Peer Gynt veien ved Vinstra

Det som betød noe, var at gården var lik det den var da Peer Gynt, eller mannen som inspirerte til skuespillet, angivelig bodde der. Vi sov på loftet i et gammelt stabbur, der hele bygningen knirket da jeg snudde meg i sengen. Utskjæringer, lukten av tjære, sår i treverket, gress på taket og heller og grus på gårdstunet lå der slik som i eventyrene, slik det hadde gjort i generasjoner.

LES OGSÅ: Harastølen, Norges absolutt skumleste klatring!

Selv om jeg var for gammel til å tro på eventyr, var jeg stor nok til å ønske å leve i dem. Vi syklet i fjellsidene da, og det er fortsatt derfor jeg sykler så mye i Norge. Jeg tror på de som i fordums tid forklarte det de ikke visste med tusser og troll. Jeg levde meg fullstendig bort i Peer Gynt, og gjør det ennå. Mikkel arvet gården og restaurerte den til et luksuriøst overnattingssted som tok deg tilbake i tid. Det var slipstvang ved bordene og forbudt med mobiltelefon, en spiste som eventyrkonger i sine fjellhaller, slik Asbjørnsen og Moe siden har fortalt.

Og endelig skal jeg opp på fjellet vi aldri kom opp da vi var 14. Opp den bratte bakken, der serpentinene er så tydelige i terrenget at en skulle tro et troll hadde svimerket åssiden.

– Uhm, Tryvann er faktisk den lengste bakken jeg har syklet før, forteller Peter Gløersen, en av fire i følget.
– Da får du garantert ny rekord i dag, sier jeg, i det jeg har fortalt ferdig historien om Peer Gynt gården. Klatringen opp fra Vinstra er bygget så stereotypt som du kan få det for store dalvegger.

Den stiger kilometerrett til å begynne med. Veien legger seg så i tre store serpentinsvinger der siden blir for bratt, før veien igjen legger kursen rett opp. Oppover fjellet skal det gå i bratte drag, 750 høydemeter til værs, ut av snaufjellet og opp til platået ved Avstjønna, 1000 meter over havet.

– Jeg liker lyden av overgangen mellom asfalt og grus, sier jeg til Peter.

– Jeg har syklet en del grus, så det er ikke noe problem. Bena kjennes greie ut foreløpig. Vi får se hvordan det blir etter hvert, svarer han.

Bilene må betale bompenger, vi sykler rundt. Vi er begynt på det som er selve «Peer Gynt Se- terveg», en av tre strekninger som bærer legend- ens navn. Allerede her begynner moroa, både for oss som eventyrsyklister og de som er interessert i veihistorie. Veien vi nå sykler på går fra Vinstra til Kvam, der selve veien med legendens navn er ca 45 kilometer, 35 av dem hardpakket oljegrus.

Det er brakt på det rene at det er fra gården på Hågå og nordover Peer Gynt ferdes for å jakte, men likevel har ingen i dette området skodd seg i nevneverdig grad på villbassen. Selv om veien er innholdsrik, både i utsikt og historiske bygninger, Peer Gynt Seterveg trenger ikke skrike høyt om at det er her han var, det er jo her han var.

Da ryktene på 50-tallet begynte å svirre om at hotelleierne i Skei og Gausdal planla en ny vei over fjellet som hadde Peer Gynt i navnet, forfattet en rasende lokalbe- boer, signert med «Sør-Froning» et leserinnlegg til Dagningen der han blant annet skriver:

«Skal noen veg bære hans navn, må det være vegen Vinstra-Fryvollene. Betegnelsen har allerede vært brukt, men den er ennå ikke utnyttet av turistprop- agandaen. Å kalle de to nye vegene etter Peer Gynt er en tilsnikelse og en forfalskning, hvis propagandamessige verdi må være temmelig tvilsom. Hva skal turistene tro om en propaganda som tropper opp med tre forskjellige Peer Gynt-veger?».

Når vi kommer til Avstjønna reiser den 1327 meter høye Skarven seg, en av de høyeste toppene i området. Vi skal sykle rundt den, før vi når turens høyeste punkt på 1109 meter, Krøkla. Utsikten fra veien er en av de beste du får i området, og over toppen åpner Rondane seg opp.

I en stor kløft ved Krøkla kan du finne snø året rundt, har du kikkert kan du se villrein. Store tavler forteller om seter- drift, og på toppen ved siden av oss finner vi en varde unge Peer skal ha bygget for å finne veien ned i dalen. Setervegen er opprinnelig en gammel ferdselsåre over til Røros, som siden har blitt utvidet til nærliggende områder.

Vi følger Frydalen i retning nordvest, mot Furusjøen. Terrenget veksler mellom småkupert og paddeflatt.

Vi passerer flere gamle fjellsetre, mange av dem er fortsatt i drift. Over de store, åpne slettene, de endeløse beitemarkene, drømmer jeg meg bort til settlerne i USA, de som kom og fant hinsides store beitemarker å slå seg ned på. Dalbunnen er stor og flat, og pakket inn av Rondanes snødekte topper i øst, og Flakkshøa, en knivskarp egg på 1800 meter, i sydvest.

Jeg ser for meg Peer Gynt i sjumilssteg, jagende over eggen, med lue og dusk, som ingen mann kan løpe i dag.


– Har det regnet her? Det kjennes som underlaget er litt sugende, sier Anders, den tredje i følget.

– Jeg tror kanskje bare det blåser litt her, men jeg kjenner jeg er sliten. Vi har tross alt syklet over 1000 høydemeter, det er bra vi skal spise i bånn av bakken, svarer Gjermund, fjerdemann på turen.

Før vi begynte klatringen inn i eventyrene hadde vi en transportetappe fra Gålå, der starten av turen gikk. Det er Peer Gynt spelet ved Gålåvatnet hele uken, og mange tusen som ser på hver kveld. Området syder av turister, og sykling er det ingen andre som tenker på. Det er lenge siden starten av dagen, og vi er slitne nå.

Vi kommer ut på fylkesvei 419, og har bare et par kilometer igjen til vending i Kvam.

Vi er 850 meter over havet, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det snart må stupe nedover. Peter er panikksulten og prøver å sette fart nedo- ver. Gjermund er fortsatt pigg og legger seg på hjul.

Anders er best utfor og benytter dragsuget helt til veien går fra fem til 10 prosent utfor. De siste kilometerne til Kvam går så rett ned de kan, og Vegvesenet har vært så snille å legge inn smådoserte svinger med full oversikt. Veien er full av svidd gummi, illegale bakkeløp er åpenbart en legal ak- tivitet i Nord-Fron. Jeg er usikker på om det går fortere nedover med oss, eller med de som kjører oppover.

– Jeg tror faktisk ikke jeg har syklet så fort utfor før, sier Peter, når han tar oss igjen på flatene.

– Heng deg på, ennå har vi lunsj igjen!

Vi spiser på vertshuset Sinclair, en slags institusjon for langtransportsjåfører som kjører E6.

Snart skal ny vei åpnes, og trolig er det første og siste gang jeg spiser på Sinclair. For de som ikke liker det tungt trafikkerte dalføret, altså alle som sykler, går det små baksideveier langs nesten hele Lågen. Vi sykler et par kilometer ut fra Kvam, før vi finner broen som tar oss langs vannet sydover til Vinstra igjen.
– Vi har sterk medvind, det passer fint at hamburgeren rekker å synke litt dypere, snart skal vi opp 700 høydemeter, forteller jeg Peter.

Han har ikke filla peiling på hva som venter videre, eller hvordan klatrebena vil reagere. Fylkesvei 255 oppover Liadalene løfter oss sakte men sikkert tilbake i fjellterreng. 200 meter nedenfor oss renner elven Vinstra.

På vår side av dalen har de fjernet tømmeret for å dyrke mark, på den andre siden av den bratte dalen er det fortsatt skog. Veien vender syd, fortsatt oppover. Det er store laftegårder på begge sider av veien, og enda større sprekk i feltet.

Det har vært en lang dag, og det er kaldt her oppe. Solen fra i morges har gjemt seg, og det er ingen butikker her.

Vi er ved Skåbu, et skille i terreng og opplevelse.

Fortsetter vi rett frem på Jotunheimvegen kommer vi til innsjøen Vinstre, det største vannet du har på høyre hånd om du kjører Valdresflye nordover. For en med fortellerevne som Peer Gynt var det bare en dagsmarsj inn til fjellene der han red på en reinsbukk nedover Gjendineggen.

– Når er det egentlig vi skal inn på en ny Peer Gynt vei, og hva er egentlig forskjellen på de to veiene? Gjermund lurer.

– Det vi skal inn på nå er siste del av selve Peer Gynt vegen, altså den veien som har gjort seg kjent som turistvei, selv om den vi syklet tidligere på dagen kanskje er mer genuin. Men først skal vi ned til venstre her. Deretter kommer noen lange og trettende bakker, før vi er inne på selve turistvegen igjen, forklarer jeg.

Peer Gynt vegen, altså den som på tjuvaktig og uberettiget vis tilegnet seg navnet etter Norges mest kjente fiktive eventyrer, er delt i to. Sett at du ser på et kart, den første biten går fra Skeikampen i øst til Gålå i vest, før veien tar en liten pause. Den siste strekningen går fra Fefor og sydover til Dalseter, der vi ser det gigantiske, kommunistlignende Wadahl høyfjellshotell på høyre hånd.

Vi legger Jotunheimen i ryggen, og klatrer opp de første hundre meterne på den siste turistveien. Stupbratte svinger løfter oss opp til nye eventyr.

Det er hotelleierne i området som i sin tid fikk Peer Gynt vegen bygget, de tok det lille overskuddet de hadde og satte i gang. Det var tidlig turisme i området, men skulle det bli fart på sakene måtte det bilvei til.

Det var både lokal og nasjonal skepsis til prosjektet, men da veien endelig var klar i 1956 sto det i bladet Reiseliv i Norge at «Peer Gynt vegen er et skoleeksempel på hvorledes det skal gjøres, og vi vil gjerne bringe dem som står bak tiltaket vår takk og hyldest». Aftenposten sendte både journalist og fotograf i bil, og kunne melde at «sauen er så doven og uvant med trafikk at den må måkes ut av veibanen».

Å kalle veien for Peer Gynt vegen ble også sett på som genialt for markedsføringens del.

Trafikken økte, men ikke alle var umiddelbart fornøyd. I den britiske veiboken av samme år frarådes det å ferdes på Peer Gynt vegen med bil, boken tillot seg også å stille spørsmålet om «Lauvåasen bare er tilgjengelig for fotturister».

En svensk reiselivsjournalist er heller ikke nådig, han forteller grannelandet at «jeg skulle gjerne ha anbefalt dere en kjøretur i området, men det kan jeg ikke, jeg kjørte inn i en snøfonn».

En oppildnet oslomann forteller i et leserbrev at «Den er i så elendig forfatning at jeg ikke vil kjøre den en gang til om jeg får betaling!».

En annen oslobeboer, denne gangen en urmaker, er rasende over skader på sin bil: «En brostokk, cirka en meter lang, vippet opp og fikk feste under bilen således at gulvet ved forsetet ble revet opp. Og hvem skal betale for det?» spør han retorisk i et brev til veiselskapet.

Og som om ikke det var nok, hotelleier Wedahl, den ivrigste bak prosjektet, økte bomavgiften fra fem til ti kroner før sesongstart i 1957. Hvordan skulle dette ende?

Hva som skjedde i mellomtiden vet jeg ikke, men veiens beskaffenhet er mye bedre enn hva svensker og briter rapporterte om i datiden.

Vi sykler i et landskap som har stått stille siden istiden, og et kulturlandskap nærmest identisk med det som var her da kyrne ble melket for hånd av piker i stakk.

Plutselig blir tanken på å løfte en ullstakk med håndbroderier ødelagt av moderne karbon som skjærer gjennom luften:

Vooosh – vooosh – VOOOSH!
– Men i alle dager!? Se Peter kjører! – Noe har tatt bolig i ham!

Gjermund og jeg skvetter nesten i grøften. Indre og ukjente krefter river i Peter, han dundrer forbi oss. Kjede og kjedestag slamrer som hammer og ambolt i en smie, han puster som en peisblåser og vesten flagrer som om det var rev i seilene på skipet som gikk like bra til lands som til vanns.

Han er langt nede i bukken, og får ikke med seg noe av utsikten.

Den minst kjente delen av Peer Gynts vei går inn i nye klatringer. Peter møter veggen, igjen, og ser ut som en bruddrytter dratt opp fra havdypet. Vi sykler over et krøn og ser igjen utover Gudbrandsdalen, snart har vi 3000 høydemeter på klokken. Igjen blir trærne mindre, og igjen møter vi store sletter med gamle smågårder i midten.

Landskapet har avgrensninger med skigarder og stolpegjerder.

Det er lite aktivitet selv om det er midt på sommeren, dette er hytteeiernes landskap nå. Hvile på sletta. Peter kommer dundrende forbi igjen, like panisk og besiklet som sist, med samme fortvilte uttrykk i øynene. Han har kjørt over evne siden halvveis opp dagens første klatring, kroppen hans er et sted den aldri har vært i nærheten av før. Ikke rart han tenker «hva nå?». Han kan like gjerne gi gass, han har vært på stålet i tre timer allikevel.

– Si meg, tar denne veien aldri slutt eller hva? Anders stiller spørsmål.

Han juger alltid om hvor sliten han er, og spør han slik er det alvor.

Vi er inne på de siste kilometerne før det er sjokolade i kjøleskapet på hytta. Vi er pakket inn i åkre på begge sider. Vi er inne i et område som er helt ukjent for landeveissykling, på Gålå er det vi driver med nesten et fremmedord.

Veien er smal og stiplet, kald vind rister i dvergbjerken, jeg kjenner lukten av sjokolade.

Og nye eventyr.

Fortsatt har jeg tre mil med Peer Gynt vei igjen.