Rittrytter - Sindre Bjerkestrand Haugsvær

– Da vi kom til Belgia i mars 2016 for å kjøre kermis, ble alle syklene igjen på flyplassen. En kar som heter Franky van Haesebroucke lånte oss sykler i to dager, for han hadde en liten sjappe i nærheten. Etter å ha kjørt et par kermis, spurte han om jeg ville kjøre for laget hans, forteller Sindre. 

Med sterke plasseringer i Belgia ble han observert, og vips så kjørte han for et større lag med mulighet for å kjøre store, internasjonale løp. Nærmest ut av det blå, bokstavelig talt, kjørte han nå for det belgiske laget Morgan Blue, hvis sponsornavn kommer fra en av de største produsentene av oljer-og rengjøringsprodukter til sykkel. På kort tid gikk han fra å være ukjent, til å bli omtalt som «de Noorse renner» på sidelinja, en håpefull og hardtsatsende utlending, en ryttertype belgiere elsker.

Satsingen er like mye en del av et eventyr, som en bevist tankegang.

– Fordi jeg startet å sykle sent er det spesielt viktig med utenlandserfaring. Det er vanskelig å bli kontinentalsyklist. Men målet er å se hvor langt jeg kan nå, og da må jeg prøve å simulere et rittprogram som ligner på det proffene har. 

– Hvor langt kan du nå?

– Drømmene mine holder jeg inne i hodet mitt. Jeg tar solide steg hvert år, men det må også til. Jeg må sørge for et knallhardt rittprogram også i 2019. Jeg må ta ett steg av gangen, så får vi se hvor langt det bærer. Det er ikke noe vits å si jeg skal bli proff, for det kan være langt frem dit og mye som skjer på veien.

– Men det programmet du har lagt opp til nå skal kunne muliggjøre å leve av sykling om alt klaffer?

– Jeg skviser inn noen studiepoeng hvert eneste år. Så sykler jeg ritt fra februar til november, mens det vanlige er fra april til september. Det er ganske likt proffenes program. Hvis man vil bli langt merke til må man ha mange UCI-dager, og hele min sykkelkarriere hittil er basert på å sykle så mange ritt som mulig. Jeg skiller meg ut fordi jeg sykler mange løp, og dette er måten jeg har lagt opp de siste tre årene på. 

– Navnet ditt har vært i bakhodet på mange sportsdirektører i de norske kontinentallagene, kunne ikke det vært en mulighet?

– Jeg er usikker på om jeg kan kjøre like mange ritt, og om jeg kan få samme erfaring som jeg har fått i år. Det blir selvfølgelig noen større etappeløp, men kontinentallagene har en større stall, og alle skal dele på løpene. 

På rangstigen er Sindre et halvt trappetrinn under de åpenbare kandidatene til de norske kontinentallagene. Hadde han vunnet ett eller to løp til i Norge, kanskje, men det rittprogrammet han selv har laget står altså ikke tilbake for et norsk kontinentalopplegg.

Siden han i 2013 begynte å kjøre norgescup, har turen gått innom en rekke klubber og lag. Fra starten i oslolaget Frøy har turen gått innom IK Hero, Morgan Blue i Belgia i 2016 og 2017, frem til laget ble nedlagt det året. Deretter har han kjørt for det svenske klubblaget Ryska Posten, som han har kombinert med IK Hero. Fra høsten 2018 kjørte han for det kanadiske kontinentallaget H&R Block Pro Cycling, og var der ut sesongen. I tillegg til dette har han kjørt som gjest for CCN i Kina, forøvrig samme lag som Jonas Orset har gjestet, samt det famøse amatørlaget Mostowy International i Polen. Akkurat det laget er ikke større enn at lageieren synes det ser så kult med sponsorer at de får ha logo på trøya helt gratis. Men Sindre fikk både opphold, støtteapparat og erfaring.

– Om en skulle trekke frem noen opplevelser så langt, hva ville det vært?

– Resultater er alltid viktigst. 14 topp-ti plasseringer i UCI ritt i år er den beste opplevelsen. Deretter tenker jeg først på Tour du Maroc som var spesielt både på godt og vondt. Etter fjerde etappe er jeg den eneste igjen på laget, alle de andre måtte bryte fordi de hadde kræsjet ut av rittet. Jeg kjørte resten av rittet med fullt støtteapparat. Det er et løp som er ti dager langt, og relativt høyt nivå. Ellers så var det ganske spennende da jeg skulle kjøre for Morgan Blue for første gang. Jeg flyr ned, jeg er 22 år gammel, og aner ikke hvem jeg skal møte eller hvorfor. Jeg hadde med meg en elgpølse og en øl for å bryte isen, og det viser seg jo at det er hyggelige folk. Jeg har vel egentlig ingen negative opplevelser, men det kan være lange reisedager. Da jeg skulle til Tour of China fløy jeg Oslo-Brussel, Brussel-Bejing og Bejing-Chengdu i Kina. Jeg rakk ikke flyet fra Bejing, og da hadde jeg åtte timer på flyplassen. Det endte opp med 32 timer på reise, men på flyplassen i Beijing fikk jeg gratis hotell, slik at jeg kunne sove i fire timer. Alt løser seg jo. 

– Andre ting du vil trekke frem, om en skulle tatt noe utenomsportslig?

– Kameratskapet i Ryska Posten. Vi er en stor vennegjeng, og etter sykkelritt drikker vi øl og har det kult. Kjernen i laget er en kompisgjeng som ikke nødvendigvis er dødsseriøse hele tiden, men heller har det litt fett. Det er kanskje nøkkelen til suksess og gode opplevelser. 

I løpet av sesongen 2018 startet Sindre 57 UCI-ritt, i tillegg til 42 amatørritt. Tilsammen betyr det altså 99 rittdager, omtrent det samme som utøverne kjørte på 70-tallet – de som orket vel og merke. De fleste bikket under tidlig, men for enkelte var det akkurat det som skulle til. Sindre gyver løs på 2019-sesongen med samme ambisjon som for 2018 – å kjøre mange løp, bygge neste sten, og fortsette jakten på gode plasseringer i UCI-ritt.

Til de som vil prøve det samme, har han enkle råd.

– Det første steget er å sykle fort, steg to er å være hyggelig. Tips tre er være utadvendt. Men altså, du kan ikke være redd for å snakke med folk. Skaff deg venner, enten det er i feltet, på startstreken eller etter målgang. Men jeg må også si at jeg har vært heldig, jeg har fått mange gode kontakter og har nok hatt litt flaks.