NESTEN: Edvald Boasson Hagen er en av de norske rytterne som har vært i posisjon til å vinne Paris-Roubaix. Foto: Cos Vos
Så nær har vi vært seier i Paris-Roubaix
Ingen norsk syklist har vunnet monumentenes brosteinsbelagte dronning, Paris-Roubaix , men vi har vært veldig nær. Forfatter Geir Stian Ulstein har hentet fram fem historiske norske øyeblikk fra «Helvete i nord».
TEKST: GEIR STIAN ULSTEIN
Publisert: fredag 6. april 2018 kl. 7.00

DagO2 og Arenberg

Foto: Cor Vos

Paris-Roubaix 1988.

Dag Otto Lauritzen, som syklet sitt første Paris-Roubaix i 1987 og siste i 1994, glemmer ikke 1988 da han satt blant de fremste inn på brosteinen gjennom Arenberg-skogen. Det er alltid viktig å sitte langt foran idet proffene smeller inn på dette vanskelige partiet, og Lauritzen var blant de 15 første, en glimrende posisjon. På forhånd hadde han avtalt med to kamerater.

De sto klare med reservehjul midtveis på brosteinssektoren, i tilfelle han skulle punktere. Lauritzen hadde lånt dem et par trøyer fra laget han syklet på, 7-eleven, for lett å kunne få øye på dem. Uheldigvis punkterte han, og kameratene løp ut i veien for å hjelpe.

Det de ikke tenkte over, var alle følgebilene, som måtte bråbremse for ikke å treffe de to hjelperne. Bilene krasjet i hverandre: «og de måtte vrenge løs det som var av lys og støtfangere, det sto jo i alle retninger», har Lauritzen siden fortalt i en samtale med Landevei. «Kompisene mine ble jo så redde at de stakk til skogs med 7-eleven trøyer på!» Og Lauritzen?

Han ble nummer 33. Det var året den største overraskelsen av dem alle vant: Dirk Demol.

MONUMENTENE

Historiene fra Paris-Roubaix er hentet fra boken «Monumentene» av Geir Stian Ulstein. Forfatteren har selv syklet traséene i sykkelsportens fem viktigste endagsritt og gravd dypt i historien om rittene som både proffer og sykkelfans setter høyest.

Boka kan bestilles her. Årets utgave av «Helvete i nord» går søndag 7. april. I forbindelse med Paris-Roubaix-helga vil forfatteren holde foredrag i Oslo og Hølen. Han dukker også opp i TV2 Nyhetskanalen og som sidekommentator i NRK P1. 

Hushovd en sving unna legendeliste?

Foto: Cor Vos

Paris-Roubaix 2009.

Thor Hushovd drømte gjennom hele karrieren om å vinne Paris-Roubaix. Og i 2009, selv med skadd hånd etter velt i Ronde van Vlaanderen, hadde kanskje dagen kommet. Mot Carrefour de l’Arbre satt han i tet med wonderboy Tom Boonen.

«Nå gjelder det. Gjennom dette partiet, så er det over. Da er det bare spurten på velodromen igjen», tenkte Hushovd. Det gikk en velt i en gruppe som jaget tetduoen. Hushovd fikk beskjed om det. Den enes død, og så videre, så han ga full gass. Det ristet voldsomt i sykkelen. Styret hamret mot den vonde hånden. Hjulene slo mot brosteinen, han fryktet punktering for hvert slag.

Støvet sto opp rundt dem. Boonen klistret seg til Hushovds hjul. Rett før sektorens venstresving fikk Hushovd det for seg at det var dumt å ta drajobben alene. Han slapp tornado-Tom forbi. I manøveren feilberegnet Hushovd farten inn i svingen. Det forverret situasjonen at den skadde hånden gjorde det vanskelig å bremse. Han mistet kontroll over sykkelen og slo høyrehånden inn i et reklameskilt.

I et forsøk på å gjenvinne balansen vred han venstrebeinet ut av pedalen, men endte i brosteinen mens han tviholdt på sykkelen. Straks var han på sykkelen igjen. For sent. Hushovd forsøkte å hente Boonen, men «flyten var borte, den gode følelsen var borte.»

Øyeblikket der han skulle spurte mot Boonen på oppløpet, kom aldri til å inntreffe, ikke i 2009, og aldri senere.

 

Umulig å følge Fabian

Foto: Cor Vos

Paris-Roubaix 2010.

Året før hadde Thor Hushovd krasjet i duell med Tom Boonen. Han tørstet etter revansje og satt godt i det da de avgjørende partiene nærmet seg.

Men det var Fabian Cancellara som slo til først, fem mil før mål rykket han. Hushovd, Boonen og resten av forfølgerne ble sittende og se på hverandre. I VG kunne man dagen etter lese at Cancellara «skrudde på tempomotoren», en morsom detalj, et frampek, når man tenker på alle anklagene om motordoping som etter hver skulle møte Cancellara.

Rykket kom overraskende tidlig, men idet Cancellara hadde fått luken, virket det ikke som noen av de bak trodde den kunne tettes.

Etterpå skyldte de ulike rytterne på hverandre eller på Cancellaras fart, men idet den sveitsiske tempokongen hadde fått 2,5 minutters ledelse nærmere to mil fra mål, tydet alt på at farten i feltet bak ikke kan ha vært all verden. De kjørte om andreplassen.

Den tok Hushovd foran en ironisk klappende Juan Antonio Flecha, som kanskje var misfornøyd med jobben Hushovd hadde gjort i forfølgergruppa. 

Lagrytteren Gabba tok enda en for laget

Foto: Cor Vos

Paris-Roubaix 2011.

Gabriel Rasch ble gjennom karrieren synonymt med ordet hjelperytter, en som ofret seg fullstendig for lagkameratene. Han mestret imidlertid forholdene i Paris-Roubaix ypperlig, kanskje godt nok til at andre burde ha kjørt for ham. Det var under tre mil igjen av rittet, og Rasch satt sammen med en del andre outsidere i tet, inkludert lagkamerat Johan Vansummeren.

I en gruppe bakenfor satt lagets kaptein Thor Hushovd. På øret fikk Rasch beskjed om å slippe seg ned til kaptein Hushovd for å hjelpe ham. I tet av Paris-Roubaix med 2,5 mil igjen, ville mange ha dratt ut øreproppen og fortsatt for egen sjanse, Team Garmin – Cervélo satt bra i det i teten, hvorfor gi slipp på det? Rasch slapp seg lydig ned til Hushovd.

Teten så han aldri igjen. Han hadde sittet ved siden av Vansummeren, han hadde hatt gode bein, men resultatet fikk han aldri. Vansummeren vant rittet. «Det var en latterlig taktisk avgjørelse, tatt av Jonathan Vaughters som aldri har syklet Paris-Roubaix», har Rasch siden sagt til procycling.no.

 

Edvald og de svakere spurterne

Paris-Roubaix 2016. 

Det var fem mann som nærmet seg velodromen i Roubaix. Tom Boonen, Ian Stannard, Sep Vanmarcke, Edvald Boasson Hagen, og også Matthew Hayman.

Sistnevnte hadde vært en del av det opprinnelige bruddet, og de andre så ikke på ham som en trussel. Vanmarcke fikk en luke på Carrefour de l'Arbe-sektoren, den siste av de vanskelige brosteinspartiene, men de andre maktet å hente inn igjen belgieren. Boasson Hagen ble regnet som den beste spurteren av de fem, og måtte på de siste kilometerne stadig tette luker.

Han maktet ikke å tette da Hayman og Boonen gikk av sted, og de to entret velodromen i Roubaix med en liten luke. Bakfra kom de tre andre seg opp igjen, men det kostet kreftene som trioen hadde behøvd i den avsluttende spurten. Boonen satt godt i det, men manglet det siste lille som løftet ham til storhet tidligere i karrieren, han maktet ikke å komme forbi Hayman, som svært overraskende vant.

Boasson Hagen kjørte seg tom de siste kilometerne og endte sist av de fem, men han lærte kanskje en taktisk lekse han kan benytte seg av på søndag?