Alle bilder: Kåre Dehlie ThorstadTrykk her for GPS-sporet på Strava…«HUN HADDE LEGGER OG LÅR som en nordisk vår» heter det i sangen til Øystein Sunde. Deretter kom en regle med tyske preposisjoner, som smalt rett over i en hyrdestund som gikk både opp og ned og hit og dit.Fra Drammen Sentrum er det ikke mer enn 15 minutter før det går minst like mye opp og ned som i sangen til Sunde, og derfra og resten av Vestsidevegen fra Lierbyen til Sylling kaster veien seg hit og dit i tillegg til en rekke andre preposisjoner Sunde nevner. Veien trekkes oppover åssidene, og bølger seg nedover på andre siden.Les også: Med denne sykkelen tar du nye snarveierOver bekkefar og små søkk løper veien ut og inn av foldene, før matriseskriveren drar tak i veiens hvitstiplede linjer opp en ny bratt kneik.Imaginære tyske turister tar frem både wunder-og sehr schön mens de spiser medbrakte hermetiske pølser i veikanten. Når det er helnorsk vår i Lierdalen er det fint lite som slår estetikk-og nasjonalromantikk på Østlandet.Bjerketrær i blomst. Brusende bekker og lam i lek, både med og uten hjul.Les også: Drømmerunder med utgangspunkt Dalen VIDSYNT: På en godværsdag ser du snødekte fjell i det fjerne. Finnemarkas nordside. VIDSYNT: På en godværsdag ser du snødekte fjell i det fjerne. Finnemarkas nordside.Alex kommer rett fra seier i turritt og David er bare generelt sterk. De gyver løs på det meste med dødsforakt. De kunne fint vært en del av en lystig Sunde-sang. Sikkert fått en dram i Drammen.– Se her David, sånn her. Du griper tak i bukken og så går du til alt du har. Men du må gå på venstre side av veien, ikke sant, venstre? Sånn her, forklarer Alex.Han og David støter seg opp den siste bakken mot Kanada. De svir av fyrstikk etter fyrstikk. David er sinnsykt sterk, men ikke spesielt sykkelsmart. Han har så stor motor at han blir nummer to i Grenaderen på ski under halvminuttet bak vinneren, det med moderat god skiteknikk. Lærer han dette blir han farlig.På venstre side av veien ligger Finnemarka. Hundrevis av kilometer med skiløyper om vinteren og morsomme stier om sommeren. På høyre side ligger Lierdalen. Der er det epletrær i full blomst, dyr som beiter og flere små hemmelige veier på kryss av dalen. I veien står det skrevet Lier-Bastogne-Lier. Den lokale sykkelklubben arrangerte sitt eget ritt med bratte bakker samme dag som den mer kjente klassikeren som går mellom Liége og Bastogne.– De får bare kjøre de gutta der, sier Tore.Han og jeg jobber noen få hakk mer enn de førstnevnte, og vi tillater oss både skjegg og poser under øynene.– Arbeidslivet er disharmoni om en vil sykle så fort som de der, forsvarer jeg meg selv med. NÅDESTØT: Den lille avstikkeren fra Modumveien har vært brukt i Ringerike Grand Prix, forløperen til Tour of Norway, samt Norefjell Grand Prix. NÅDESTØT: Den lille avstikkeren fra Modumveien har vært brukt i Ringerike Grand Prix, forløperen til Tour of Norway, samt Norefjell Grand Prix.ETTER KANADA faller terrenget mot Sylling. Der tar vi til venstre i rundkjøringen for å følge veien langs en av Tyrifjordens mange tarmer. Vi tar en liten avstikker fra Modumveien. Turen er generelt flat, og de ekstra høydemetrene opp Røineveien skader ikke veldig. Dessuten er bakken en skikkelig perle, en lokal indrefilét jeg skulle sykle forbi i åtte år før jeg oppdaget.Modumveien var frem til den ble asfaltert for et par år siden Norges desidert dårligst asfalterte vei. Det var så ille at det var praktisk ugjennomførbart å sykle her, likevel var veien et førstevalg for lokale syklister fra både Oslo, Asker, Bærum og Drammen. Etter utforkjøringen ned fra Røine møter vi tre flate mil mot Vikersund. Finnemarka på venstre hånd, Tyrifjorden på høyre. En smal asfaltvei, røde låver og gamle hus. Noen verneverdige mursteinsbygninger, epletrær og utsikt over til Nordmarka.Flat vei som egentlig aldri er flat. Det duver. De lokale rånerne har nok av steder å bånne demperne. Ingen skilter. Ingen skiltspurter. Fire mann som støter med jevne mellomrom i jakten på skilt som ikke finnes. Medvind blir til sidevind på rutens nordligste punkt ved Gulsrud Kirke. Sidevind blir til motvind når vi nærmer oss Vikersund.– En dag gutter, skal alt dette bli mitt! Tore strekker den enormt lange armen sin til venstre på like visjonært vis som Falsen og Bjørnson gjorde ca 200 år tidligere på Eidsvoll. Tore har nemlig svigerfamilie med hesjerettigheter i åssidene på vestsiden av Finnemarka. Han takker av. Jeg, Alex og David fortsetter. Ett silkeskjerf fat- tigere.– Det her er første mulighet til å ta en kaffe. Men det er mye finere på Blaafarveverket, så vi stikker heller dit, sier jeg om Vikersund. FARVEL: Tore har takket av. Alex nyter øyeblikkets ensomhet. FARVEL: Tore har takket av. Alex nyter øyeblikkets ensomhet.VIKERSUND ER KJENT for to ting. En sabla svært hoppbakke, og Johan Kaggestad. Det er sikkert mulig å få kaffe der også, men vi har en pølse med en skikkelig rosin i litt lenger borte. Vi følger terrenget langs Bergsjøen, en forlengelse av en av Tyrfjordens fire armer, den sydvestre.Mon tro Mads Kaggestad har trent mye her? Han, og Gabba? Helt sikkert. Enormt mye. Vi sykler i rundt 27 kmt. De må ha hatt minst 40, tenker jeg. Vi krysser noen industribroer på vei mot Blaafarveverket. Jeg forteller historier om hvordan tyskerne sprengte broen i fillebiter under krigen og motstandskamp. David lytter selv om det ikke nødvendigvis er sant. Han er grei sånn. Burde jeg slutte med slike historier siden jeg er 34 og et halvt år? Jeg avslører løgnen og forbeholder meg retten til å finne på mer i fremtiden. En liten skrøne er strengt tatt ikke noe annet enn en avart av sykling. David tar igjen ved å kjøre hardt og fortsette å prate.VI PASSERER en av områdets mange kraftverk. Gravfoss utnytter 20 meters fall i vannet og leverer strøm til deler av Østlandsområdet. Vi kunne fortsatt paddeflatt tilbake til Drammen, men det rullende terrenget mot Blaafarveverket er verdt et par ekstra kilometer. Stekende sol. En vei som følger terrenget. Hit og dit. Opp og ned. Inn skogteigen, ut en bjerkeallé, over et jorde. Dette er det jeg elsker med Norge. Desentralisering og øde landeveier. Utenfor byene er nettverket av små veier så enormt mye større enn vi vet. Det er bare å velge storby på kartet og lage en ny rute.– Åh, ja! Der er det fint å sykle! sier de som kjenner til stedet. Jepp, der også, tenker jeg. Der også. Desentralisering og øde veier. Ingen biler. Jeg har hundre reisedøgn over hele verden. Ingen andre steder finner vi så forlatt terreng like utenfor storbyene. Norge mitt Norge.– STENGT? Jeg hører du si det, men hva mener du med at du ikke har kaffe? David undrer.I Italia får du alltid kaffe aldri så stengt det er. Norsk servicenivå har litt å gå på der, men vi velger å ikke klandre Blaafarveverket for at de ikke åpner før neste helg. Pikene som jobber der er hyggelige og selskapssyke. Vi henger litt ved fossen i stedet. PÅ BLAAFARVEVERKET: Finner du masse å se på. Blant annet den store fossen. PÅ BLAAFARVEVERKET: Finner du masse å se på. Blant annet den store fossen.Vi fortsetter sydover på de gamle småveiene. De er tomme for biler og følger terrenget.Nærmere Drammen hører vi bilduren uten å få helt oversikt over hvor den måtte komme fra. Småveiene vi sykler på var en gang små hovedveier, men det tok ikke veldig lang tid før noen skjønte at veier er best når de går rett frem. Da ble de små veiene vi sykler på nå fort litt for avleggs. Men det er fortsatt folk som bor langs dem og de vedlikeholdes godt, og i dette området er det mange av dem.Det er nesten litt tilfeldig hvilken vei vi ender opp på når vi er på de siste milene mot Mjøndalen. Det er hvitstiplet asfalt. Ingen biler. Åkre som blomstrer. Vi føler oss som barn som leker gjemsel når vi hører utfartstrafikken buldre et sted rett i nærheten vi ikke kan se.Rett utenfor en av Norges største byer.– NÅ BLIR DET LITT kaos her gutta! Sier jeg.Fra Mjøndalen er vi bare en drøy mil fra utgangs- punktet ved Drammen sentrum. Etter en kaffe på Bragernes Torg tidligere på dagen var detbare et par hundre meter vekk fra sentrum før det var slutt på biler og larm.Vekk fra sentrum av Drammen klatrer veien opp i åssiden mot den sørlige delen av Finnemarka, gjennom ga-ter med hvite trehus på hver side. Et par kilometer senere var vi på landet, og godt i gang med den litt over tolv mil lange runden rundt resten av Finnemarka.Elleve av milene fullstendig øde. Ingen kan klandre Drammen for å by på litt kaos de siste 10 kilometerne inn til sentrum av bykjernen. For hvor mange av verdens storbyer er det som har et så øde terreng og stort nettverk av veier rett utenfor døren?Jeg tør banne på at du må sykle mer enn fem minutter vekk fra sentrums-kjernen av Frankfurt før du finner veier så øde at selv kemnern har glemt hvem som bor der.Perfekt runde. Flat for de tyngre. Rolig og fin for den viderekommende. Lett tilgjengelig fra Oslo om du vil ha en ordentlig langtur. Utrolig enkel å utvide om dubor i Drammen og ønsker en lenger runde.I Drammen har de god kaffe. Perfekt start på en av Norges flotteste. NESTEN SOM I TOUREN: Vi har ikke solsikker i Norge, men litt løvetann gjør susen det også. NESTEN SOM I TOUREN: Vi har ikke solsikker i Norge, men litt løvetann gjør susen det også.