Jeff Webb i Fara Cycling er klar for gravel-rittet Dirty Kanza

Det er helt andre aspekter av arrangementet som frister den tidligere proffsyklisten nå. 

– Jeg reiser for å oppleve stemningen, se hvordan et så stort grusritt foregår, og for å få med meg utstyrsmessen som arrangeres i forbindelse med rittet. Det er alltid spennende å se hva som skjer i bransjen, og hvilken retning utviklingen går. Vi i FARA er nysgjerrige på det amerikanske markedet, og mange av gravel-trendene kommer fra USA, sier Webb.

Lange ritt uten tidtaking er det neste store
Det spår Webb, som selv har drevet med langdistansesykling siden tidlig tenårene, da sykkelen var nøkkelen til frihet og opplevelser. Han tror utfordringene både med forberedelser og underveis og stemningen som skapes når så mange likesinnede møtes, er noe av det som trekker.  

– Arrangementet Paris-Brest-Paris er det mest renommerte blant Gran Fondo-rittene av denne typen. Det er 1200 kilometer langt og arrangeres bare hvert fjerde år. For fire år siden var det rundt 5000 deltakere, og helt opp til noen uker før rittet var det fortsatt ledige plasser. I år er det over 7000 med, og fire måneder før det arrangeres, er det ikke en plass å oppdrive, forteller Webb, 

Han håper flere nordmenn etter hvert vil få øynene opp for denne typen sykling og arrangementer. 

– Det å sykle langt uten tidtaking er noe som bare kommer mer og mer, og det er noe vi i FARA ser på med stor interesse. I Norge henger vi litt etter, selv om vi bor i et flott land med masse muligheter for fine turer på sykkel. Men nordmenn vil helst konkurrere. Det er ikke så lett å mobilisere en gjeng til en sosial tur, sier Webb.

Må sykle mye og langt
For å forberede seg til ritt som Dirty Kanza og Paris-Brest-Paris, gjelder det å sykle mye og lenge, sier Webb. Ofte blir det lange turer alene. I fjor sommer syklet han fra Oslo til Napoli, en tur på 2600 kilometer. Det tok to uker. I 17.-mai-helga syklet Webb til Stockholm. Det ble to dager med over 30 mil hver dag. 

– Jeg føler meg heldig som har muligheten til å gjøre slike reiser, og jeg sykler alene hvis ingen vil være med meg. Og foreløpig er det ikke så mange som vil være med meg på det jeg driver med. Nordmenn vil helst konkurrere, og det er ikke så lett å mobilisere en gjeng til en sosial tur, men slike langturer er så spennende. Det å sykle gjennom nye plasser, oppdage nye ruter og veier er utrolig givende, sier Webb.

Pakker lett
På en tredagerstur som den til Stockholm, hadde Webb med seg rundt tre kilo bagasje. To av dem hadde han plassert i en litt stor sadeltaske. Der hadde han en ekstra sykkelshorts til dag to, en dongeribukse, en t-skjorte, en lett jakke, et par spasersko, sokker og undertøy. 

– Jeg unner meg en ren sykkelbukse til dag to. Ikke alle langdistansesyklister gjør det, men jeg liker å ha det. Og så liker jeg å kunne skifte til vanlige klær når jeg er ferdig med å sykle for dagen. Dessuten er det greit å slippe å sitte på fly med sykkeltøy, sier han. 

I rammevesken, som veier omtrent en kilo, har Webb sykkelverktøy, ekstra slange, lykter, ladestasjon for mobil og diverse kabler. Mat og drikke kjøper Webb hovedsakelig underveis. 

– Jeg stopper og kjøper det jeg trenger på bensinstasjoner eller matbutikker. Selv om jeg holder greit trøkk og god fart på flatene, så er jeg aldri i nærheten av terskelintensitet eller melkesyre, så da glir det meste av mat ned og jeg trenger ikke være så nøye på hva jeg har i meg, sier han.