I boka Bergtatt skriver Henrik H. Svendsen om fjellenes historie. Han har en sterk fascinasjon for det opphøyde og har laget en liste over 28 ord for fjell. Listen er fin, den får meg til å drømme, men jeg finner ikke «kula». Leser den igjen. Kolle, knatt og natt. Klippe og skalle. Nunatak. Men ikke kula. Er det et ord fra en gammel dialekt, eller et lokalt folk, som ikke har funnet veien inn i listen på nesten tretti ord?

Jeg er i Bjerkreim, på parkeringsplassen ved bedehuset. Det kalles sentrum, men det er ikke mye her. En kirke, en skole, en Coop, noen hus. Og et bedehus. Landskapet rundt er frodig og grønt. Den sjarmerende bygda er lett å passere, der den ligger langs E39 i Rogaland, i det harde skillet mellom det flate Jæren i sør, og ville Ryfylkeheiene i nord.

Bjerkreimselva deler bygda og finner veien sørover gjennom landet og til havet ved Egersund, tyve kilometer unna. I landskapet her har det vært folk i tusener av år. Det var bønder som dyrket korn og levde av jakt, fiske og enkelt jordbruk. Landet fikk navn etter egenskapene det hadde. Egersund er fra den gammelnorske betegnelsen på leia mellom Eigerøya og fastlandet som het Eikundarsund. Navnet på Eigerøya, Eikund, kom av de rike forekomstene av eiketrær på øya tidligere, og navnet er blant de eldste stedsnavn i Norge. Bjerkreim har sitt opphav fra «Bjerkr-heim», bjørka sitt hjem.