bakgård, var det ikke det da? Lange og sugende bakker med hvitstiplet kantmaling, og et norsk hotell som attpå til liker syklister.Velkommen til de gjemte fjellene.