Den første etappen brutal, men storslått og utrolig vakker. Herligheten på tre dager starter med en falsk flate på rundt ni kilometer før den første stigningen mot Passo di Lavazé, som ligger på 1803 meter. Den er 10,4 kilometer lang, med et snitt på 7,7 prosent.Bilene som kjører forbi meg skriker «brava, belissima eller forza». Den meste kjente av de fire toppene og etappens siste fjellpass er Passo Sella, som ligger 2204 meter over havet.Klatringen opp snitter ikke mer enn 5,6 prosent, men den er til gjengjeld nesten 19 kilometer. Opp stigningen blir det raskt kjøligere, jeg puster litt raskere på grunn av høyden, rundt meg er det noen råskap av noen fjell, karakteristiske slik du bare finner dem i Dolomittene. Når jeg sykler over målstreken er det fotografer overalt, jeg blir heiet i mål og speakeren sier navnet mitt i en slags endeløs rus. Så lite skal det til. En speaker som vet hvem du er. Brutalt men vakkert. Og slik fortsetter det også på de neste etappene.Passo Sella, Passo Valles og Passo Rolle er bare tre av totalt ni topper denne helgen byr på. Tre vanlige etapper på henholdvis 124 kilometer og 4400 høydemeter, samt en på 125 kilometer og mer enn 3.800 høydemeter.Skulle du ønske å ta en seiersøl på Passo Sella etter å ha gjennomført første etappe, tilbyr arrangøren felles busstransport for både deg og din sykkel ned fra passet. De surrer forsyne meg bobleplast rundt overrøret før de henger sykkelen på en tilhenger med myke børstehår. Er du proff så er du proff.  HVA ER HAUTE ROUTE?Haute Route betyr «den høye veien, eller høy rute» og brukes egentlig til å forklare en variert fjellrute i de franske alpene enten til fots eller på ski. Men for syklister er Haute Route et franchisekonsept av sykkelarrangement verden over. Haute Route tilbyr både tre- og syvdagers etapperitt, der alle består av tøffe klatringer i tillegg til en individuell tempoetappe, som helst skal være en bakketempo. I Norge ble Haute Route arrangert i Stavanger, for første gang tidligere i år.Konseptet går altså ut på å sykle etapper som blir brukt under de store treukersrittene. Den noe høye deltagerprisen handler om at du ikke skal måtte tenke på noe annet enn deg selv og sykkelen din, og dermed la arrangøren ta seg av alt annet som vi vanligvis selv tar oss av når vi sykler turritt. Dette kan være alt fra det å sette sammen sykkelen etter ankomst, følgebiler med reservehjul eller teknisk assistanse gitt av de samme gutta som opererer under Tour de France. Haute Route har deltagere på alle nivå. Eksproff Christian Meier er et eksempel på en av de bedre – han sykler for å vinne.Jeg er et eksempel i den andre enden av skalaen, jeg sykler for å oppleve. Forskjellen er vel strengt tatt at der proffene får betalt for å sykle, må jeg betale for de samme tjenestene.Men opplevelsen er enorm. PREDAZZORittlandsbyen vi bor i heter Predazzo, en liten by som mange kjenner fra skirennet Marcialonga. Predazzo er en typisk italiensk fjellandsby med en piazza og kirke, og små hus med røde, rosa og hvite blomster i blomsterkasser hengende på utsiden. Innbyggerne er helt sikkert i god form, gitt naturen rundt. – Predazzo er ganske rolig utenom skisesongen. I september er det Haute Route, ellers ikke stort som skjer her, forteller en lokal gammel mann.Fra Predazzo starter alle tre etappene til rittet. Det er her vi får massasje i etterkant, en presentasjon av neste dags etappe, og det er her alle rytterne bor og spiser.Med sine drøye 9000 høydemeter fordelt på tre etapper, der alle dagene helst gjennomføres i rittfart, får vi smake på det å være syklist i et landskap med røffe fjell og bratte stigninger. Når noen av oss nøyer seg med kun en eller to topper på en langtur, gir Haute Route deg fire topper på hver etappe.Er du proff så er du proff. Rundt meg er det nesten som på tv. De raskeste i feltet har for lengst satt i gang sitt ritt, mosjonistene begynner å danne grupper lengre bak. Du finner fort tilbake til de du syklet med dagen før. De som tar det som en tur og ikke ønsker å pushe seg, eller de som bare ikke er bedre.Bak de siste rytterne kjører en kortesje med biler - dette er sykkelritt. Det er flere motorsykler som eskorterte rittet både foran, bak og langs feltet. Politiet kontrollerer og dirigerer trafikken sammen med flere lokale instanser. Mavics tekniske biler, de gule bilene du ser i Tour de France, kjører både foran og bak i feltet, opp og ned, for å sikre at alle som trenger det får teknisk assistanse underveis.Fotografer med droner sørger for at ingenting blir glemt eller gjemt.Det er totalt 122 deltakere fra ulike nasjoner, med gjester fra både Israel, Canada og Brasil. Kun ti av dem er kvinner. Haute Route Dolomites har tidligere blitt arrangert som et syvdagers ritt, og det er første gang nå i 2018 at det arrangeres som en kompaktutgave på tre dager.  Som profesjonelle sykkelryttere får vi ikke dra hjem før vi har gjennomført en individuell tempoetappe på 16.8 km opp til Alpe di Pampeago, et skianlegg i Val di Fiemme.Alle får en starttid ut fra de siste etappeprestasjonene, og rytterne har 30 sekunder starttid mellom seg. Motbakken opp mot Alpe di Pampeago er ikke mer enn åtte kilometer, og de siste fire har et snitt på over 12 prosent.Området rittet foregår i er kjent fra sykkelsporten. Dolomittene har mange ganger avgjort Giro d’Italia, men for amatører er det aller mest kjent for turrittet «Sella Ronda».Sella Ronde går rundt fjellmassivet Piz Boé, og på under fem mil møter du over 100 serpentinsvinger med vellagt asfalt. Haute Route er innom runden, men tar i tillegg avstikkere til flere topper, og med tre dager får du naturlig nok se langt mer enn du gjør på et endagersritt. Men naturen er den samme og mektige. Enorme beitemarker der det er skiløyper om vinteren, loddrette fjellvegger, en gang havbunn, som da kontinentalplatene møttes for mange tusen år siden skjøt i været. De er overalt, og er selve definisjonen av fjellene her.Stein er kanskje stein og fjell er kanskje fjell, men det ligner ingenting på de isbreslipte Alpene lenger nordvest.Det er magisk å sykle her. På vei hjemover igjen, mot flyplassen i Venezia møter jeg Helmer Berre. Han reiste ned med kompisen Anders Minge. Sammen var de frivillige under den norske utgaven tidligere i år. Helmer er i lykkerus etter å ha fått gå på scenen og ta i mot premie for raskeste rytter i herreklassen 50-59 år, inkludert en etappeseier en av dagene.– Dolomittene river og sliter meg sønder og sammen. Den som har merket stigningsprosenten må ha vært i konstant prosecco-rus. Skiltet lokker med behagelige fem-seks prosent. Garminen skriker 11 prosent! Og når jeg i enkelte lyse øyeblikk gløtter opp fra stemmet, ler landskapet av meg, forteller han. Helmer er sliten og jeg er sliten. Tre dager med bare bakker tar på. Er jeg kjapp med restitusjonen rekker jeg akkurat å delta på tredagerseventen ved Mount Ventoux, før jeg kaller det en sesong.