1989. Landeveissykler lages av stål. Girskifterne monteres på rammen og hjelm er det kun få som har. Trøyene er fargerike, det gjelder å bli sett. På lagenes kjøretøy spilles det Madonna. Popdronningen har nettopp lansert et nytt album og det går ikke mange dager før låten «Like A Prayer» topper alle spillelister i Europa, Belgia intet unntak.

LES OGSÅ: Slik var de gamle pølsehjelmene du ser på Van Hooydonck

På rådhusplassen i Sinkt Niklaas i Øst-Flandern har det blitt satt opp store høytalere som Madonnas musikk dundrer ut av. Selv om rytmene  fyrer opp stemningen blant publikum som har møtt opp for å oppleve årets utgave av den store klassikeren Flandern rundt, kan de ikke legge skjul på at 2. april 1989 er en nitrist vårdag.

Det er kaldt og en mørkegrå himmel lover regn, hvis ikke snø.

Perfekte forhold for et sykkelritt mener de innfødte. Det kommer til å bli et helvete mener rytterne som står ved startstreken. De spinkle skikkelsene som er iført kortermede trøyer og sykkelbukser kikker opp mot skyene. Kun en håndfull ryttere ser avslappete og fornøyde ut. Blant dem er en blond nordmann, Dag Otto Lauritzen. 32-åringen fra Grimstad som før sykkelkarrieren har vært fallskjermjeger har opplevd mye verre enn dette.

LES OGSÅ: Historien om den første klikkpedalen

I militæret har han fått kjenne på følelsen av å være helt i kjelleren, før han skjønte at han ikke hadde kommet halvveis ned trappen engang. Dag Otto kaster et kjapt blikk på den belgiske klassikerspesialisten Herman Frison som ruller forbi. Iren Sean Kelly fra PDM-laget ser som vanlig sterk ut. De sier han har bein av rustfritt stål. Hjemme i Irland regner det 280 dager i året, han bryr seg fint lite om været.

STOR MANN, STOR LEGENDE: Eddy van Hooydonk avgjorde i Bosberg i '89 og '91. Det gav ham kallenavnet «Eddy Bosberg». Foto: Cor Vos.

Et stykke unna står det en høyvokst unggutt i den gulrøde trøyen til det nederlandske klassikerlaget Superconfex. Med de tynne bena og det flammende røde håret er han en atypisk klassikersyklist. Men Edwig Van Hooydonck ser rolig og selvsikker ut. Han vet han er god på sykkelen. For tre år siden vant han ungdomsutgaven av rittet, noe så monumentalt for en ung belgisk rytter at sammenligningene med Belgias sykkelgud Eddy Merckx ikke lot vente på seg. Men inntil videre er flamlenderen fra Ekeren nord for Antwerpen å regne som et stort talent i sykkelmiljøet.

Det smeller. Viserne på klokketårnet i rådhuset i Sinkt Niklaas viser 10.08 i det feltet ruller av gårde. Det siste Dag Otto Lauritzen og resten av rytterne tar med seg ut av byen på den 260 kilometer lange turen gjennom Flandern er Madonnas strofer som piskes gjennom den kalde vårluften. 

«Life is a mystery,
everyone must stand alone.
I hear you call my name,
and it feels like home.» 

For Dag Otto føles det å sykle i Flandern som å være hjemme i Grimstad. Nordmannen bor kun en totimers tur unna løypa til «De Ronde», som belgierne kaller sin elskede klassiker for. Sammen med kanadieren Steve Bauer og amerikaneren Greg LeMond har han bosatt seg i Gullegem nær Kortrjik. Her har han perfekte treningsforhold, her kjenner han hver eneste sving og hvert eneste brosteinsparti. Han er lommekjent lenge før GPS’en har sitt inntog i det sivile liv.

Trioen trener sammen så ofte de kan. De rekognoserer løypa, og forbereder seg til den ene rittdagen i året. Dag Otto utvikler fort en lidenskap for de belgiske hellingene, en kjærlighet til den tøffe løypa med ondartet sidevind og brostein så grov at en må holde hardt i styret for ikke å bli ristet av sykkelen. Nordmannen skjønner fort at Ronde Van Vlaanderen handler om mye mer enn bare sykkel. Dette rittet handler om stolthet, tradisjoner og ekte sportsånd. Belgierne elsker ham for måten han innlever seg i deres folkesjel. Han er en lokalhelt med egen fanklubb hjemme i Gullegem.

JAGER: Dag Otto har overtaket opp Mur van Gerardsbergen, men van Hooydonck nekter å gi opp. Faksimilie BC Sport. 

Vikingen fra Norge liker de lange, harde løpene. For to år siden vant Dag Otto klassikeren Rund um den Henninger Turm. Han har gode plasseringer i La Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Amstel Gold Race. Men det er Flandern rundt som er hans løp. Det er Flandern rundt som er det største løpet en kan vinne. Erfaringene gjør at Dag Otto vet hva det dreier seg om i ritt som dette. En må være kynisk, kjøre så billig som mulig og gjemme seg. Spise og drikke jevnt. De første 100-150 kilometerne i en klassiker er kun transport.

Det passer ham godt at italienerne Mario Chiesa og Marco Lietti går i brudd tidlig. Feltet roer seg alltid når en liten gruppe går tidlig i rittet. Dag Otto kjenner at han er tung i beina, men dette er planlagt. Onsdagen før rittet har han syklet en av sine knallharde åttetimers treningsturer hvor han tømte seg fullstendig. Dag Otto har tro på at dette er den perfekte rittoppkjøringen for ham. Først kjørte han tre timer alene, så to timer motorpes langs kanalene og så finalen i Flandern rundt. På vei hjem til Gullegem var han såpass på felgen at gamle damer med kurv på sykkelen passerte ham lett. Han er tung i beina i dag, men det hjelper ham til ikke å bli for ivrig og ligge unødvendig i front og ta for mye vind.

Beina vil løsne etter hvert, formen er der.

Godt beskyttet av hjelperytterne Sean Yates og Nathan Dahlberg ligger Dag Otto midt i feltet.

Men selv om feltet kjører rolig og de to italienerne øker forspranget er det viktig å være våken. De første brosteinspartiene hovedfeltet skal gjennom er de verste. Ikke fordi de er spesielt tekniske, men fordi rytterne fortsatt har friske bein og kjemper om å sitte fremst i feltet for enhver pris. Havner en for langt bak, bruker en utrolig mye krefter på å kjøre seg opp igjen.

En punktering eller velt i denne fasen av rittet og hele Flandern rundt kan være over før det har begynt. Men Dag Otto er flink til å posisjonere seg og geleider seg selv og mannskapet sitt gjennom brosteinspartiene før de skal inn i de tolv avgjørende bakkene.

Hellingene, som de sier i Flandern.

STORT NAVN: Dag Otto er populær i Belgia, og alle kjenner etappeseieren hans fra Tour de France i 1987. Foto: dagotto.no

Etter tre timers kjøring i et ufyselig regnvær er Oude Kwaremont den første harde prøven for rytterne. Hovedfeltet med favorittene ligger nå ti minutter bak Chiesa og Lietti, men kapteinen på 7-Eleven-laget, Dag Otto Lauritzen, vet at ansvaret for å kontrollere løpet ligger hos de belgiske lagene. Og som om nordmannens tanker kan leses, angriper nederlenderen Frans Maassen fra Superconfex på toppen av Oude Kwaremont. Hansken er kastet.

Nå skal det bli sykkelritt. Lagkameraten til Edwig Van Hooydonck får med seg Nico Verhoeven, ytterligere en rytter fra Superconfex. Begge to utgjør en alvorlig trussel for de resterende storfavorittene som alle fremdeles sitter bak i hovedfeltet. I en uoversiktlig fase av rittet støter italienerne Gianni Bugno, Fabio Roscioli og Valerio Tebaldi seg opp fra hovedfeltet for å tette luken til de to nederlenderne. Men duoen i front, som i mellomtiden har hentet inn Chiesa og Lietti, sparer ikke på kreftene lenger og kjører nærmest partempo.

Så skjer det som har skjedd så utallig mange ganger tidligere i dag. Velt. På de såpeglatte flamske landbruksveiene, i en krapp høyresving sklir Frans Maassen. På brøkdelen av et sekund har striregnet vasket bort dominansen til Superconfex. Verhoeven alene i front er sjanseløs til å kunne kjøre de seks milene solo til mål, og bak i feltet sitter hans kaptein Van Hooydonck isolert.

Denne situasjonen utnytter Sean Kelly og Allan Peiper. Ved den 800 meter lange og brosteinsbelagte Taaienberg støter de seg opp fra konkurrentene sine slik at hovedfeltet blir splittet i to grupper.

Nå gjelder det å holde hodet kaldt. Dag Otto vet at det fortsatt er for tidlig å spille ut trumfkortene sine. Han må gamble litt nå. Han bestemmer seg for å vokte treningskameraten Steve Bauer og unge Edwig Van Hooydonck. Superconfex-kapteinen Van Hooydonck liker dårlig ikke å ha kontroll. Han reiser seg fra sykkelsetet og med kraftfulle tråkk kjører han seg opp til ledergruppen.

I dragsuget hans ligger Dag Otto Lauritzen.

FORSVINNER: Van Hooydonck har angrepet og rittet er i ferd med å bli avgjort. Foto: Cor Vos. 

Ved det gamle bryggeriet i Oudenaarde har klinten endelig skilt seg fra hveten. Sju ryttere fra sju forskjellige lag er nå i front. De jobber godt sammen og gir forfølgerne ingen sjanse til å komme opp i teten igjen. Værgudene er uten nåde. Som om den iskalde aprilluften ikke er tærende nok, begynner det å hagle. Det er ren viljestyrke som pisker rytterne mot mål. Dag Otto blåser kjølig luft inn i den knyttete, følelsesløse neven.

«Life is a mystery», tenker han. For noen år siden var han fallskjermjeger. Så tok livet en uant vending. Han hadde blitt syklist fordi han ved en repetisjonsøvelse nesten hadde mistet det høyre beinet sitt og deretter blitt anbefalt av legene å bruke sykkel som opptrening. Nå kriger han om å vinne Flandern rundt, det aller største rittet en kan vinne.

I dette øyeblikket bestemmer Dag Otto seg for å angripe ved Muur van Geraardsbergen, den nest siste av dagens hellinger, kun sytten kilometer fra mål.

«Everyone must stand alone» skyter det gjennom hodet hans i det han kommer først av alle inn i den bratte brosteinsbakken. Jubelen er enorm med en gang publikum får øye på rytterne. Der står gamle damer med kåpe, pumps og ølglass i hånden, små barn vifter med de gule flamske flaggene og et hav av paraplyer danner et espalier opp til det gamle kapellet på toppen av Geraardsbergen. Folk står så nærme at Dag Otto treffer dem med albuen mens han bryter seg opp bakken. Han må passe på ikke å bli hektet i veikanten. Publikummerne roper navnene til rytterne.

De roper «Daaag Otto» og «Edwiiiig».

«I hear you call my name». Nordmannen fra Grimstad suger i seg atmosfæren langs løypa for å mobilisere kreftene han har igjen. Han har tjue meters forsprang på Van Hooydonck, men flamlenderen nekter å gi seg. Dag Otto hiver seg som førstemann over toppen av Geraardsbergen, Van Hooydonck jager etter. «Vlaanderens mooiste» er blitt til en duell – mann mot mann.

LANG DAG: Eddy van Hooydonck krysser mållinjen 22 sekunder før tetgruppen. Foto: Cor Vos. 

Bosberg. Dagens siste knekker vil avgjøre hvem av de to som er sterkest. Rytterne rekker knapt nok å få tilbake pusten før de kjører inn i den siste, slake stigningen. Det er ikke stigningsprosenten som gjør Bosberg til et nesten uovervinnelig hinder, men de 250 kilometerne de har i beina. Dag Otto ligger i front med blikket festet mot bakketoppen. Han ser ikke at Van Hooydonck griper mot rammen for å skifte gir. Et sekund senere reiser han seg fra sykkelsetet.

Van Hooydonck river og røsker så sterkt på Colnagoen sin at den ser ut som et leketøy laget av plast.

Superconfex-kapteinen får raskt luke. Dag Otto kjemper som en flamsk-norsk løve, men avstanden til Van Hooydonck blir stadig større. Belgieren har en armada av motosykler rett foran seg som tauer ham mot mål. Selv den dag i dag er ikke belgiere fremmed for å akseptere litt skittent spill, eller godt gammaldags juks som vi kaller det. Tretti meter blir snart førti, så femti.

Dag Otto Lauritzen senker hodet, slaget om Flandern er tapt.

Selv om han tar opp jakten, og i flere kilometer prøver å kjøre opp til Van Hooydonck igjen, vet han at belgieren vil krysse mållinjen i Meerbeke først.

Nå står det om en pallplassering. Han slipper seg ned til den belgiskdominerte forfølgergruppen, der blant annet klassikerspesialistene Herman Frison og Marc Sergeant sitter. Dag Otto er ingen stor-spurter, men etter sju timer på sykkelen er det kun spørsmål om hvem som har mest krefter igjen når det gjelder å vinne en spurt. Selv om de er flere mann i forfølgergruppa, vet alle at de ikke vil hente Van Hooydonck. Samarbeidet fungerer dårlig når alle vil spare det siste kruttet de har til en spurt.

GRÅT EN SKVETT: Bildene av en gråtende van Hooydonck har blitt brukt i utallige sammenhenger i Belgia. Foto: Cor Vos.

Meerbeke, 50 meter før målstreken. Den unge flamske kjempen snur seg for aller siste gang, før han strekker armene i været. I ensom majestet vinner Edwig Van Hooydonck den 63. utgaven av Flandern rundt. Halsende bak spurter Dag Otto som tredjemann over målstreken, kun 22 sekunder bak hjemmefavoritten, men riktignok foran antatt sterkere klassikerryttere. Til tross for skuffelsen over ikke å ha vunnet, er nordmannen først og fremst glad for prestasjonen og pallplassen.

Han vet at han har gitt alt ved Muur van Geraardsbergen og senere Bosberg, men tapt mot en bedre mann. I målområdet får Dag Otto øye på Van Hooydonck. Omringet av et stort pressekorps står unggutten forfjamset og hjelpesløs. For første gang i dag viser den flamske jernmannen følelser. Tårer renner over kinnet hans. Han skjønner ikke at han, unggutten fra Ekeren, nettopp har vunnet 89-utgaven til Ronde Van Vlaanderen.

«It’s like a dream – no end and no beginning», tenker Dag Otto og vender mot dusjen.

Euforiske belgiere kroner Van Hooydoncks gråtende ansikt med et episk bilde.

Dag Ottos tredjeplass i det største løpet en syklist kan vinne er kun en parantes i norske medier.