GINCLA - COLLIOURE

Lørdag 4. oktober. Det er siste dag, og vi har snart syklet fra Atlanterhavet til Middelhavet!

Sist oppdatert 12. oktober 2016 kl 17.47
SNART SLUTT: Det er siste dag, og opplevelser som dette må jeg vente et helt år til jeg får være med på igjen.
SNART SLUTT: Det er siste dag, og opplevelser som dette må jeg vente et helt år til jeg får være med på igjen.

GINCLA - COLLIOURE

Distanse: Ca 140 km
Høydemeter: Ca 2000
Kjente stigninger: Col Palomere og Col d’Aussieres 

strava.com/activities/204081259

Vi er en stor familie som har reist sammen i seks dager. Dette er den siste dagen på setet.

Vi har ledd sammen, kjempet sammen, syklet sammen mot andre, sammen mot hverandre, og sammen med enkelte.

Noen har tøffet seg mens andre har grått. Noen har hatt vondt i magen, mens andre har passet på. Noen ganger har de sterkeste tatt seg av de svakeste, og noen ganger har de svakeste vokst med oppgavene.

Vi har vært en rullende familie i konstant forandring, et rullende ensemble der det som var en styrke den ene dagen ble en byrde den neste. Det er siste dag, og jeg vil ikke hjem. Vi føler oss litt som proffer. Alle har vondt, men ingen snakker om det.

TERRENGSKIFTE: Vi er nede i lavereliggende landskap, før vi ved middelhavet møter tørre og mer sandlignene fjell.

– Vi har faktisk ikke noe annet valg enn å sykle til vi kommer frem, sier en av amerikanerne. Vi gjør det som må gjøres, det er bare å sykle som gjelder. Et par tusen høydemeter i dag også, og 140 kilometer. Over den siste toppen kan jeg lukte Middelhavet.

– Come on Henrik, just 100k to the finish now! Mekanikeren Mattia henger ut av bilen og heier. Det går rykter om champagne i kjølebagen. Champagne ved ankomst. Akkurat som en proff på Champs-Elysèes etter Tour de France.

Terrenget endrer form, klimaet blir tørrere og mildere og husene blir lysere, de er bygd i tettere klynger. Landskapet er ikke like frodig, og sirisser holder det gående hele dagen. Det forandret seg brått fra den ene siden av fjellet til den andre.

Jeg og Malcolm har stukket fra resten. Det er magisk hvordan en så egoistisk rase som syklister finner et bånd seg i mellom, på tvers av alder, nasjonalitet eller nivå. Regn, vind eller stekende sol.

Toget bare går og går, på en tur som dette har vi ikke noe valg. Vi har sovet ett sted, pakket bagen og syklet til det neste stedet. Samme rutine. Av med klærne, på med klærne, sove. Vondt i bena, vondt i vilja, sove. 12 mann og to kvinner. Samme skjebne, samme jobb, ulikt nivå. Pyreneene på tvers.

SISTE ØL: Det blir en god fest i Collioure. Gjengen er sammensveiset, og noen gråter på den siste middagen.

– Dude, I can’t contribute much here, you just gotta keep going, sier Malcolm bak meg. Bak oss har vi fått den ene av to følgebiler. Den har to sykler på taket, en jaguar i grillen, feite felger og masse hestekrefter. Inni er det noter, kart, barer, gel og tørt tøy.

Den har fulgt oss hele uken. Fra vest til øst. Nå er det bare sjarmøretappen igjen. Jeg skal mose Malcolm av hjul og være førstemann til Collioure. Han siger bakover i siste bakke, men jeg kjører feil i rundkjøringen på toppen. Bak meg skriker det i dek-kene til følgebilen. Bak der igjen piper det i bremsene til resten.

Det klinger i glass og det spruter bobler over stranden.

På stranden står Mattia og skjenker sjampanje til han som var først. Til Malcolm.

VENN FOR LIVET: På turen møtte jeg blant annet Dave Pugh, bosatt i Phoenix. Vi har fortsatt kontakt og sykler sammen når jeg er i USA.

Publisert 12. oktober 2016 kl 17.47
Sist oppdatert 12. oktober 2016 kl 17.47
annonse
Relaterte artikler
annonse

Landevei.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Knut Andreas Lone | Journalist: Henrik Alpers |

Tips oss: Send mail her!

Salgssjef Fri Flyt AS: Alexander Hagen