Helt siden sykling ble en konkurranseform på slutten av 1800-tallet har premiering vært en viktig årsak til at rytterne har slitt seg gjennom til tider umenneskelige prøvelser. 

LES OGSÅ: Dette er historien bak puten du har i sykkelbuksen din

Vinneren av tidenes første Tour de France fikk for eksempel 20 000 franc, hvilket var en særdeles anselig sum på den tiden. I gamle dager livnærte syklistene seg i stor grad av premiepenger, mens de i dag kommer på toppen av en fastsatt grunnlønn fra laget.

LES OGSÅ: Øyvind Aas' følelser for asfalten vi alle sykler på

Vinner du et sykkelritt er det imidlertid stor sjanse for at du også får noe mer enn bare fyldigere bankkonto. Et kult trofé til å pryde peishyllen er selvsagt populært, men det finnes også langt mere obskure belønninger. 

FRUKTFAT: Selve bollen, altså. Ikke veldig spennende premie etter tre uker med vill tramping. Foto: Le Tour. 

Vinner du Touren får du dog bare en bastard av en bolle eller vase, og selv om det har forgylte kanter er det etter vår mening overhodet ikke Touren verdig. Den er umulig å ha på peishyllen, ikke særlig fransk, ja dette minner mest om noe du får på ditt lokale antikvariat for en hundrings.

Nettopp dets manglende særpreg og identitet er trolig grunnen til at Tour-troféet fortsatt er relativt ukjent for allmennheten, i sterk kontrast til gultrøya. For har Floyd Landis, Alberto Contador og Lance Armstrong virkelig måtte levere tilbake sine fruktskåler?

Om Tour de France-troféet er kjipt, finner vi dets rake motsetning i italienernes treukersritt, Giro d’Italia. Fantastiske «Trofeo senza fine» har blitt delt ut siden år 2000, og posisjonert seg som et av de vakreste troféene i sporten. Det er 53,5 cen- timeter høyt, veier 9,5 kilo og er laget av kobber og 18 karats gull. Eva Visentin er leder av Giroens troféprosjekt og forklarer villig den innfløkte symbolikken.

TIL HIMMELS: Troféet du vinner i Giro d'Italia løftes dit det hører hjemme, til nye høyder. Foto: RCS Sport. 

– Det symboliserer en endeløs og vakker oppoverbakke, som vokser seg inn i skyene. Ingen vet hvor det slutter, for hindringene og mulighetene på veien er så mange. Det er en sirkel hvor du går rundt og rundt, samtidig som du stiger ettersom du vokser på opplevelser og erfaringer. Tre uker hvert år tillegges folkloren nye betydninger, nye helter og nye kapitler, og ingen vet hvor det vil ende. Navnet på alle vinnerne siden 1909 inngraveres, slik at samtlige «Trofeo senza fine» er unike, forteller hun.

Kanskje ikke så rart dette er et av få troféer den dyktige vinneren kysser på seierspodiet?

Spanjoler og italienere har gjerne langt mer til felles enn spanjoler og franskmenn, men når det kommer til premiering i treukersritt er det størst likehetstrekk mellom de to sistnevnte. I Vuelta a España har seierstroféet skiftet form flere ganger bare de siste årene, men fellesnevneren er likevel at det er laget av glass og ikke ser veldig pent ut.

I Pablo Picassos hjemland burde de være i stand til å kreere noe lekrere enn de har evnet hittil, vi venter spent på neste vending, men er forberedt på å bli skuffet.

De fem monumentene er en sentral del av sykkelsporten, men selv om rittene har særdeles høy aktelse er det stor forskjell på troféenes status. Der Milano-Sanremo, Flandern Rundt, Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia alle har relativt ukjente skulpturer, er brosteinen du vinner i Paris-Roubaix noe svært mange drømmer om å ha på peishylla.

I all sin enkelhet oppsummerer denne steinen hele rittets identitet på en nesten ubeskrivelig vakker, enkel og ærlig måte. 

BESKRIVENDE: Troféet du vinner i Paris-Roubaix er håndplukket fra en av pavéene, og det er strenge kriterier for formen. Foto: Henrik Alpers.

De fleste belgiske semiklassikere er i alle fall ikke i nærheten, for der går det som oftest i en laserkuttet glassplate, med rittets navn inngravert. Unntaket er Omloop Het Nieuwsblad hvor vinneren får noe som ligner på en forvokst lysestake.

Det er imidlertid ikke bare i Belgia det er populært med glass. Basert på en gjennomgang av utallige podiefotoer fra små og store proffritt er det fort gjort å se at leverandører av glassplaketter gjør gode penger i sykkelsporten.

En verdig utfordrer til Paris-Roubaix er midlertid Tirreno-Adriatico. Det italienske syvdagersrittet går som navnet tilsier fra det Tyrrenske hav til Adriaterhavet, på tvers av Italia. I «De to sjøers ritt», som det også blir kalt, vinner du en frekk trefork. Mange tror det er snakk om en høygaffel, men dette er altså våpenet til havguden Poseidon, som brukes til å fange fisk.

Skaftet er detaljert med alskens rur, plankton og andre snyltedyr som vanligvis vokser vilt på ting som har hvilt lenge på havets bunn. Hva er vel mer passende når man arrangerer sykkelritt mellom to hav?

GUDEBENÅDET: Greg van Avermaet vant fjorårets fork i Tirreno-Adriatico. Foto: RCS Sport.

Paris-Nice er den franske ekvivalenten til Tirre- no-Adriatico, men også her fortjener ASO dask på lanken for premiene de deler ut. Et lite hjul med en kassett er ikke verdens beste syklister verdig, og det hele blir uendelig mye verre av at ASO bruker dette kjipet troféet i svært mange av sine ritt.

Her på berget virker servise å være foretrukket av arrangørene. I både Tour des Fjords og Tour of Norway vanker det nemlig en ussel tallerken til vinneren. Da anbefaler vi heller at de tar en titt på Arctic Race of Norway, som har latt seg inspirere av både sykkelhjul og polarsirkel i sitt flotte trofé.

I fjor fikk dessuten sammenlagtvinner Gianni Moscon intet mindre enn 500 kg laks, en premie han neppe har spist alene. 

TUNG: Både troféet og de 500 kilo med laks Gianni Moscon vant i Arctic Race må kunne beskrives som tunge premier. Foto: ASO. 

Om vi beveger oss bort fra proffrittene finnes det heldigvis flere gode premier i Norge. Vinner du for eksempel Gylne Gutuer på Ottestad får du en bøtte med håndplukket grus fra de samme partiene som rittet går over. Parallellen med Paris-Roubaix er åpenbar. Lagtemporittet Re-tempoen, som finner sted i Indre Vestfold hver vår, må også nevnes.

Her får nemlig vinnerne i herreklassen bryster og damene pølser. For ordens skyld, herrene får andebryst fra lokalt slakteri og damene smakfulle grillpølser i ypperste kvalitet.

I showrittet Sandefjord GP har man blant mye annet hatt anledning til å vinne et gigantisk massasjebad og bærbare pc’er. Mats Lohne hanket inn samtlige premier i det rittet i 2010, og hadde dermed ymse produkter for over 100000 kroner å bli kvitt på finn.no.

ROUBAIX-INSPIRERT: Vinner du Gylne Gutuer får du en krukke med grus fra en av gruspartiene. Foto: Kjetil Haaland. 

Når vi først er inne på mer obskure premier begynner ting å bli moro. I det franske endagsrittet Paris-Camembert premieres vinneren med sin egen kroppsvekt i, ja nettopp, Camembert-ost. I sykkelsporten er det som oftest en fordel å veie lite, men om du først stikker av med seieren får du altså endelig glede av de ekstra kiloene.

Premiering etter kroppsvekt er nok et mer utbredt fenomen enn man kanskje skulle tro. I et annet fransk endagsritt som nå er nedlagt, Classic Haribo, fikk seierherren som du kanskje gjettet, kroppsvekten sin i Haribo. Estiske Jaan Kirsipuu vant rittet tre ganger, men hva gjør man egentlig med 82 kilo løsvekt godteri?

– Det er så lenge siden nå at jeg husker ikke helt, men en eller to av gangene ble faktisk godteriet gitt til den beste rytteren i rittets klatrekonkurranse. Da jeg vant premien visste jeg naturlig nok ikke helt hva jeg skulle gjøre med den, men jeg ga en del av den til barna til lagkamerater og andre rundt laget. Resten tror jeg ble gitt til et veldedig formål, minnes Jaan.

Vår egen Thor Hushovd stod øverst på seierspallen i 2004, og ryktene sier at kompisene hans i Grimstad ikke trengte å kjøpe lørdagsgodteri i lange tider etterpå. I rittets foreløpig siste utgave i 2006 tapte Thor spurten med to centimeter, men det var i grunnen kanskje like greit?

Også Flandern Rundt har det blitt det delt ut en kroppsvektbasert premie. Irske Matt Brammeier, aller mest kjent for å kræsje med en bil i USA, satset nemlig alt på å vinne den innlagte spurten etter 34 kilometer av 2015-utgaven. Hvorfor? Jo, førstemann ble premiert med kroppsvekten sin i det lokale ølet Steene Molen.

Vi lar Matt selv fortelle mer om den noe uortodokse premieringsformen, en premie Norge trenger minst fem FRP-regjeringer for å gjøre mulig.

– Jeg hørte om premien på Twitter kvelden før, og siden jeg uansett hadde som oppgave å gå i brudd tenkte jeg hvorfor ikke gå for det? Det er definitivt den kuleste og mest nyttige premien jeg har vunnet noen gang, sier han. Selv om irer er kjent for å være øltørste som få, delte Matt villig ut til hele laget.

ØLHUND: Matt Brammeier vant sin kroppsvekt i øl fra Steene Molen. Foto: Steene Molen facebookside. 
– Øl er veldig godt det, men jeg var naturligvis ikke kapabel til å drikke opp alt sammen alene. Mesteparten ble derfor gitt bort til det hardtarbeidende støtteapparatet vi har i MTN-Qhubeka. Det var imidlertid ikke første gang Edvalds lagkompis ble premiert etter kroppsvekten sin.

– Jeg husker ikke helt hvilket ritt det var, men som amatør i CC Etupes vant jeg et løp i Frankrike hvor premien var noen og 70 kilo Camembert. Jeg liker ikke osten engang, så jeg ville helst la den bli igjen, men lagledelsen insisterte på at vi skulle ta med oss alt sammen i bilen på den seks timer lange turen hjem. Trenger jeg å si at vi stinket i flere dager etterpå? Da jeg kom tilbake til landsbyen jeg bodde i, delte jeg ut ost til venner, bakerier, butikker og så videre. Jeg trengte ikke betale for brød og en del andre varer resten av året, sier Matt.

Alkohol har for øvrig lang tradisjon for å være premie i sykkelsporten, og her har også norske ryttere blitt premiert. Knut Knudsens sitat «premien var en trailer med vin», stammer fra da han hadde beste mellomtid på en tempoetappe i giroen. Utenfor hotelldøren sto det plutselig mengder med edle dråper, skjønt de lærde hevder det var snakk om en liten trehjulet lastevogn med vin på planet og ikke en hel trailer. Nyskapningen Søgne Grand Prix gav nylig bort øl til vinnerne med navn som Campagnolo IPA, Mavic IPA og Boonen Blonde.

Mat og drikke er altså slettes ikke et uvanlig premieringsmiddel, og nå begynner det å bli moro: For hver av sine syv etappeseire i Tyrkia rundt har Mark Cavendish blitt tildelt en enorm favn med bananer på podiet. Ironien i det hele er at «Cavendish» er navnet på den vanligste banantypen vi spiser, men saken er bare den at Mark Cavendish selv ikke liker banan.

LANGTUR: Mark Cavendish poserer med en mengde cavendishbananer, hvilket han ikke liker. Foto: Presidental Tour of Turkey. 

Om landsmannen Peter Kennaugh liker pølse er uvisst, men da han vant Østerrike rundt i fjor ble han tradisjonen tro presentert med en 1,5 meter lang pølse på podiet.

Pølse kan det også bli av ekstrapremien i det franske endagsrittet Tro-Bro Leon. Her kan du nemlig vinne enn en levende babygris om du er beste lokale rytter. Rittleder Jean-Paul Mel- loet forklarer bakgrunnen for den noe spesielle premien:

– Grunnen til at vi har en babygris som premie er et samarbeid mellom Tro-Bro Leon og organisasjonen for unge bønder i Bretagne. I starten var det vinneren av rittet som fikk den, mens nå er det av praktiske årsaker den beste lokale rytteren.  Da Europcar-rytter Perrig Quemeneur vant den for noen år siden tok han den med til foreldrene sine og slapp den løs i hagen. Tre uker senere var hele plenen endevendt, så jeg tror han synes det er greit at han ikke har vunnet den igjen, forteller rittlederen.

DYREVENN: Dan Craven fikk prøveholde grisen, og var så glad at bildet av ham ble brukt som rittposter. Foto: Tro Bro-Léon.

Levende dyr som premie er imidlertid ikke unikt for Tro-Bro Leon. Den irske legenden og Eurosport-kommentatoren Sean Kelly vant en ku en gang på 80-talett, som han senere auksjonert bort. Matt Brammeier har også en god historie å dra frem i denne sammenhengen.

– En kompis av meg, Chris Penketh, vant engang et ritt i Frankrike der han kunne velge mellom 500€ eller en enorm okse. Han var selvsagt lysten på oksen, men i og med at han bodde på en knøttliten hybel måtte han dessverre ta til takke med pengene.

Redaksjonen har tross enorm sykkellyst en svært beskjeden seiers-cv. Redaktøren vant Ceresrittet i 2010, men det ble gjort lite ære på prestasjonen.

– Det er jo et lite turritt, men jeg var umåtelig stolt allikevel. Da jeg endelig skulle motta mitt velfortjente kaffekrus kunne speaker fortelle at det var tomt for krus. Det var tomt for publikum også, så det ble ingen skandale. Jeg må jo også legge til at jeg har vunnet et abonnement på landevei i et sykkelkrossritt, i tillegg til hårvoks. 

Tidligere redaksjonsmedlem Sverre Eckhoff var vår mest merriterte, og trolig har han mottatt det som er den minste pengepremien i moderne tid.

– Jeg vant jo Follorittet en gang, da vant vel jeg også et krus. Det har i det hele tatt vært mye krus. Også fikk jeg en sjekk på under hundre kroner i Lærdal i 2011. Jeg fikk den for å ha vunnet noen innlagte spurter. Jeg tror den var på 75 kroner. 

OVERØST: Redaktør Henrik Alpers har blant annet vunnet et abonnement på Landevei i et sykkelkrossritt.