ENSOMHETEN LENGDE: Ca 105 kmHØYDEMETER: 500KAFFESTOPP: Nei, men kjøp maten din på Joker i Eidet NETT: connect.garmin.com/activity/358661871 – Hæ? Enda ett? Seriøst? Sier Håvard.Vi ser oppgitt på hverandre og innser at regler er regler og spurten om det doble 60-skiltet går. Igjen. Regelen sier spurt på stedsskilt og spurt på doble 60-skilt. Men det var da forbannet så mange skilt vår herre skulle plassere på et sted hvor det ikke bor mennesker.LES OGSÅ: Denne turen er som å sykle i et maleriDet smeller i kassetter og girskiftere. Snittpulsen øker ytterligere. Vi bytter på å ligge en halv hjullengde foran hverandre. Meg først. Håvard først! Jage-jage-jage meg først! 184, 185, 186, 187. Pulsen nærmer seg maks mens vi nærmer oss skiltene. Jeg tar den! Jeg tar den! Jeg TAR DEN!LES OGSÅ: Dette er markedets beste sykkel med skivebremser. Håvard tok den.. FLATT: Selv om det er nok av spisse fjell i området er veiene relativt flate. FLATT: Selv om det er nok av spisse fjell i området er veiene relativt flate. TURBESKRIVELSE Turen som beskrevet starter på brygga Guvåg. Deretter går den nordover langs kysten til Rise, får den legger ut på en runde på en stor halvøy. Her har du havet på venstre hånd store deler av strekningen. Kompasset peker etter hvert nordover og tilbake til Rise, før en kutter rett nord mot Buholmend og vendereis. Derfra går turen tilbake til start i Guvåg. Turen er så flat som den kan få blitt, noe som kjennetegner de mange veiene i området. Arctic Race of Norway er nettopp ferdig, og en hel verden har blitt inspirert av sykling i Nord-Norge etter å ha sett dramatiske bilder. Sammen med Håvard Strand skal jeg for første gang sykle nord for Steinkjer. Vi har pakket bilene fulle av telt, sykler og klær, og kjørt alle de 932 kilometerne nordover. Det er nesten dobbelt så langt som Trondheim-Oslo, og noe å tenke på for arrogante osloborgere som mener alt nord for Sinsenkrysset ikke er Norge.LES OGSÅ: Denne boken er en garantert suksess under juletreetDet er en lang tur men premien er flott. Vi søker lokalkunnskap om retningsvalg hos Håkon Iversen. Han er en nyfrelst syklist som er sulteforet på sosial omgang på sykkelen. Han er en av de få som tråler landområdene daglig på sykkel. Han er vel en av de få som bor der i det hele tatt, tenker jeg i mitt stille storbysinn.– Tur, sier du? Finn brygga på Guvåg i Vesterålen, så møtes vi der i morra, sier Håkon kort.Guvåg kan ikke kalles verdens navle fordi det er så langt fra verdens navle du kan komme. I Tellus biologiske målestokk vil jeg estimere vi er på stedet der sola aldri skinner selv om det er sol ute akkurat nå.På den asfaltlagte bryggekanten er det bare oss og noen tsjekkiske fisketurister med fiskestang og spritflasker i hendene. Så vidt jeg vet er Vesterålen kjent for Nord-Europas beste skrei-fiske. Etter fangsten og kroppsspråket til tsjekkerne å dømme har det blitt mer sprit enn skrei siste 24 timer. SYMBOLPOLITIKK: Den gigantiske statuen ser et minnesmerke over de mange unge menn som har mistet livet på havet. SYMBOLPOLITIKK: Den gigantiske statuen ser et minnesmerke over de mange unge menn som har mistet livet på havet.Brygga i Guvåg er på noen måter et blivende sted, men det småkuperte landskapet foran oss er mer innbydende enn Øst-europeisk spritfyll. Vi får en snill avreise. Vi formelig danser gjennom bjørkeskogen på de småkuperte veiene. Når landskapet åpner seg over myrene mot Rise, begynner vi å ane hva som skal bli dagens belønning.I horisonten ser vi spisse fjell reise seg mot himmelen. Vi har ikke fulgt RV820 lenge, før Håkon svinger av, og vi treffer grusveien.  Den slikemyke asfalten vi har fulgt så langt blir brutalt avbrutt av et alt for grovt vaskebrett. Vi tenker på Paris-Roubaix. Det varer det ikke lenge. – Hvordan pleier det å være på disse turene deres egentlig? Håkon er som en litt nyfiken Bieber-fan. Det er stas å ha besøk og turselskap.– Det går som regel sånn passe halvhardt, og med alt for mange skiltspurter, roper jeg i motvinden der vi deler fronten av trespannet.– Men jeg bare sier det til dere, jeg gidder ikke noen skiltspurter i dag! Jeg proklamerer bastant.Terrenget vi har syklet så langt er så raskt og så lett at jeg skjønner det er dødfødt å hevde noe sånt. Rundt neste sving venter dagens første skilt med stedsnavn på.Toget går. Klækk-klækk-bæng-bæng.Ned på bånn av kassetten og låra fulle av syre. Håvard tar nok et stikk. SOMMERTUR: Solen går aldri ned i nord, så lenge det er sommer. Det skaper vakker stemning. SOMMERTUR: Solen går aldri ned i nord, så lenge det er sommer. Det skaper vakker stemning. MONUMENTERDet er noe spesielt med gigantiske kobberstatuer klinka ned i jorda. Sist jeg så noe sånt, var «Sverd i berg» utenfor Stavanger. Her er det «Mannen ved havet» ved Vinjesjøen som står for kulturinnslaget.Statuen er et minnesmerke over unge menn som har måttet gi sitt liv til havet – for evig. Vi strekker nakkene, men ser knapt toppen. I sør ruver baksiden av Lofoten. Håkon begynner å bli varm i trøya, og prøver seg med et lite innsalg.– Dette kan vel nesten kalles Lofotens bakgård. Et slags Lofoten i miniatyr. Alt er bare litt mindre her, men det betyr også mindre trafikk og mindre turister, sier han.Turistsesong eller ei, vi har for lengst konkludert med at han har rett. Så langt har vi møtt to biler. Den ene var postmannen. Han stirret bra lenge.Vi forlater flere fulle tsjekkere i Vinje og sykler videre vestover. Vi har knapt forlatt Vinje før vi kommer til et nytt tettsted: Ny skiltspurt: Klækk-klækk-bæng-bæng. Ned på bånn av kassetten og låra fulle av syre. Yes da. Håvard skal ha denne, ka farsken! I det han setter inn støtet kommer et metallisk smell fra drivverket. Falsk alarm, puh! Vi fortsetter turen.Fem kilometer, og fem skiltspurter senere kommer vi til Straume, og kanskje Vesterålens eneste rundkjøring.– Burde ikke denne vært i bynære strøk? tenker jeg for meg selv.Det trengs jo minst tre biler før en rundkjøring er nødvendig. Det er helt skummelt stille. Det er vanskelig å si om det er fraflyttet eller om folk bare ikke bor her. Men det er veier her. Vakre veier, smale veier, hvitstiplede veier med loddrette fjellvegger på den ene siden og veier med Atlanterhavet på den andre siden. LITEN MANN, STORT MILJØ: Det er lett å føle seg som naturens rov i Vesterålen. Området kan være værhardt. LITEN MANN, STORT MILJØ: Det er lett å føle seg som naturens rov i Vesterålen. Området kan være værhardt. Syra fra alle skiltspurtene, og tro meg de begynner å bli en del, gjør metalltrappene opp til Joker på Eidet unødvendig tunge. Cola og fyrstekaker gjør oss klare for det som har vært turens gulrot, Hovden. Vi befinner oss i et av de mest værharde kystpartiene i Norge, og vi er spente på hva som møter oss når vi tar fatt på de svingete veiene blant stein og fjell som går rett i havet.Når vi runder siste sving mot Sandvikbukta, er det en klatring som møter oss. Jeg syns det ligner mest på Mont Ventoux, «det nakne fjellet». Jeg ser på Håvard, Håvard ser på meg, og vi rister på hodet. Det var akkurat dette vi drømte om, og gjør en high-five uten å utveksle ord. High-five er noe jeg helst forbinder med adrenalinsporter. Kicket som kommer når en er ferdig.Det er kick dette også. Når vi tar fatt på klatringen begynner sola på ferden ned mot havoverflaten. Vegetasjonen er totalt fraværende, og den hvite sandstranda går nesten i ett med åsryggen vi klatrer mot. Turens høyeste punkt på 82 meter over havet forseres. At knærne står i 90 grader sideveis skyldes på ingen måte klatringen i seg selv.  Hadde jeg droppet to av det som føles som to hundre skiltspurter, hadde dette gått fint.  Heldigvis får jeg hvile når vi triller ned til Nykvågen, et lite og fraflytta fiskevær.   SE TORSKEN! De finner du hengene til tørk så godt som overalt. SE TORSKEN! De finner du hengene til tørk så godt som overalt. VESTERÅLEN Vesterålen er et øydistrikt lengst nord i Nordland fylke som ligger rett nord for Lofoten. Vesterålen består av kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes. Andøy kommune er mest kjent for å huse Andøya flystasjon, et sted mang en avspaserende tenåring har avtjent verneplikten. Vesterålen er rikt på fortidsminner, og funn viser at man med sikkerhet kan fastslå at det har vært bosetning her helt fra yngre steinalder. Vesterålen har for øvrig også Norges tetteste forekomst av lokalaviser. Hele fem trykksaker i tillegg til Vesterålen Online publiseres i de fem kommunene. Fra Nykvågen sykler vi inn i Kodakland. På venstre side av veien, Atlanterhavet, på høyre side Ravatnet. Veien virker som om den ligger på vannet. Foran oss ruver fjellveggen Tussen som kolliderer med Atlanterhavet, kun avbrutt av en 3,5 meter bred riksvei. Et endeløst hav på den ene siden, en fjellvegg på den andre.Forventningen stiger proporsjonalt med den siste lille klatringen, og i det vi knekker rundt den skarpe fjellveggen, møtes vi av en blendende sol, og to skarpe svinger som tar oss i retning den lille bygda Hovden. De kritthvite strendene minner oss mest om førjulssamlinger på Gran Canaria. Den stramme lukta av klippfisk og torskehoder som henger til tørk tar oss fort tilbake til Nord-Norge igjen.På brygga blir vi sittende i en blanding av beundring og utmattelse. Det hersker en stillhet vi sjelden hører. Ikke en gang måkene gidder å lage bråk her ute.– Jeg får lyst til å flytte hit jeg, sier Håvard.Den eneste innfødte vi har møtt her så langt, en gammel fisker på brygga, hadde kanskje satt pris på det. De siste milene tilbake fra Hovden går sakte for min og Håkon sin del. Håvard ser ut til å være helt upåvirket, og glir sakte i fra oss og blir liggende i front. Heldigvis får vi både sola og vinden i ryggen tilbake langs kysten. Når vi triller ned til brygga på Guvåg igjen, har Håvard allerede satt sykkelen på biltaket. FORLATT: Det er lenge siden noen bodde i de mange øde husene. FORLATT: Det er lenge siden noen bodde i de mange øde husene.– Beklager at jeg sykla fra dere baki der, men jeg måtte bare sykle litt alene. Jeg måtte bare fordøye inntrykkene, jeg tror dette er noe av det fineste landskapet jeg har sykla. Det føles som om jeg har sykla gjennom tre-fire land, minst, sier han.Jeg og Håvard setter oss i bilen igjen. Litt euforiske og litt skamfulle. Turen i Lofotens bakgård er noe av det råeste vi har gjort. Vi bare angrer på at vi ikke har dratt hit tidligere. Klækk-klækk-bæng-bæng. Kjedet ned på bånn av kassetten, skiltspurter og låra fulle av syre. Øde veier.En fjellvegg på den ene siden. Atlanterhavet på den andre.…