VANSKELIG: Det ser lett ut når proffene buldrer gjennom Arenberg. Vi prøvde selv, og har fått en helt annen respekt for brostein.
En helvetes dag
Å se Paris-Roubaix på tv får en helt ny dimensjon når du har syklet rittet selv. Slik oppleves det!
TEKST: TEKST OG FOTO: HENRIK ALPERS
Publisert: fredag 7. april 2017 kl. 6.00

Det er fredag kveld, klokken er 01.30 og jeg er sånn passe pussa. Nå er det slik at å få tak i taxier i enkelte europiske byer ikke er like lett som i Oslo. Forbannet være denne franske møkkabyen som ikke har annet enn halvspiste kebaber i rennesteinen. En bil stopper.

– Hallo mann, er du gal, turist eller begge deler? Sett deg inn i bilen, dette er ikke et sted for deg! Du er midt i Roubaix sentrum mann!

LES OGSÅ: De historiske dusjene i Roubaix

Skolefransken sitter akkurat nok til at jeg får forklart at jeg er på vei til jernbanestasjonen for å finne en taxi.

LES OGSÅ: Hvorfor i alle dager driver vi fremdeles med dette?

– Dette er ROUBAIX sa jeg! Sett deg inn i bilen, så kjører jeg deg til hotellet!!

Franskmannen er tydelig i talen. Naiv nordmann som jeg er gjør jeg som han sier. Han legger ut om drittbyen Roubaix, et industrisamfunn som sliter tungt med nedgangstider, forurensing, kriminalitet og ubeskrivelig stygge byggverk. Brosteinsklassikeren Paris-Roubaix er omtrent like viktig for byen som bursdagen min er for Oslo. Flandern Rundt definerer lidenskap, sport og religion rett over grensen i Belgia. Roubaix definerer elendighet og det er omtrent det.

– Se her er hotellet ditt, gå og legg deg nå! Du skal være glad du møtte meg og ikke en annen, du ville blitt ranet, banket eller helst begge deler. Dette er Roubaix!

Oppe på rommet ligger Martin Hoff og sover. Han skal kjøre fullversjonen av amatørrittet Paris-Roubaix Challenge, turrittet der slike som deg og meg kan leke helt på brosteinen. Han må sove ut for å ta en morgenbuss til Busigny lenger nord.

KOKKO: Dette er noe av den første brosteinen som møter deg i Paris-Roubaix Challenge.

Da Alexander Kristoff vant Flandern Rundt ble jeg så glad at jeg skulle fjerne en rot i hagen. Da ødela jeg ryggen og er nå henvist til å sykle den korteste distansen av de tre distansene amatører får velge mellom. Jeg får med meg bare syv pavéer, men en av dem er til gjengjeld den aller verste. Bare en time etter jeg er tilbake ringer klokken hans. Allerede klokken 03.00 går det buss fra hotellet til startbyen.

Martin forteller:

– Jeg hadde egentlig kjøpt bussbillett fra Roubaix og til start. Men jeg ville starte helt først, så det endte med at jeg sitter på med noen andre nordmenn som har leid en minibuss. Vi spiser frokost mens det fremdeles er fulle folk i gatene, vi skal rekke starten klokken 07.00. I startbyen er det stille og lukter tiger- balsam. Det er typisk rittstemning. Men settingen er i en liten fransk by og dugnadsarbeidet er godt i gang, det ser ut som hele landsbyen er i sving. I Frankrike har du den ene stereotypen etter den andre. Vi ser en gammel kar med sixpence som ikke snakker engelsk, som sitter der og deler ut kaffe. Starten er litt komisk, det er jo typisk fransk å ikke gi informasjon på engelsk. Jeg tror de sier at ledermotorsykkelen er forsinket, slik at starten ble utsatt litt. Det står mange hundre mennesker der som ikke skjønner noenting. Jeg stiller meg opp ganske langt foran. På dette tidspunktet er ambisjonen å ligge i feltet. Det er alt mulig rart av folk som sykler det rittet her. Det står litt hummer og kanari foran også, men mange ser relativt raske ut. Det store sjokket er å komme inn på det første brosteinspartiet. Det er mye verre enn jeg hadde forestilt meg. I amatørversjonen kommer det allerede etter bare et par kilometer, forteller han.

Paris-Roubaix er et nådeløst ritt. Det er så godt som paddeflatt, likevel skiller rittet mer mellom vinner og siste fullførende enn en beinhard fjelletappe gjør i Tour de France. Da det italienske klatrelaget Androni-Giacattoli fikk wildcard til rittet for noen år siden takket de ja til å delta. Samtlige ryttere brøt, unntatt en, som så vidt greide å bli topp hundre, 20 minutter bak vinneren. Ikke engang følgebilene til laget kom til mål.

De oransjekledde baskerne i nå nedlagte Euskaltel-Euskadi hadde et år flybilletter hjem klokken 16.30, mens målgang i rittet først var beregnet til 17.30. Bare få av rytterne hadde planer om å fullføre, men som en del av Pro Touren var de forpliktet til å stille.

Et felt på over 200 mann sloss om å komme først inn på sektorene som ofte er snaue to meter brede. Er du først har du femtem sekunder før bakerste mann treffer brosteinen. Går det en velt midt i, er sistemann plutselig minuttet bak. Så går det en velt til, enda en, så kommer motvinden, ensomheten, en stank av gjødsel fra jordene og fulle franskmenn som ynker seg når de ser hvor fortapte de siste rytterne er.

Støvføyken fra det sjatterte feltet virvles opp igjen og igjen, men mindre etter hvert som rytterne som kommer er stadig tregere. Over 27 pavéer, sektorer eller brosteinspartier som vi sier på norsk, skal rytterne langsomt trettes ut. I mål skal hender være ødelagt og kropper mørbankede. Den første pavéen kjennes alltid enkel. Den siste, aldri så enkel den er, skal kjennes ut som Moses’ 40 år lange vandring i ørkenen.

SJATTERT: Brosteinen er knust, et historisk bevis på at hester og vogner med stålkanter på hjulene har vært i Hornaing.

Det er umulig å forstå brosteinen i Paris-Roubaix om en ikke har syklet den selv. Brosteinen er stort sett gamle traktorveier, absolutt ikke laget for landeveissykling.

Jeg ligger fortsatt og sover mens Martin er på vei inn på det første brosteinspartiet. Feltet buldrer inn på Troisvilles, en trestjerners pavé på 2200 meter.

Martin minnes:

– Folk har relativt freshe ben, jeg er langt oppi rødsona bare for å holde følge. Jeg hadde tenkt å se på computeren for å vite hvor lenge det var igjen, men det ristet så fælt at det er umulig. Jeg tenker for meg selv, 50 kilometer med det her? Det går ikke an å forklare og gi et godt bilde av brostein for sammenligning i Norge. Du kan kanskje finne en meter et eller annet sted som er like ille, men i Paris-Roubaix er det så mange partier og de er vanvittig lange. Det tredje partiet, Quievy, er nesten fire kilometer langt. Det må oppleves, forteller han.

Etter 69,5 kilometer kommer det som er alle brosteinspartiers mor, «La trouée d’Arenberg», eller Arenbergskogen på norsk. I en liten teig ligger den fredede brosteinen og hviler 363 dager av året. De to siste knekker den flere titalls ben og ødelegger sykkelutstyr for hundretusener av kroner.

VELKOMMEN! Det er komisk å prøve å sykle normalt i Arenberg. Forbered deg på solide smell når hjulene treffer brostein på høykant.

Mens jeg har stått opp og ristet av meg rusen er Martin straks i Arenberg. Paris-Roubaix er definert som et trimritt uten tidtaging, men det er alltid noen som vil kjøre om kapp allikevel. I Arenberg er det i tillegg tidtakning for akkurat den strekningen. Martin har havnet i en slags tetduo med Ivo, en kar som har tatt turen helt fra Brasil.

Martin forteller:

– I brosteinspartiet før Arenberg kjørte vi partempo. Jeg gikk på trynet så det sang. Det var ganske enkelt fordi jeg lå på høyresiden i hjulsporet og det hadde begynt å regne. Jeg skulle bare svinge opp til midten på forhøyningen, og da bare skled alt rett ut. Du kan ikke svinge på brosteinen. Når du kommer inn må du bare bestemme deg for hvilket spor du vil ha. Men Ivo ventet på meg. I Arenberg begynner vi å ta igjen folk fra de kortere løypene. Arenberg var like ille som alle de andre, men enda litt verre. Det er slik at du kommer deg gjennom de første 500 meterne helt greit, men etter en kilometer sitter du nesten og griner, for du vil bli ferdig med det. Det er forferdelig ubehagelig. Jeg hadde en nedtur og tenkte «faen nå må vi bli ferdig med det her». Men så er brosteinen over. Overgangen når du kommer inn på helt glatt asfalt igjen er helt fantastisk. Yes, nå kjører vi!

Det Martin ikke vet er at bak han skal mange ryttere med en drøm om å fullføre Paris-Roubaix få drømmen knust. Regnet har gjort brosteinen såpeglatt. Når amatører uten trening og riktig utstyr tar seg vann over hodet vet vi hvordan det går. Det er de reneste krigsscener som utspiller seg i Arenberg denne lørdagen i april.

Lars Kabbe er en annen norsk deltager som har tatt turen med en stor gruppe fra Grenland.

Han vil opplege rittet uten for mye melkesyre og har bedre tid til å berette om det som skjer i Arenberg:

– Det ligger folk strødd overalt når vi kommer dit. Det er vått, så de som kjører sakte faller bare rett om, de smeller i bakken. Jeg prøver hele tiden å ikke komme bak noen som kjører saktere enn meg. Da vi kom fra de andre pavéene var de tøffe og vanskelige. Men Arenberg er noe helt annet. Jeg er redd hele tiden. Det er veldig mye punkteringer og folk står overalt i Arenberg og lapper. Noen går rundt og leter etter slanger, noen står med hjul i hånden. Etter skogen ser vi folk med opprevne bukser og trøyer, de er veldig sølete etter å ha vært i grøfta.

Helvete i Nord. Kallenavnet på Paris-Roubaix stammer fra den første utgaven etter 1. verdenskrig. Da den utgaven ble arrangert var likene av unge soldater stablet i hauger langs brosteinen for senere utkjøring. Bare kvinner eller eldre menn så på rytterne, resten var drept i krigen som rammet denne delen av Frankrike ekstra hardt.

Fortsatt bærer rittet kallenavnet til satans hjemsted med rette, det finnes ikke verre ritt på kalenderen. Det er lenge siden sist det var krig, men hvert eneste år vil både amatører og proffer få ødelagt sesongen av alt fra ramme-til kravebensbrudd.

PARHINGSTER: Martin Hoff og hans nyervervede venn fra Brasil, Ivo.

Jeg har mitt eget lille helvete i ryggen, men trosser legens ordre om ikke å røre seg i det hele tatt på grunn av prolaps og sykler kortversjonen på syv mil med syv pavéer. Den turen er ikke verre enn at den starter med en matstasjon. Med god tid og dårlig rygg bestemmer jeg meg for å nyte, eller virkelig absorbere lidelsen over pavéene om du vil.

Fuglene kvitrer i trærne og vinden prikker lett i ryggen. Jordene har begynt å bli grønne men det er fortsatt en stund til trærne står i blomst. Der hvor jeg befinner meg ikke langt fra mål er det i motsetning til lenger nord helt tørt og medvind. I tillegg har jeg brukbar styrke de tre minuttene det trengs for å komme over første pavé og god teknikk på sykkelen.

Jeg kommer inn på Templeuve – Moulin de Vertain i nesten 50. En kraftig medvind gjør at jeg holder farten, og jeg vet at jo fortere jo bedre. Det går jo lett!

Ett parti.

To partier.

Gi meg en utfordring!

DESTRUKTIVT: Sand og gjørme, sammen med velt, gjør rittet hardt for utstyret. Ca 20 prosent av deltagerne opplever teknisk underveis.

Den kommer før jeg aner. Den kommer når deg går så fort at det nesten ikke rister. Når det går så fort at jeg har funnet «flyten». Når det går så fort at jeg skjønner at det ikke er jeg som bestemmer over min egen skjebne lenger. 50 meter før en slak sving lener jeg kroppen sakte mot høyre, men jeg aner ikke om sykkelen vil svinge eller ei.

Tryner jeg nå slår jeg meg helseløs. Jeg lurer på hva som skjer om ryggsøylen banker i bakken og i tillegg dundrer inni en av steinene som står på høykant. Jeg holder på toppen av styret og har ikke sjans til å nå bremsene. Jeg er brosteinens rov, jeg sklir av midten og ned i hjulsporet. Heldigvis er det dypt og dosert, så jeg på et eller annet vis greier å holde meg på to og unngår å lande i kanalen.

Jeg kommer inn på litt asfalt før del to av pavéen. Der er det side- og motvind, og selvtilliten får seg en solid knekk. Farten er knapt halvparten av hva den var på forrige pavé.

Mens Martin Hoff og Lars Kabbe får oppleve all brosteinen, er høydepunktet mitt Carrefour l’Arbre, ofte omtalt som verre enn Arenberg. I Carrefour er det tre 90-graderssvinger i tillegg til den drøyeste brosteinen.

I sammenligningen med Arenberg er den «same but different». Men den kommer sent i løpet, noe som gjør at den ofte føles ille. Det var her Hushovd veltet bak Tom Boonen i 2009. Jeg har sett klippet mange ganger, men kan ikke fatte og begripe hvordan de to kunne sykle så fort her.

FELGKNUSER: Treffer du denne i høy fart knuser du hjulet og går i bakken. Carrefour er i tillegg en støvete pavé, der du ikke ser hvor du sykler om du er i et felt.

Det er som å kjøre romskip i hyperfart.

Brosteinen fyker mot deg som stjerner i en galakse så fort at du ikke har sjans til å reagere, alt en kan er å gjøre mikrojusteringer på styret og håpe det ikke smeller. I en tunnel av tilskuere med støvføyka fra rytterne foran er en prisgitt andres ferdigheter. Verken Cancellara, Degenkolb, Niki Terpstra eller Alexander Kristoff vil ha sjans til å styre unna noe som helst.

Ikke jeg heller, selv om de eneste tilskuerne jeg har er en og annen fotturist.

Et par timer bak meg kommer Martin Hoff og Ivo til Carrefour l’Arbre. De to har kjørt alene siden før Arenberg. Begge er slitne, våte, kalde og har sykler som harker.

Martin forteller:

– Når jeg kommer til Carrefour får Ivo tekniske problemer og jeg et sinnsykt adrenalinkick. Jeg tenker at «nå skal jeg kjøre alene til mål». Nå går det helt av seg selv og jeg bare flyter videre, forteller han.

Det er lørdag og Frankrikes kanskje styggeste og mest bedrøvelige by, Roubaix, har våknet til liv for lengst. Veien inn mot verdens kanskje mest kjente velodrom er godt skiltet, men 30 meter bortenfor løypen er det ingen som vet at det er sykkelritt her i dag, ei heller i morgen.

PÅ JORDET: Mons-en Pévèle er en hyppig brukt transportåre for bønder. Traktorer presser brosteinen lenger og lenger ned i bakken.

De mange hundre ungdommene som er på vei til fotballtrening klør seg i håret over hva syklistene jager etter denne aprilmorgenen. Å komme inn på Velodromen er for meg nok en boks å hake av. Velodromen er stor, og jeg har god tid til å tenke på alle som har vært her før meg. Eddy Mercx, Johan Museuuw, Fabian Cancellara og Niki Terpstra. Thor Hushovd og Alexander Kristoff. Paris-Roubaix er dronningen av klassikerne.

Noen mener rittet er det største, andre mener Flandern. Men tallenes tale hva gjelder deltagere og publikum taler for seg. I Belgia er det unntakstilstand når det er Flandern Rundt, nærmere 20000 sykler amatørrittet og hele regionen er med på festen når proffrittet sykles. I Frankrike er det bare en liten del av landet som følger med på rittet, det har ikke den enorme, samlende kraften i et langt større og mer splittet samfunn.

Men de som kjenner rittet og følger det hvert år, vet at å vinne Roubaix krever alt fra en sinnssyk motor til masse flaks. Dessuten må du være klin sprø, villig til å ta store sjanser samt ofre muligheten til å spise med bestikk de neste dagene, så ødelagt blir en faktisk i henda.

Inn på velodromen kommer jeg med bare syv pavéer på samvittigheten. Like fullt ser jeg fortsatt for meg at jeg kommer i ensom majestet mens tilskuerne jubler over den vanvittige prestasjonen min. Jeg har fortsatt en revansj til gode.

Flere timer senere har Martin fått full los på mål. Paris-Roubaix Challenge er et amatørritt uten tidtaging, like fullt er det alltid stas å komme først. Det er akkurat det Martin gjør.

Han forteller:

– Det er gøy å komme i mål, men det jeg husker best er alle pavéene. Dette er ikke noe jeg har lyst å gjøre igjen. Det må være tungt for de proffene som gjør det fordi det er en del av sirkuset. Som amatør kan man sykle en gang og være fornøyd, forteller han.

I løpet av dagen kommer ytterligere 6000 deltagere i mål. Hver tredje samtale på velodromen handler om en sykkel som havarerte, en kompis som måtte bryte eller hender som ikke greier å holde rundt medaljen de mottar for å ha fullført Paris-Roubaix Challenge.

FOR ÆREN: Fullfører du får du en medalje, i tillegg til store mengder skryterettigheter.