Dette er første artikkel i en serie som setter fokus på turrytternes rittfavoritter. Følg med framover våren!

– Bånn Gass i Fevik er et kremeksempel på turritt med sjel og sjarm, sier Per Christian Eidevik som vant turrittet i 2014 og har det på toppen av sin MÅ HA DET-liste. 

I år skal Eidevik vinne Lillehammer-Oslo med Team Kjekkas og sikre seg vinnertrøya i Masters-VM i Danmark i september. Det er greit å legge lista høyt fra start, mener han.

– Ellers er det jo ingen vits i å legge ned alle disse treningstimene, sier han.

Men veien dit er lang, fylt med turritt og treningsritt, og Eidevik har kjørt fler enn de fleste.

– I og med at man setter seg mål for sesongen, så vil valg av oppkjøringsritt bære preg av å få best mulig fysisk utbytte, så jo tøffere felt desto bedre, sier Eidevik.

SJARM, SIKKERHET OG SJOKOMELK
Det skader ikke om rittet har sjarm og sjel og særpreg i tillegg til fysisk utbytte, og at deltakerne føler seg ivaretatt både med hensyn til sikkerhet og det sosiale, sier Eidevik, som ikke er så opptatt av banketten. Det er det som skjer umiddelbart etter målgang som er avgjørende.

– Jeg tenker aldri over festen etterpå. Den tida festen foregår på, ønsker jeg å tilbringe med mine nærmeste. Men den mottakelsen du får i det du går i mål er med på å sette stempel på arrangementet. Når jubelen er stilnet eller gråten er over, så kommer sulten. Og det er lov til å stå og ljuge med andre deltakere om rittets kamper, samtidig som du får lov til å spise og drikke og kunne ha det sosialt. Tilby en matbit, altså ikke boller, og noe godt å drikke. Sjokomelk, for eksempel. Cola går også veldig bra. Det er viktig, sier han.

– For øvrig bør det nevnes at Tyrifjorden Rundt serverte noe så enkelt som vannmelon! Det var himmelsk, minnes Eidevik, og legger til at det ikke bare var vannmelon i mål, men at den gjorde spesielt inntrykk.

SPANDER ET SMIL
Men verken sjarm eller mat er noen selvfølge på norske turritt, sier Eidevik.

– Når du går over målstreken og det eneste du treffer er en sur funksjonær som ber deg sporenstreks henvende deg til sekretariatet for å levere timing-brikka litt faderlig kjapt, så gjør det noen med deg. Da ender det ofte med en sjokomelk og 3-pakk rosinboller på nærmeste Shell og en telefon hjem om å lage middagen ekstra kjapt, sier Eidevik, og forklarer at mottakelsen i mål ofte er faktoren som avgjør om han kommer tilbake.

– Det er den stemningen du tar med deg hjem. Den kan være avgjørende for om penga blir lagt igjen på det rittet neste år. Og den avgjørelsen blir jo da ikke bare min, dersom jeg kommer hjem i feil stemning, forklarer Eidevik.

UNNGÅ PREMIEUTDELING PÅ UTEDO
Og for all del: Gjør litt stas på premieutdelingen, poengterer han.

– Folk legger ned hundrevis av timer for å vinne ritt. Og enkelte steder blir vi møtt med en premieseremoni som består av å bli ropt opp utenfor to godt brukte WC’er... og så får man overrakt ett glass, sukker Eidevik, som har ett godt råd til rittarrangører fra nord til sør.

– Gå inn på FOCCs nettsider og se hvordan årets vinnere blir fremhevet! Det koster en sjampisflaske og litt musikk, sier han.

Men hvilke norske turritt byr på sjel og sjarm? Her er Eideviks tre på topp.

1. FOCC Bånn Gass: Fevik/Lillesand, 80km
Uten tvil det rittet i Norge jeg har kjørt med mest sjel og entusiasme. Det finnes rett og slett ikke makan! For en vidunderlig dugnadsånd og lokalt engasjement. eget rittmagasin. mat og drikke til du bruker annet enn hjula til å trille. En speaker som er mer ivrig enn de råeste under VM i Falun. Live tracking på storskjerm. Kul løype med innslag av brostein (cirka 47 meter, men dog). Masse publikum. God sikkerhet. Nei, rett og slett det beste arrangementet i Norge, håper flere arrangører kan ta seg bryet verdt å kontakte disse fantastiske menneskene for å lære hvordan det skal gjøres!

Saken fortsetter under

BÅNN GASS i Fevik/Lillesand får utøverne til å gi jernet, og byr på kanonstemning etter målgang. Foto: May Elin Aunli

2. Colorline Setesdal Tour: Kristiansand-Hovden, 210km

Denne har jeg kjørt både som rytter i fellesstart og i lagkonkurranse. Dette rittet velger jeg fordi det arrangementsmessig er nær FOCC i måten det arrangeres på. Colorline Setesdal Tour er også her råflinke (må være noe med det glade Sørlandet). I tillegg har de det fysiske aspektet. 210 knallharde kilometer hvor de 3-4 siste milene er bare vonde. Her får man ett arrangement hvor alle aspekter er ivaretatt fra du henter startnummer til du går ut av dusjen. Alt er tilrettelagt for at du skal ha det godt, bortsett fra under løpet. Da er det bare vondt. Og til slutt: for en herlig natur! Det hender jo at man rekker å heve hodet fra styretapen, sier han.  

3. Tyrifjorden Rundt, Sandvika, 145km:
Selv om det ble tull med tidene, og flere ryttere fra ett annet lag fortsatt ikke har kommet over det som ble første taperplass, så er det moro at et så legendarisk ritt med røtter tilbake til 1949 er gjenoppstått. Kjempefin løype rundt i naturskjønne omgivelser, men allikevel knallhard med flere stigninger. Som lagkonkurranse var dette særs vellykket (bortsett fra tidtakingen, som de helt sikkert får orden på.) Løypa er rytmisk og fin, og vi fikk en flott gjennomkjøring før Lillehammer. I tillegg var det ett bra opplegg med god bespisning og fin atmosfære. Arrangøren har imidlertid litt å gå på sikkerhetsmessig, spesielt de par siste milene. Men jeg har tro på dette rittet fremover, og velger derfor det på tredjeplass. Dette rittet har også i tillegg ett kjempepotensial til å bli en klassiker i individuell fellesstart. Så vi får håpe arrangøren tar utfordringen på strak arm.

Gode utfordrere: Randsfjorden Rundt, Mjøsa Rundt og Enebakk Rundt får også plass nær toppen, men når ikke helt opp på pallen hos Eidevik. 

TYRIFJORDEN RUNDT byr på flott utsikt og en gjennomført god rittopplevelse, mener Per Christian Eidevik. Foto: BOC/Arrangøren