Alle bilder: Colin Eick…I begynnelsen tok jeg toget på jakt etter langturer og syklet hjem. Så fant jeg meg en klubb, og brått gikk langturene fra å være en hjemtur til en opplevelse. Siden da har det vært både langt og hardt, norske og franske fjell, og afrikanske og amerikanske flater.Som en bortskjemt unge prøver jeg å tenke tilbake på mitt første leketøy, tilbake til den første langturen som lirket ut den ubeskrivelige følelsen som gjør at jeg setter meg på sykkelen, igjen og igjen. Jeg husker godt at det var to ting som forsterket følelsene i nybegynneren den varme junidagen. Det var noe ubeskrivelig flott og sørlandsk over landskap og omgivelser, og det var at turen gikk i min egen bakgård. Hvordan kunne jeg ikke vite om disse fantastiske strekningene?– Hurum? Joda, du sier noe, du har kanskje rett? Når jeg tenker meg om er det kanskje så flott, mulig jeg er blitt litt blind? Kompisen min Anders må tenke seg godt om for å huske om det er så fint som jeg påstår. Jeg møter han og Colin ved Holmensenteret i Asker. Når vi kommer til Slemmestad og den første, lange bakken begynner, møter vi også landskapet og bebyggelsen som gjør denne turen til en ren opplevelse.Over bakketoppen der jordet og et hvitt trehus ligger på venstre hånd, følger en nå smal, hvitstiplet asfaltlinje som krøller seg nedover utforkjøringen, gjennom skarpe svinger og over tette bakkekuler. Ved Nærsnes begynner den maritime kystbebyggelsen med hvite trehus å få dominans over 50-tallets urstygge firkantbygg. Hagene prydes av epletrær pakket inn i stakittgjerder, og furutrær, skifer og knauser med svaberg danderer friområdene– Skjønner du eller, det er jo dette jeg snakker om! Akkurat her, var det jeg fikk godfølelsen første gang!Jeg går ikke akkurat stille i gangene når jeg ivrer etter å forklare noe, og Colin og Anders humrer da de tenker tilbake på den hårete nybegynneren jeg en gang var, og hvordan jeg må ha sett ut da jeg fikk gåsehud av omgivelsene. Med bølgeskvulp på venstre hånd og kystskog på høyre fortsetter vi forbi Ramton Camping, opp brattkneika ved Båtstø, før det igjen går utover langs kysten ved Åros.Og om noen hadde kidnappet deg, tatt bind for øynene dine, plassert deg langs veien her og bedt deg gjette hvor i landet du var hadde du aldri i verden gjettet Hurum et par mil fra hovedstaden. Du hadde banna bein svart Grimstad, Arendal eller et annet sted med fordømmende bedehus. Kilometeren senere runder vi innom Sætre. Her kan du enten ta opp kneika til høyre for en kortere runde om Klokkarstua, eller fortsette idyllen til Tofte.Vi sykler rett frem, og mens jeg og Anders nyter den lille viken og de gamle, prestegilde trehusene som følger, benytter Colin sjansen til å trå til i bakken som følger. Han tas fort igjen, men ser sitt snitt til å kapre skiltspurten til Storsand.– Altså, det er to ting jeg ikke spurter mot. Det er folk med hår på bena, og det er folk som sykler med sekk, sier Anders. Colins kosmetiske leggslurv går ikke upåaktet hen. Så langt øyet rekker ser vi en hvitstiplet linje mens vi passe sultne hører på bølgeskvulp. Der en ikke-syklist for lengst ville kastet i seg mat, er det syklistenes selvpålagte lodd å trille videre kilometer på kilometer for å finne det rette spisestedet. Et par kilometer før vendepunktet Tofte står vi under en palme på Villa Malla og ser på solen. Syklister er mer enn velkommen. Mens Oslofjorden bader i skarp høstsol, lurer vi et øyeblikk på hvorfor vi ikke alltid spiser på buffé på langtur. VELKOMMEN: På Villa Malla ønsker de syklister velkommen, og lar oss i tillegg sette sykkelen hvor vi vil. VELKOMMEN: På Villa Malla ønsker de syklister velkommen, og lar oss i tillegg sette sykkelen hvor vi vil. – Det er fordi vi snart skal opp kirkebakken. Det er jo ikke veldig enkelt med en halv restaurant i magen. Anders konklusjon er like bastant som jeg er baktung, men den vennskapelige duellen i turens kanskje leieste kneik må likevel gjennomføres.Etter Tofte legger vi inn en ekstrasløyfe om sommerperlen Holmsbu, og får en drøy mil og et par hunder høydemeter ekstra. Vi begynner å bli sultne igjen av tanken på mat, og legger turen tilbake til det obligatoriske stoppet på Klokkarstua. Der ligger nemlig en liten bensinstasjon, med en forkjærlighet for oss syklister. Bensinstasjonen er glad i de tråkkende, og er et fast stopp for alle som tar turen forbi.Liv Randi er den trivelige damen bak disken som alltid serverer hjemmelagete vafler når nåla di står på rødt. Ned fra Klokkarstua går veien langs Drammensfjorden. Det er sjelden asfalten er mer enn femti meter fra vannkanten, og den maritime strekningen er en stor kontrast til det bondske innlandet midt på Hurum. Bakken som går opp fra Hyggen er alt annet enn hyggelig. Ingen av oss aner stignigsprosenten, utover at det er 100% slitsomt å komme seg opp. Gjennom skogen og forbi litt bortgjemt industri, en liten kilometer forbi Spikkestad, og så kommer vi til den lille hemmeligheten til Anders.– Jeg satt og så på kart en dag da jeg fant denne veien. Jeg måtte jo prøve den sier Anders. Vi knekker av 90 grader fra Spikkestadveien, og inn på en miks av gammel, avsluttende asfalt og et gårdstun. Over bakketoppen damper vi gjennom støvskyen, og haster ned mot den skyggefulle og litt mindre stilige Underlandsveien.Den tar oss til Heggedal, der en bratt serpentinsving tar oss opp til en syv kilometer lang vei, forbi beitemarker og Dikemark sykehus. Oppe på Drammensveien, fortsetter vi til venstre opp Liahagen og tar til Høyre når vi ankommer Gamle Drammensvei. Nede i Asker sentrum blir det en ekstra tvangsrunde om Sem, som også inkluderer en kjapp titt forbi de kongelige kuene ved Skaugum. Den siste bakken ned til Holmensenteret går unna i voldsom fart.Vi har jo ikke klatret noen store fjell, men de mange, lange og halvslakke bakkene har langsomt suget kreftene ut av oss. I bunn av honningkrukken skraper vi frem minnene og får oss energien som skal til for å ta oss tilbake til bilene.Globetrotteren i oss må vel hjemme begrave arrogansen, og vi anerkjenner en gang for alle det storslåtte ved vår egen bakgård. Opplevelsene du får langs veien er unike for omgivelser så nærme en europeisk storby. Å begynne og avslutte turen i et hektisk storbymiljø, er med på å forsterke reisen til en vakker opplevelse som bare er vår. Og den maritime følelsen, den lokale sjarmen og de bil-og endeløse jordene på Hurum?  Det er statister, gitt en rolle av velo-regissøren for å skape en av Norges flotteste langturer.…Fakta om TofterundenTofterunden er av det flatere slaget, men den er lang, og bakkene er, mange og slakke. Den går fra Sandvika rundt Hurum om Klokkarstua, inn langs Drammensfjorden, og gjennom hemmelige veier ved Spikkestad tilbake til utgangspunktet. Turen starter i Sandvika, men kan enkelt forlenges eller kuttes i områdene rundt Oslo. Uavhengig av kjøreretning, både Shell på Klokkarstua og Villa Malla er obligatoriske stopp.Distanse: 115 kmStigning: 1600 høydemeterTerreng: SmåkupertKaffestopp: Villa Malla, Sand gård, Vollen bakeri, YX på Klokkarstua…Villa Malla«Villa Malla er ingen restaurant, men et åpent rom for almennheten», heter det på stedets hjemmeside. Villa Malla har ingen spiseplikt, og her er du like velkommen i sykkeltøy som i flosshatt. Stedet har skjenkebevilling, og er et populært utfartssted for båtturister. Lokalet er stort, lyst og åpent, og rundt den store middelhavsbuffeten finner du høyst ordinære spisebord og behagelige sofaer for en avslappet atmosfære. Ved Villa Malla finner du også et fotogalleri, med ulike utstillinger gjennom året. Lunsj serveres onsdag til søndag fra 1200 til 1500. Brunch serveres lørdager og søndager fra 1200 til 1500. Villa Mallas middagsbuffet med varme fristelser fra grillen serveres onsdag- søndag, fra kl. 1600 til 2000.Villa Malla32 79 50 90Stranda 33480 Filtvet