Solvorn-runden Lengde: Ca 152 kmHøydemeter: Ca 2650Høydepunkter: Eplet i Solvorn, Tindevegen og KjærlighetsvegenKaffestopp: Årdalstangen, Øvre Årdal, TurtagrøNett: strava.com/activities/153845928 «Norges flotteste» er en artikkelserie som publiseres i bladet Landevei gjennom sesongen. Artiklene i bladet er større, og inneholder mer informasjon om det lokale miljøet, slik som ulike butikker og talenter. Når du har bestemt deg for tegne abonnement på Landevei klikker du her. Pris per år er 299 kroner, omtrent et halvt dekk eller fire øl på byen. …Det var i Solvorn, og det var en sånn dag. Det var en av de dagene vi verken sa noe eller så på hverandre før det begynte. Det var en av de dagene der det bare begynte med en gang og ville ingen ende ta. Det var en sånn dag hvor en måtte tørke bort tåren i øyekroken og ta ansvar.LES OGSÅ: Denne turen på Neslandet besøker Norges beste spisested for syklister. Solvorn er et sted der lammene beiter mellom epletrærne, og den siste fergen går over fjorden klokken 17.30. Det er et sted der en kan prate med naboen over gjerdet uten å si noe. Det er et sted der klokken stopper når du drikker kaffe og det er greit å ligge på ryggen midt på dagen. Og der var altså vi, på en sånn dag der alt begynte med en gang.LES OGSÅ: Hva med å prøve en drøm fra Drammen?Samtalene ved gjerdene rakk ikke en gang å forstå hva som skjedde, og kyrne på beitet la ikke merke til at vi gikk for 35 km/t i snitt opp bakken fra fjorden. Den lett prikkende motvinden som prøvde å lokke oss tilbake til vannkanten la ikke merke til at vi gikk for KOM hver eneste meter mot Sogndal.  – Går det litt for her, eller er det bare meg som er sliten? sa jeg spakt til Alex.– Det går ganske fort, svarte han.Så sa det klækk-klækk før han la seg ned i bukken. Slakt nedover. Fra 35 til 45. Fra 45 til 55. Fra 55 til 60. Min tur. Peters tur. Alex’ tur. ORM: Langs fjordene går veien som ormer i terrenget. Der jaget vi som gale. ORM: Langs fjordene går veien som ormer i terrenget. Der jaget vi som gale.Vi dundret forbi Hafslovannet og videre nedover mot Bogen. Vi jaget over småkulene ved det som var igjen av gamlevei langs riksvei 55 mot Sogndal. Jeg måtte ta skiltspurten fra front.– Jeg turte ikke annet, sa jeg mens de andre passerte og seg forbi i kjølvannet av kraftanstrengelsen. AAlex’ tur. Peters tur. Min tur. Langs riksveien ned mot fergeleie ved Manheller. Bånn gass inn i tunellen. Enda høyere fart ut mot kaia.Blåsvart himmel med rullende skyer og et vær ingen vet hva blir til. Voldsomme fjell som stuper ned i den dype fjorden. Små regndråper som gjør vondt mot huden. Vinden på fjorden. Omgivelser som leker med tanken på å gjøre dagen kald, våt og endeløs.– Det har gått i over 35 i snitt til nå, sier Alex.Vi ser på hverandre med fordømte sjelers blikk. Vi vet hva det betyr. Det kommer til å fortsette, og det kommer til å gå fortere og fortere. BÅTTUR: Fra Manheller til Fodnes tar du bilfergen. Den går hver halve time. BÅTTUR: Fra Manheller til Fodnes tar du bilfergen. Den går hver halve time.Av fergekaien er det samme kjøret i gang igjen. Vi er fanget i en filmscene der alt blir mørkere og mørkere, og det går fra vondt til verre. Det går en intens, høyfrekvent lyd gjennom hele scenen, der bare lyden får deg til å vri deg i stolen med et bedende ønske om å komme deg vekk. Langt vekk.Men jo lenger en ønsker seg vekk fra situasjonen, jo sterkere blir magneten, og jo kraftigere blir lyden. Mørkere og mørkere. Og mørkere. En endeløs falsk moll akkompagnerte oss mens vi jaget og jaget i en intens lagtempo inn mot Årdal.Ingen vet hvorfor noen dager blir sånn og hvordan det blir til, men noen ganger blir det bare til at alle kjører hardt hele tiden. Over knauser og kuler på storskiva. Gjennom svinger langt nede i bukken. Over flatene med centimetere mellom hjulene.Gjennom mørke tuneller med dødsforakt.Det var en sånn dag. Det var en nådeløs dag. Og det ville ikke stoppe før vi var gjennom Øvre Årdal og i gang med klatringen over til Turtagrø og Sognefjellsvegen. Vi måtte mange svinger oppover Tindevegen før noen ville gi seg. KRAFTGATE: Klatringen over Tindevegen er privat og bygget av kraftindustrien. Det synes. KRAFTGATE: Klatringen over Tindevegen er privat og bygget av kraftindustrien. Det synes.– Fy fader, det der var en hard start! Godt det kom en bakke så vi fikk hvilt litt, sier Peter.Han og Alex spretter oppover de første 10 hårnålssvingene på den privateide veien mellom Årdal og Turtagrø.– Det stedet her hadde jo vært perfekt hadde det ikke vært for de kraftledningene, svarer Alex.200 meter over havets overflate er utsikten ned mot fjorden formidabel selv om veien er lagt rett under kraftgaten. Veien går sikksakk mens ledningene går rett opp. Kraftledningene er ikke av de peneste i verden, men her har de sin helt naturlige plass. Øvre Årdal er en gammel industriby, der tyskerne under krigen opprettet et aluminiumsverk, som senere ble Norsk Hydros eie.Aluminiumsverket er fortsatt hjørnestensbedrift og kraftlinjene en nødvendighet.PODCAST: Ola Jorde og Sindre Haugsvær fra IK Hero – Det er jo sånn sett dette som holder liv i denne veien, forklarer jeg Alex.Etter serpentinene kommer det som må være en av verdens lengste falske flater. Det ser flatt ut men stiger med ti prosent. Elven bruser til venstre. Flere av Jotunheimens høyeste og mest utilgjengelige topper reiser seg til høyre. Regndråpene blir tyngre og flere mens temperaturen synker. 1000 meter over havet blinker på klokken. Vi er inne i en bolle i terrenget der veien slynger seg i voldsomme kast.Den er bygget opp med et solid autovern, høye kanter og en kraftgate over oss som er nesten 60 meter bred. Over krønet får vi vinden rett i mot. En snøfille sniker seg inn under glidelåsen på regnjakken. Vi er midt i et røft fjellterreng, nærmest sodomert av monstrene som frakter strøm. Like fullt, vi får låne anleggsveien helt gratis, og vi får krangle med Kong Vinter helt uten kostnad selv om det er midt på sommeren. SNART OPPE: Kraftmastene ruver fortsatt i terrenget på toppen av klatringen. SNART OPPE: Kraftmastene ruver fortsatt i terrenget på toppen av klatringen.Vi er snart på 1100 meter over havet. Mer vind. Mer snø. Mer kulde. Jeg har kortbukse og en spinkel regnjakke. Jeg håper det holder.1200 meter over havet. Det er metervis med snø på fjellet. Veien har ploget seg gjennom og laget høye brøytekanter som bare blir dypere og dypere. I himmelhvelvingen foregår en intens kamp mellom svarte, hvite og grå skyer. Solen ser også ut til å ville være med, vi kan skimte en regnbue, og vi kan skimte snøfiller. Vi er sultne og slitne.I Solvorn ligger de på rygg og drikker eplesaft, eller leker med lammene. På veiens høyeste punkt, Berdalsbandet, krysser vi fingrene for at solen vinner kampen om været. 1315 meter over havet. Vi dundrer nedover, før den siste kraftanstrengelsen.200 nye høydemeter skal ta oss over til Turtagrø.«Men naar eg no er lagd i kista, so vil mi aand slaa upp sin heim deruppe milliom fjelli. Og so vil eg sitja der paa Falketind og sjaa ut yver Noreg, og Fjellradirne skal stiga fram.» Slik lyder Aasmund Olavsson Vinjes ord fra dødsleiet. Det var han som gav navnet til fjellregionen som nå velter mot oss i all sin prakt, området som selger landet vårt verden over og som huser noe av det norskeste vi driver med.Jøtunheimen kalte han den til å begynne med, det ugjestmilde men akk så attraktive terrenget mest egnet til å huse de trolske jotnene fra norrøn gudetro. Uten bedre viten ville vi vekket herr Vinje fra de døde og sagt at det helt sikkert er jotner her. KLATREMUS: Brøytekantene er over to meter høye over Tindevegen. KLATREMUS: Brøytekantene er over to meter høye over Tindevegen.Loddrette fjellvegger rett foran oss, fjelltopper med melis overalt, blåne på blåne selv i dagslys og enorme dalsøkk er synlig overalt fra panoramautsikten like før fjelltoppen. Lyng, mose og gress gjør sitt ytterste for å karre seg opp på asfalten, men det er bare brøytestikkene og snøfonnen som når særlig høyde. Asfalten forsvinner mot en vegg og det som ser ut som et stup.Noen store svinger avslutter Tindevegen før Turtagrø. Der finner vi også det som er en av veiene i landet der det er mulig å oppnå høyest fart. Sognefjellsveien.– Er du klar? Sier jeg til Alex. – Jeg er klar, svarer han.Klikker inn i pedalene, og setter utfor.– Veldig klar, legger han til.Han er en av de beste utforkjørerne jeg vet om, både i fart og stil. Han er liten, kraftfull og aerodynamisk og med halvlangt hår, det bare må gå fort. Sognefjellsvegens nederste del består til dels av lange, oversiktlige, helt rette og ikke minst bratte strekninger.Svingene som dukker opp er store og brede med unntak av den nedre delen. Jeg har mitt fulle hyre med bare å ligge på hjulet. Gode utforkjørere er fantastiske å se på. De bremser senere enn oss andre. De ser lenger frem enn de fleste, og de leser terrenget som om de hadde kartleser i øret.De har en sjette sans for trafikken, og en smidig reaksjonsevne når noe uforutsett skjer. Der vi kjører med hjertet i halsen og skrekkblandet fryd, får de det til å se lett ut.– Hold deg fast Henrik, nå kommer slutten, roper Alex fra fronten. BOMBEFLY: Alex stuper ned fjellet fra Turtagrø til Sognefjorden. BOMBEFLY: Alex stuper ned fjellet fra Turtagrø til Sognefjorden.Jeg er usikker på om jeg har hjertet i halsen eller på vei ut i sykkelbuksa når vi passerer de gamle gårdene før Fortun. Fem serpentinsvinger og et fall på 200 høydemeter venter på under to kilometer, det sier seg selv hvor bratt terrenget er.Mellom oss og den sikre død er syv kilo karbon, kun stoppet av et par bremseklosser laget av kork. Det åpenbare antrekket til en slik utforkjøring? Lycra. Noe tynnere enn en gjennomsnittlig truse må vite.90 km/t blir til normal trillefart ned et av landets vakreste dalfører ut mot Sognefjorden igjen. Siden toppen for bare minutter siden har solen tatt et sikkert grep om himmelen. Siden jeg nesten gjorde i buksen halvveis i utforkjøringen har temperaturen steget fra ti til tyve grader.Siden den ene fjelltoppen mer majestetisk enn den andre lengtet etter å velte over oss har terrenget gått fra drepende og krevende til paddeflatt. Vi er innerst i Sognefjorden nå, på vei tilbake til Solvorn. Vi tar veien på østsiden av fjorden, en strekning der du ikke finner noe som helst annet enn fred.– Det er på denne strekningen all reklame for sykling i Norge spilles inn, forklarer Peter.Ofte kan paddeflate veier være litt kjedelige. Men ikke her, ikke på denne veien. Langs vannet triller vi på en vei så smal at det må møteplasser til for at bilene ikke skal kollidere. Stedvis er det bare stabbestein langs kanten, stedvis går veien nesten i fjæra. IDYLL: Gamleveien langs Lustrafjorden er fullstendig forlatt, og et glemt paradis i fjordnorge. IDYLL: Gamleveien langs Lustrafjorden er fullstendig forlatt, og et glemt paradis i fjordnorge. Bjerkeris danser i medvinden, og lenger fremme ser vi føyka fra Feigefossen forsvinne i luften. Langs vannet ligger håndlagde trebåter og plasker i Lustrafjorden. Hvite hus med hvite karmer og hvite gjerder er bygget midt på jorder og beitemarker. Da klokka klang og resten av verden inntok moderne form lå denne delen av landet og sov, noe den fortsatt gjør. Bakkekuler og elvestryk tikker mot oss i et jevnt tempo, det samme gjør bekmørke tuneller og floskel på floskel om hvor vakkert det er akkurat her.Vi lusker forbi huset der Lerum startet sin saftproduksjon, som i dag er museum. Vi triller forbi bærgården Vetle-Kroken, og Kroken gård som tilbyr overnatting i historiske bygninger. Vi ender opp ved landets eldste stavkirke, Urnes. Nesten tusen år gammelt treverk holder fortsatt stand under et tykt lag med tjære.Ved kaia legger en liten båt til. Klokken er 17.30 og dagens siste ferge skal ta oss, tre turister og to biler tilbake til Solvorn. Bak fjellene i vest henger solen lavt.– Det er helt sinnsykt å sykle her, sier Alex,mens han tygger i seg sjokoladen i bånn av kronesisen.– Det er det, svarer Peter, godt i gang med sin egen is.– Det er omtrent som å sykle i et maleri.…BESKRIVELSE:Turen fra Solvorn over Tindevegen er lang og hard, og på veien møter du store svingninger i temperatur og vær. Vi befinner oss i to ulike fjordarmer, at det er fint vær det ene stedet gjelder ikke nødvendigvis for det andre stedet. Husk også at du skal ta ferge to ganger. Mellom Manheller og Fodnes går fergen hele dagen, men tilbake til Solvorn er fergen liten med få avganger. Husk også lys, det er mange uopplyste tuneller i løpet av turen. Tindevegen er turens eneste klatring, men den er like fullt en av de lenger vi har her i landet. På det høyeste punktet er veien går veien 1315 meter over havet, og dette er en av de tre høyestliggende fjellovergangene som finnes i Norge. Bare Sognefjellsvegen og Valdresflyi ligger høyere. FJELLVANT: Turen over Tindevegen er lang og hard, omtrent som en Tour de France-etappe. FJELLVANT: Turen over Tindevegen er lang og hard, omtrent som en Tour de France-etappe.