Kjære syklister,
   
Etter vårt første innlegg på Landevei.no har vi pakket ferdig, klart å bli grådig forsinket på vei til Gardermoen (kø pga. sykkelritt, regn, samt avslappet forhold til tid) og nytt godt av egensmurt niste på Kjos sin flygning over Atlanteren. Fra LAX hadde vi en meget hyggelig Über-tur med en iraner (Bernie Sanders-fan) før vi ankom residencen til Ine Back Iversen (@ineback) som hadde den store gleden av å huse syklistene for to netter. MTV- og TV2-journalisten Ine var en strålende vertinne og viste oss hvordan det glamorøse livet i LA leves, noe som visste seg å være en meget interessant opplevelse for to enkle sjeler.
 
Da vi så vidt hadde begynt å få smaken på det gode liv landet Marius "Mayo" Fekene med sin raske Cervelo og dro oss ut i LAs gater før det ble for sent. Sent ble det, men vi klarte å montere opp syklene og få med oss alt utstyret som skulle bidra til at komforten ble levelig for de to neste månedene. Vi var på forhånd veldig spente på hvordan det ville bli å komme seg ut av LA på sykkel når det meste av transport foregikk i overdimensjonerte bensinmonstre i store hastigheter. Vi hadde tidligere fått diverse tips til veier vi burde ta og bestemte oss for en av de og satte i vei.
  

SPENTE GUTTER: Kristoffer og Øystein dro fra Gardermoen, klare for to måneder med sykling på tvers av USA. Foto: Kristoffer Vittersø. 
 
Etter et kvarters rull tok vi oss en Doritos i bakken og sjekket kartet og fikk raskt besøk av to lokale syklister som var spent på hva vi drev med. De mente at vi ville bli drept på veien vi hadde planer om å ta og ga oss et nytt forslag som ikke var helt ufarlig men som fikk oss ut av byen. Flaks vil noen si, men det har vist seg at det er mange reddende engler langs landeveien i USA. Dog ble ikke første etappe veldig lang siden vi begynte å rulle rundt kl. 18 (det blir mørkt rundt kl. 20 på vestkysten) og vi tok til takke med et motel i Santa Monica som første målby.
 
Før vi går videre på de neste etappene tenkte vi at noen sikkert finner det interessant å høre om hva slags utstyr vi bruker. Øystein rocker en fullkarbon Battaglin, mens Kristoffer ruller på en Hard Rocx i aluminium. Ellers har vi satset alle hester (og penger) på at et Thule Pack n' Pedal-bagasjebrett holder sideveskene fra samme produsent på plass. Vi har også gått til innkjøp av en Apidura sadelveske og en styreveske fra Topeak. Alt av utstyr har blitt kjøpt på Bikeshop.no på Skoppum, der vi forøvrig var litt for mange ganger innom før vi fikk bestemt oss for endelig rigg (men det er vel å anta når det er såpass mye som skal på plass).
  
Her fikk vi også bygget et bakhjul hver (Shimano Ultegra 6800-nav og Mavic Open Pro-felg med 36 eiker) som vi håper holder vekten i sjakk gjennom de utallige påkjenningene vi skal gjennom. Det er litt tidlig å gi noen dom på utstyret, men så langt er vi tålelige fornøyde. Største usikkerhetsmomentet er nok om syklene holder, og da spesielt karbonhingsten til Liverød, som virker noglet skjør for reisen den skal ut på. Den som følger oss videre får se!
  

UT AV L.A: Turen startet litt kronglete da gutta skulle navigere seg ut av L.A. Foto: Kristoffer Vittersø.
  
Etter en rolig sightseeing i Santa Monica gikk turen oppover kysten til Carpinteria. Her lå vi hovedsakelig på skulderen til Pacific Coastal Highway og prøvde å overleve blant alle lastebilene. Til tider var det mindre småveier og passering av koselige byer og forsteder. Litt uvant med såpass mye trafikk, men bilistene er overraskende veloppdragne og vi har fått få tut i vår retning, så langt. Vi hadde nok sett for oss hyggeligere veier langs kysten, men håper det blir bedre nordover. Målbyen Carpinteria var også turens første overnattingssted der vi fikk testet ut telt-livet, noe som var mindre behagelig sammenlignet med gårsdagens motel, men som uansett er noe vi må bli vant til da vi stort sett skal bruke telt fremover.
   
Dagens etappe startet grytidlig med revelje kl. 06 og avreise rett over kl. 07. Klok av skade fra gårsdagen hadde vi konkludert med at vi måtte starte tidligere for å få mer ut av dagen og få lagt ned flere mil. Dog ble frokosten i Santa Barbara rekordlang og vi måtte tilbake til tegnebrettet. Vi har satt litt strengere regler for tidsbruk under pausene de neste dagene, noe som kanskje ikke høres så veldig ferieaktig ut, men skal man bikke 15 mil om dagen i lusetempo må det til. I hvert fall til alle rutiner er på plass. Dagens målby ble Santa Maria etter en heseblesende lagtempo for å unngå å sykle i mørket. Gutta klarte å karre seg til en god deal på Radisson SASda det var mangel på teltplasser i målbyen og det er nå tre slitne, men nydusjet gutter som går inn i drømmeland og er klare for amerikansk hotellfrokost.

   

TELT: Det blir mange netter i telt de neste månedene for Øystein og Kristoffer. Foto: Kristoffer Vittersø.
 
For de ekstra interesserte er det bare å følge oss på Strava der vi skal gjøre vårt beste for å få logget enhver meter som blir tråkket.
  
I morgen fortsetter eventyret mot Santa Francisco som vi håper å nå til 4. juli-feiringen. Vi har regnet oss frem til at vi må passere 15 mil om dagen for å klare det, noe vi håper og tror vi skal klare, selv om det blir et godt stykke arbeid å komme seg dit.
  
Håper dette var av interesse. Neste blogginnlegg blir etter at vi har landet i Santa Francisco og feiret fra oss. I mellomtiden er det bare å følge oss på Facebook, Instagram og Strava der vi jevnlig vil komme med mindre oppdateringer. For de som har noen grunker å avse til en god sak settes det stor pris på all støtte til Kreftforeningen gjennom innsamlingssiden vår.

   
Varme sykkelklemmer fra California :)
   
Følg oss på:
Instagram: @fatbald
Facebook: Fatbald
Strava: Øystein , Kristoffer
Støtt gjerne vår innsamlingsaksjon til Kreftforeningen her
 

GRANDE PAPA: Øystein er i godt driv og kan venne seg til livet i kort-kort. Foto: Kristoffer Vittersø.